Tidligere i dag skrev jeg (på facebook) om vår kjeldelige og ensformige
hverdag. Den følelsen som kan dukke opp og på en måte sitter med en følelse av at ”du verden for en kjedelig
verden vi lever i!” Nå har jeg ikke tro at det på noen måte kan gjøres noe med
den følelsen som kan dukke opp. Selv i vårt varierte liv, en hverdag med
utrolig mange variasjoner og spenning, så kan det i seg selv bli for kjedelig i
lengden. Spesielt når det blir til en vane, noe som en møter ofte og kan hende
daglig.
Det å se at det gjentar seg., blir noe ensformig. En står der og tenker ikke nå igjen, orker jeg dette? Mange ganger kan noe nytt være utrolig spennende, et nytt sted eller en ny oppgave som blir en oppdagelsereise. Det være en skal begynne i en ny jobb, møte nye kollegaer, nye arbeidsoppgaver. Så kan det hende at etter noen år, så er spenningen borte, eller mer eller mindre altfor hverdagslig. Du er kommet inn i et mønster, det som engang var spennende og nytt har endret seg til det kjedsommelige. En stiller spørsmål om er det egentlig dette jeg vil? Trives med?
Nå kan det hende at en blir ved sin lest, uansett. Det sies jo og det skrives også en god del om ikke minst det med å leve i et parforhold. Etter den store forelskelsen så kommer hverdagen, og det er da det er en prøvelse. Som en god bekjent så til meg, så mente vedkommende at jeg var forelsket i forelskelsen. Ja, ser ikke bort fra det. Når så hverdagen kommer så mister en gløden, da begraver en seg i ensformigheten og en klarer ikke lengre å skape den gnist som skal til. Fordi forelskelsen er over. Eller nødvendigvis ikke over, men forelskelsen har ikke lengre den gløden som i begynnelsen. Forelskelsen blir kjedelig og ensformig i seg selv. Det er ikke den gnisten, det nye og fremmede.
Det blir på samme måte som når jeg har vandret, og sett de blåe fjellene i horisonten og lurt på hva som skjuler seg bak der. Noe jeg aldri før har sett eller opplevd. Så når jeg endelig er det, har beveget meg over kanten, over høyden og ser utover og står midt i det, den nye, så er jo spenningen over. Neste gang er det ikke nytt og fremmed lengre. Slik blir det også rundt neste sving… hva skjuler seg der?
Så uansett hva det var, så ville ensformigheten dukke opp, noen ganger langt raskere enn andre ganger, og andre ganger tar det veldig langt tid. Noen kan på mange måter trives i det, det kjente og være veldig redd for alt fremmed og nytt. De kvier seg å gå inn i det, mens andre må mer eller mindre bli utfordret, stadig møte noe nytt og fremmed. Ha utfordringer i hverdagen.
Noen ganger her jeg opplevd det ikke minst når jeg har stått ved et koldtbord og sett på hva folk velger av alt som er der. Noen holder seg til det faste, andre vil prøve det nye, fremmende. Husker eksempelvis en kar som ble servert poteter bearbeidet av en svensk kokk. Vedkommende hadde vokst opp med at det saliggjørende var kun kokte poteter. Alt annet var ikke akseptabelt. Kokte poteter! Så når han ble servert stekte poteter i fløtesaus, eller noe der omkring, tilberedt på svensk vis. Da sa det stopp for vedkommende. Han ville ikke prøve på å smake engang.
Det å se at det gjentar seg., blir noe ensformig. En står der og tenker ikke nå igjen, orker jeg dette? Mange ganger kan noe nytt være utrolig spennende, et nytt sted eller en ny oppgave som blir en oppdagelsereise. Det være en skal begynne i en ny jobb, møte nye kollegaer, nye arbeidsoppgaver. Så kan det hende at etter noen år, så er spenningen borte, eller mer eller mindre altfor hverdagslig. Du er kommet inn i et mønster, det som engang var spennende og nytt har endret seg til det kjedsommelige. En stiller spørsmål om er det egentlig dette jeg vil? Trives med?
Nå kan det hende at en blir ved sin lest, uansett. Det sies jo og det skrives også en god del om ikke minst det med å leve i et parforhold. Etter den store forelskelsen så kommer hverdagen, og det er da det er en prøvelse. Som en god bekjent så til meg, så mente vedkommende at jeg var forelsket i forelskelsen. Ja, ser ikke bort fra det. Når så hverdagen kommer så mister en gløden, da begraver en seg i ensformigheten og en klarer ikke lengre å skape den gnist som skal til. Fordi forelskelsen er over. Eller nødvendigvis ikke over, men forelskelsen har ikke lengre den gløden som i begynnelsen. Forelskelsen blir kjedelig og ensformig i seg selv. Det er ikke den gnisten, det nye og fremmede.
Det blir på samme måte som når jeg har vandret, og sett de blåe fjellene i horisonten og lurt på hva som skjuler seg bak der. Noe jeg aldri før har sett eller opplevd. Så når jeg endelig er det, har beveget meg over kanten, over høyden og ser utover og står midt i det, den nye, så er jo spenningen over. Neste gang er det ikke nytt og fremmed lengre. Slik blir det også rundt neste sving… hva skjuler seg der?
Så uansett hva det var, så ville ensformigheten dukke opp, noen ganger langt raskere enn andre ganger, og andre ganger tar det veldig langt tid. Noen kan på mange måter trives i det, det kjente og være veldig redd for alt fremmed og nytt. De kvier seg å gå inn i det, mens andre må mer eller mindre bli utfordret, stadig møte noe nytt og fremmed. Ha utfordringer i hverdagen.
Noen ganger her jeg opplevd det ikke minst når jeg har stått ved et koldtbord og sett på hva folk velger av alt som er der. Noen holder seg til det faste, andre vil prøve det nye, fremmende. Husker eksempelvis en kar som ble servert poteter bearbeidet av en svensk kokk. Vedkommende hadde vokst opp med at det saliggjørende var kun kokte poteter. Alt annet var ikke akseptabelt. Kokte poteter! Så når han ble servert stekte poteter i fløtesaus, eller noe der omkring, tilberedt på svensk vis. Da sa det stopp for vedkommende. Han ville ikke prøve på å smake engang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar