Nyhetsbildet er noe kontrastfylt med tanke på de vel, for
øyeblikket to mest dominerende oppslag i nyhetsbildet. På den ene siden Lance
Armstrong og dopingen, og på den andre siden situasjonen for nordmennene og
andre gisler i Algerie. Det er de to sakene som norske medier har mest fokus
på. Det er jo forståelig at gisseldramaet i Algerie er jo fullt ut forståelig.
På den andre siden så vet jeg ikke riktig om det fokuset som er på denne Armstrong
er vel mindre viktig. Vel, viktig med tanke på problemer med doping innen
idretten på generelt plan, at det skjer og kan hende i større omfang en hva en
vil innrømme.
Gassanlegget ligger i In Amenas i Algerie, et sted som jeg ikke visste noe særlig om, og ligger i et område som med hjemlige øyne er noe annerledes enn hva vi er vant med. Samtidig så er den type terrorhandlinger kommet langt nærere oss fordi vi har fortsatt sterkt i minnet det som skjedde 22. juli med bombing i hovedstaden vår og mange drap av mange unge på Utøya. Det tok jo tid også der før en egentlig fikk et klart bilde av hva som foregikk og ikke minst fikk stanset drapene på Utøya.
Det er mye informasjon som når fram til oss, og enda mer om en søker på Internett, men under slike omstendigheter som denne terroraksjonen hvor nordmenn er rammet i tillegg til mange fra andre land, så er det et veldig fokus i norske medier. En prøver time for time gi oss informasjon om situasjonen, fram til hvert fall en har fått svar på hva har skjedd med alle nordmennene. For øyeblikket 8 nordmenn en ikke hva har skjedd med.
Bortsett fra ulike aviser, tv kanaler og lignende har oppslag på facebook, er det som om slike hendelser og andre ikke i særlig grad har gått innpå de en har på facebook. Hvert fall når en ser på hva den enkelte skriver om på veggen sin. Noen ganger skulle en tro at det var langt flere som skulle reagere og gi uttrykk for det, og faktisk er det nok slik at de gjør det. Derimot er det ikke noe som de meddeler via facebook. Det er ikke stedet de kommer med slike reaksjoner av en eller annen grunn.
Noen ganger har jeg undret meg over akkurat det. Det virker som om facebook for dem er et sted for de nære ting, det hjemlige og familiære, lagt mer uskyldige ting. Det kan hende at derfor kommer ikke slike ting til uttrykk, slik som dramatiske hendelser som ifølge media hele landet er berørt av. Hendelser som griper inn i et hvert hjem, som blir diskutert og kommentert på alle arbeidsplasser, i alle hjem, hvor en gjennom tv skjermen får med seg siste nytt. Hvert fall gjennom hovedsendingene slik som Dagsrevyen og lignende.
Skulle en bruke facebook som målestokk for hvor mye dette går innpå eller berører en, forståelse for det dramatiske og tragiske ved hele situasjonen, så er ikke – slik jeg har opplevd - facebook til nå – stedet hvor dette kommer i særlig grad til uttrykk.
Der er først når det er ting som skjer i nærmiljøet, og kan hande hendelser av langt mindre dramatikk at en kan se reaksjonene kommer. Da ofte ting som er kommer til uttrykk som et irritasjonsmoment. Over andres handlinger, gjøren og laden uten at det medfører fare for liv eller helse. Det kan oppstå en lang rekke kommentarer og meningsytringer, den ene mer usaklig enn den andre.
Slike ting engasjerer og tydeligvis medfører oppslag og ikke minst kommentarer, men om det var slik at vi var havnet midt opp i en krig, så hadde en antageligvis ikke blitt nevnt med et ord av venner på facebook. Bortsett fra et fåtall, resten hadde forholdt seg tause og hadde vært lagt mer opptatt av hverdagslige ting.
Jeg har lurt på mange ganger lurt på hvorfor er det slik, eller at en sitter med en slikt inntrykk?
Gassanlegget ligger i In Amenas i Algerie, et sted som jeg ikke visste noe særlig om, og ligger i et område som med hjemlige øyne er noe annerledes enn hva vi er vant med. Samtidig så er den type terrorhandlinger kommet langt nærere oss fordi vi har fortsatt sterkt i minnet det som skjedde 22. juli med bombing i hovedstaden vår og mange drap av mange unge på Utøya. Det tok jo tid også der før en egentlig fikk et klart bilde av hva som foregikk og ikke minst fikk stanset drapene på Utøya.
Det er mye informasjon som når fram til oss, og enda mer om en søker på Internett, men under slike omstendigheter som denne terroraksjonen hvor nordmenn er rammet i tillegg til mange fra andre land, så er det et veldig fokus i norske medier. En prøver time for time gi oss informasjon om situasjonen, fram til hvert fall en har fått svar på hva har skjedd med alle nordmennene. For øyeblikket 8 nordmenn en ikke hva har skjedd med.
Bortsett fra ulike aviser, tv kanaler og lignende har oppslag på facebook, er det som om slike hendelser og andre ikke i særlig grad har gått innpå de en har på facebook. Hvert fall når en ser på hva den enkelte skriver om på veggen sin. Noen ganger skulle en tro at det var langt flere som skulle reagere og gi uttrykk for det, og faktisk er det nok slik at de gjør det. Derimot er det ikke noe som de meddeler via facebook. Det er ikke stedet de kommer med slike reaksjoner av en eller annen grunn.
Noen ganger har jeg undret meg over akkurat det. Det virker som om facebook for dem er et sted for de nære ting, det hjemlige og familiære, lagt mer uskyldige ting. Det kan hende at derfor kommer ikke slike ting til uttrykk, slik som dramatiske hendelser som ifølge media hele landet er berørt av. Hendelser som griper inn i et hvert hjem, som blir diskutert og kommentert på alle arbeidsplasser, i alle hjem, hvor en gjennom tv skjermen får med seg siste nytt. Hvert fall gjennom hovedsendingene slik som Dagsrevyen og lignende.
Skulle en bruke facebook som målestokk for hvor mye dette går innpå eller berører en, forståelse for det dramatiske og tragiske ved hele situasjonen, så er ikke – slik jeg har opplevd - facebook til nå – stedet hvor dette kommer i særlig grad til uttrykk.
Der er først når det er ting som skjer i nærmiljøet, og kan hande hendelser av langt mindre dramatikk at en kan se reaksjonene kommer. Da ofte ting som er kommer til uttrykk som et irritasjonsmoment. Over andres handlinger, gjøren og laden uten at det medfører fare for liv eller helse. Det kan oppstå en lang rekke kommentarer og meningsytringer, den ene mer usaklig enn den andre.
Slike ting engasjerer og tydeligvis medfører oppslag og ikke minst kommentarer, men om det var slik at vi var havnet midt opp i en krig, så hadde en antageligvis ikke blitt nevnt med et ord av venner på facebook. Bortsett fra et fåtall, resten hadde forholdt seg tause og hadde vært lagt mer opptatt av hverdagslige ting.
Jeg har lurt på mange ganger lurt på hvorfor er det slik, eller at en sitter med en slikt inntrykk?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar