Et bilde av meg fra sommeren 1962 tror jeg det er fra, oppe ved sameleiren oppe i Smørfjord ca. 1,35 -1, 7 km opp langs RV 889 mot Kokelv og Havøysund. På den tiden vi enda bodde ute i Ytre Nordmannseth her i Porsanger, like før en kommer til Skarvbergtunnelen (E 69), 10 km etter at en har passert Smørfjord. Den gang var ikke tunnelen bygd, bortsett fra et lite forsøk i Skarvberget litt lengre ute enn hvor dagens tunnelinngangen er. Ellers var veien utover til oss under bygging og som regel vinterstengt ute ved Alkeberget. Utgangspunktet for det jeg har skrevet her er på magne måter med tanke på når vi bodde der ute, godt og vel 15 km herfra jeg bor nå.
Nå når en sitter i en avkrok av denne verdenen så minner det meg mye om den gangen jeg tråkket mine barnesko i de små bygder her oppe i nord. Hvor vi vel må si at vi bodde på steder som ikke var preget av storbyens jag og mas. Ja, vi visste vel knapt hva det var for noe. Kan hende vi hadde hørt om noe sånt i en radiosending, uten helt å forestille hvordan det var i virkeligheten. Slik som det framtonet seg i radioteatres sendinger av Dickie Dick Dickens som var skrevet av ekteparet Rolf og Alexandra Becker i Tyskland som var oversatt til norsk av Hans Heiberg og hvor Paul Skoe bearbeidet og redigerte serien. Med musikk av Maj og Gunnar Sønstevold, mens Viktor Sandal hadde lyd og den tekniske regien. Vel alt det der om hvem som gjorde hva var kan hende noe vi ikke var spesielt opphengt i. Det var nok stemmen til Frank Robert, Lasse Kolstad og Sverre Hansen og Jack Fjeldstad, og ikke minst Randi Nordby og Tore Foss som lot oss rive med i persongalleriet fra Chicagos underverden.
Det var slik bilder som lot fantasier få fritt flyt og bilder ble dannet på netthinnen som i drømmene. Så var det kan hende bilder og slikt som kunne gi en et om ikke levende bilde av byer, lagt unna vår virkelighet og hverdag. Akkurat denne virkelighet er det jo nå jeg kan liksom ta og føle på. For så vidt med et annet blikk for det en den gangen i barndommens rike, hvor en kan hende ikke andre oppfatninger av virkeligheten en den en levde i til daglig. Nå kan en si, som voksen at bildet er noe annerledes. Der er kommet til bilder og inntrykk som har gitt det hele et helt annet perspektiv. Sammenlignbare bilder en ikke, den grad hadde, den gangen i barndommen.
Det er nå slik at en i dette mørke landskapet, i påvente av lysere tider, sitter å lar hverdagen vandre forbi en uten at en nesten merker det. Dagene går av seg selv, uten at en er i særlig grad delaktig. Bare sittende knapt nok som en tilskuer til det hele. Der er andre, mer fremtredende personligheter som drifter det hele, som føler et ansvar og bidrar. Selv har en, hvert fall en følelse av at en har passert middagshøyden av livets mange nyanser, og kan i langt større grad lene seg tilbake. I kledd god samvittighet.
Sitter her med en følelse av at det er utrolig lagt til der tingene skjer. Der det er et liv. Hvor støynivået er lagt større enn her jeg sitter. Ja, hvor det er lyder som gir en opplevelse av at her skjer det noe. Larmen av biler på vandring, av tungtrafikk, av bygninger som det er liv og røre i. Lyden av industri, av maskiner som hamrer og slår.
En lyd som var helt ny, hvert fall sånn i virkeligheten, kan jeg erindre, var når vi var kommet så lagt sør at vi kunne høre lyden av et tog, den sommeren i 1965 da vi flyttet sørover. Toget som beveget seg over en jernbanebru, husker jeg ikke feil. Et stykke fra der vi bodde på en campingplass i Sverige. Det var da vi først vel opplevde at vi var i nærheten av storsamfunnet. Av noe fremmed og nytt. Ja, vi hadde vært i byer som Hammerfest og i Tromsø, men det var nå også alt.
Det gode ved denne følelsen av å være så lagt unna det meste, gjør at en ikke i særlig grad ikke trenger å bry seg. For hvorfor skulle en det? Det var jo engang slik at det, her ute bodde folk langt fra andre, veiløst og isolert. Det var så lite de kunne gjøre, det var så lite de visste. Der ute i den store verdenen. Hva visste de vel hva skjedde nede i Paris, eller i Roma eller for den saks skyld i København, ja, selv det som nå skjedde nede i Trondheim eller Bergen var ukjent. Om det nå var noe som skjedde så var det lite de kunne gjøre, fra eller til. Til det var avstanden for stor. Altfor stor! Det tok dager, ja, uker om det skulle reise dit, for å bidra med en hjelpende hånd.
Nå er det jo for så vidt annerledes, på mange måter. Vi kan ved hjelp av teknologien få inntrykkene fra verden der ute på sekunder, om vi benytter oss av slike ting som internett. Radio og tv for så vidt også. Det er ikke lengre enn seks mil herfra til nærmeste flyplass og en reie med et fly tar noen timer ned til hovedstanden og langt kortere til Tromsø. Så ting har endret seg.
