Det samme livet igjennom, er det livet vi fødes inn i?

 Fra et karneval i Hetta
(Heahttá) i Finland.

 

Det er en stund siden jeg sto opp i dag og før jeg sto opp så tenkte jeg på dette med disse hverdagene. Hva fyller vi hverdagene med  av innhold? Vi står opp, kan hende spiser litt men nødvendigvis ikke, har kledd på oss, alt ettersom, og så drar mange på jobb eller på skolen. Andre gjør ikke det av ulike grunner. Kommer hjem fra jobb og så får kvelden til å gå på et vis. Dette gjentar seg ofte dag for dag, uka igjennom, til det igjen er helg for mange.  Nå er jeg inne i mitt sektstienårige år, og jeg må jo si at til dels har jeg vært heldig som ikke har hatt det like ensformig igjennom et forholdsvis langt liv. Ikke det, mange ganger har det føltes slik.

Det er da jeg spør meg er dette livet?

Jeg har liksom tenkt mange ganger tidligere, at det kunne ha vært mye, mye verre. At jeg hadde hatt den samme jobben siden jeg var 17-18 år, bodd i det samme hjemmet, og hatt rundt meg den samme familien i gjennom alle disse årene, dag etter dag, år etter år… og jeg forestilte meg at det måtte ha blitt et ensformig og kjedelig liv. Få om noen variasjoner, det samme stedet, det samme huset  år etter år, gjennom titalls år. Det er da jeg har spurt meg selv om er det slik livet skal være? Er det dette vi fødes inn i, et ensformig liv, uten noen form for variasjoner.


Med tanke på at vi har vår mer eller mindre faste rutiner, om morgenen og slik fortsetter det utover dagen. Måltidene omtrent til samme tid, dag etter dag. Kan hende med noen variasjoner i helgene, når en har fri. Kan hende drar en til den samme hytta år etter år, til den samme campingplassen og campingvogna år etter år. Gjennom et lagt liv.

Livet må jo bestå av noe mer, noe mer spennende og variert?

Nå vil det jo være slik at om en nå varierte, om en nå valgte å gjøre litt andre ting, og kan hende lot det bli en vane, over tid. Så ville det også til slutt føles ensformig og kjedelig. De fleste av  oss har jo en del vaner vi legger til oss. Små handlinger og rituelle handlinger som kan hende er blitt en del av vår hverdag. Som vi gjør om og om igjen, uten helt å tenke over det. Det kan være noe ved morgenstellet som er blitt ren rutine og som vi vanskelig greier å bryte, uten å føle at det gjør noe med oss generelt.

Det ligger en form for trygghet i det. Det er nå den ene siden ved det. Andre ting er noe jeg har tenkt på,  mange ganger. Det er dette med at en liksom skal etablere seg i et parforhold, bygge opp et hjem og få barn. Det er det som i mange tilfeller forventer av oss. Det er da jeg har tenkt men livet må jo bestå av noe mer enn som så? Er vi kommet til denne verden kun av den grunn? Så kjedelig har jeg tenkt.

Gå gjennom et langt liv, la oss si om jeg hadde fortsatt vært gift med hun jeg giftet meg med en oktober dag var det vel i kapellet på Stathelle i 1970., så skulle vi gå opp i hverandre den dag i dag?

I overkant av 42 år senere, hun skulle gå der å se på meg og jeg på henne, gjennom alle disse årene. Hadde det ikke fortont seg som veldig kjedelig og ensformig at vi skulle gå slik. Omtrent det samme ansiktet i så mange år, kan hende med noen aldringstrekk! Tanken  på det skremmer meg at livet skulle få et så tragisk utfall. Bli så ensformig?