Hvorfor skal en bry seg, føle ansvar for det som skjer der ute, tross alt, rent fysisk flere hundre kilometer unna. Det tilhører en annen verden, et annet sted. Som ikke normalt sett vil berøre min hverdag, mitt gjøren og laden. Like lite som det som skjer her berører dem. Ja, antageligvis langt mindre. Sett fra deres ståsted. Storbyen, storsamfunnet.
Nå når en sitter i en avkrok av denne verdenen så minner det meg mye om den gangen jeg tråkket mine barnesko i de små bygder her oppe i nord. Hvor vi vel må si at vi bodde på steder som ikke var preget av storbyens jag og mas. Ja, vi visste vel knapt hva det var for noe. Kan hende vi hadde hørt om noe sånt i en radiosending, uten helt å forestille hvordan det var i virkeligheten. Slik som det framtonet seg i radioteatres sendinger av Dickie Dick Dickens som var skrevet av ekteparet Rolf og Alexandra Becker i Tyskland som var oversatt til norsk av Hans Heiberg og hvor Paul Skoe bearbeidet og redigerte serien. Med musikk av Maj og Gunnar Sønstevold, mens Viktor Sandal hadde lyd og den tekniske regien. Vel alt det der om hvem som gjorde hva var kan hende noe vi ikke var spesielt opphengt i. Det var nok stemmen til Frank Robert, Lasse Kolstad og Sverre Hansen og Jack Fjeldstad, og ikke minst Randi Nordby og Tore Foss som lot oss rive med i persongalleriet fra Chicagos underverden.
Det var slik bilder som lot fantasier få fritt flyt og bilder ble dannet på netthinnen som i drømmene. Så var det kan hende bilder og slikt som kunne gi en et om ikke levende bilde av byer, lagt unna vår virkelighet og hverdag. Akkurat denne virkelighet er det jo nå jeg kan liksom ta og føle på. For så vidt med et annet blikk for det en den gangen i barndommens rike, hvor en kan hende ikke andre oppfatninger av virkeligheten en den en levde i til daglig. Nå kan en si, som voksen at bildet er noe annerledes. Der er kommet til bilder og inntrykk som har gitt det hele et helt annet perspektiv. Sammenlignbare bilder en ikke, den grad hadde, den gangen i barndommen.
Det er nå slik at en i dette mørke landskapet, i påvente av lysere tider, sitter å lar hverdagen vandre forbi en uten at en nesten merker det. Dagene går av seg selv, uten at en er i særlig grad delaktig. Bare sittende knapt nok som en tilskuer til det hele. Der er andre, mer fremtredende personligheter som drifter det hele, som føler et ansvar og bidrar. Selv har en, hvert fall en følelse av at en har passert middagshøyden av livets mange nyanser, og kan i langt større grad lene seg tilbake. I kledd god samvittighet.
Sitter her med en følelse av at det er utrolig lagt til der tingene skjer. Der det er et liv. Hvor støynivået er lagt større enn her jeg sitter. Ja, hvor det er lyder som gir en opplevelse av at her skjer det noe. Larmen av biler på vandring, av tungtrafikk, av bygninger som det er liv og røre i. Lyden av industri, av maskiner som hamrer og slår.
En lyd som var helt ny, hvert fall sånn i virkeligheten, kan jeg erindre, var når vi var kommet så lagt sør at vi kunne høre lyden av et tog, den sommeren i 1965 da vi flyttet sørover. Toget som beveget seg over en jernbanebru, husker jeg ikke feil. Et stykke fra der vi bodde på en campingplass i Sverige. Det var da vi først vel opplevde at vi var i nærheten av storsamfunnet. Av noe fremmed og nytt. Ja, vi hadde vært i byer som Hammerfest og i Tromsø, men det var nå også alt.
Det gode ved denne følelsen av å være så lagt unna det meste, gjør at en ikke i særlig grad ikke trenger å bry seg. For hvorfor skulle en det? Det var jo engang slik at det, her ute bodde folk langt fra andre, veiløst og isolert. Det var så lite de kunne gjøre, det var så lite de visste. Der ute i den store verdenen. Hva visste de vel hva skjedde nede i Paris, eller i Roma eller for den saks skyld i København, ja, selv det som nå skjedde nede i Trondheim eller Bergen var ukjent. Om det nå var noe som skjedde så var det lite de kunne gjøre, fra eller til. Til det var avstanden for stor. Altfor stor! Det tok dager, ja, uker om det skulle reise dit, for å bidra med en hjelpende hånd.
Nå er det jo for så vidt annerledes, på mange måter. Vi kan ved hjelp av teknologien få inntrykkene fra verden der ute på sekunder, om vi benytter oss av slike ting som internett. Radio og tv for så vidt også. Det er ikke lengre enn seks mil herfra til nærmeste flyplass og en reie med et fly tar noen timer ned til hovedstanden og langt kortere til Tromsø. Så ting har endret seg.
Hvorfor skal en bry seg, føle ansvar for det som skjer der ute, tross alt, rent fysisk flere hundre kilometer unna. Det tilhører en annen verden, et annet sted. Som ikke normalt sett vil berøre min hverdag, mitt gjøren og laden. Like lite som det som skjer her berører dem. Ja, antageligvis langt mindre. Sett fra deres ståsted. Storbyen, storsamfunnet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar