Wilfred, bror min, og jeg leker ved hytta i Friafjord en regnværsdag. Vi flyttet inn i hytta i Friarfjord 5. mai 1956 som faren vår Kristian hadde begynt på i oktober året før, skriver vår mor i sin dagbok.
Noe som jo er i grunnen merkelig og det er den kjensgjerning
at når det gjelder våre liv og de muligheter som vil bli en realitet i et
voksent liv i veldig mange
tilfeller og for de fleste av oss virker uforståelige at de inntreffer, ofte
langt senere i livet. Studerer en for eksempel den enkelte sitt liv fra han
eller hun ble født så er det slik at i mange tilfeller sier det oss lite om hva
vedkommende vil bli som voksen eller hvilken samfunnsmessig betydning
vedkommende vil få, ofte i godt voksen alder.
Der er noen hvor veien er staket ut for vedkommende men de utgjør i den store sammenhengen en liten gruppe av den totale mengden av menneske verden over. Det jeg da har i tankene er i de tilfeller det er snakk om kongelige aner og lignende forhold. Hvor tradisjonen og kulturen har staket ut kursen for noen, bestemt utvalgte. Selv der er det ikke noen garanti at det vil bli slik som tradisjonen tilsier.
Nå er det jo slik at også i andre slekter er det til dels tilsvarende tradisjoner, hvert fall over en tidsperiode. I mange tilfeller er det snakk om forventninger og også kulturelle forhold, som har til dels staket ut kursen. Uansett har jo historien visst at det er ingen garanti, men der er i langt større grad et håp, ikke minst på foreldre og besteforeldres side. Odelsretten er jo en institusjon som har en del prinsipper i lovs form som staker ut kursen for den eldste.
Så har du andre familiære tradisjoner av variert karater hvor en har slike forventninger til sine avkom. Slik som min stefar, bror til min far som så for seg at alle vi søsken skulle begynne å jobbe på Norsk Hydro hvor han hadde tråkket sine yrkesaktive karriere i en mannsalder eller mer. Dette var jo også som var i mange tilfeller noe som var langt mer vanlig før i tiden at en gikk i farens fotspor, førte på den måten tradisjonen videre.
Nå er det nok slik at uansett hvordan det stiller seg så har en få om noen forutsetninger for å garantere at avkommet vil ha evner eller på andre måter kunne føre tradisjonen og arven videre, ja, det er ikke sikkert at vedkommende vil vokse seg til å leve så lenge at det blir aktuelt. Det kan hende at evnene ikke strekker til, at som følge av sykdom eller lyte vedkommende aldri vil kunne ha en så ansvarsfull stilling.
Det var jo en danskekonge under dansketiden som var alvorlig syk, av en psykisk sykdom at hans evne til å styre landet, herunder også Norge ikke lot seg gjøre, uten veldig stor innsats fra hans undersåttene. Det gjorde jo sitt til at de utnyttet situasjonen i stor grad til egen fordel.
Når vi nå ser på disse som slår innpå en politisk karriere, om enn, først senere i livet, så var vel utgangspunktet for en slik karriere noe uklar med tanke på den lille karen eller jenta som vokste opp fra å være et lite barn i sine første leveår. At en kunne tenke seg at dette kunne bli, langt senere i livet en statsminister? Slik som for eksempel Gro, vår engen morsfigur i den politiske hverdag, Norges første kvinnelige statsminister.
Det var kan hende langt mer forutsigbart at Jens ville kunne havne i en slik posisjon, ut fra familiære tradisjoner. Vi kan jo ta for oss mange mer lokale personligheter, og vel må si at for manges del var det lite eller ingenting som tilsa at vedkommende ville en dag sitte i ordførerstolen i hjemkommunen sin, eller for den saks skyld i en annen kommune.
Der er noen hvor veien er staket ut for vedkommende men de utgjør i den store sammenhengen en liten gruppe av den totale mengden av menneske verden over. Det jeg da har i tankene er i de tilfeller det er snakk om kongelige aner og lignende forhold. Hvor tradisjonen og kulturen har staket ut kursen for noen, bestemt utvalgte. Selv der er det ikke noen garanti at det vil bli slik som tradisjonen tilsier.
Nå er det jo slik at også i andre slekter er det til dels tilsvarende tradisjoner, hvert fall over en tidsperiode. I mange tilfeller er det snakk om forventninger og også kulturelle forhold, som har til dels staket ut kursen. Uansett har jo historien visst at det er ingen garanti, men der er i langt større grad et håp, ikke minst på foreldre og besteforeldres side. Odelsretten er jo en institusjon som har en del prinsipper i lovs form som staker ut kursen for den eldste.
Så har du andre familiære tradisjoner av variert karater hvor en har slike forventninger til sine avkom. Slik som min stefar, bror til min far som så for seg at alle vi søsken skulle begynne å jobbe på Norsk Hydro hvor han hadde tråkket sine yrkesaktive karriere i en mannsalder eller mer. Dette var jo også som var i mange tilfeller noe som var langt mer vanlig før i tiden at en gikk i farens fotspor, førte på den måten tradisjonen videre.
Nå er det nok slik at uansett hvordan det stiller seg så har en få om noen forutsetninger for å garantere at avkommet vil ha evner eller på andre måter kunne føre tradisjonen og arven videre, ja, det er ikke sikkert at vedkommende vil vokse seg til å leve så lenge at det blir aktuelt. Det kan hende at evnene ikke strekker til, at som følge av sykdom eller lyte vedkommende aldri vil kunne ha en så ansvarsfull stilling.
Det var jo en danskekonge under dansketiden som var alvorlig syk, av en psykisk sykdom at hans evne til å styre landet, herunder også Norge ikke lot seg gjøre, uten veldig stor innsats fra hans undersåttene. Det gjorde jo sitt til at de utnyttet situasjonen i stor grad til egen fordel.
Når vi nå ser på disse som slår innpå en politisk karriere, om enn, først senere i livet, så var vel utgangspunktet for en slik karriere noe uklar med tanke på den lille karen eller jenta som vokste opp fra å være et lite barn i sine første leveår. At en kunne tenke seg at dette kunne bli, langt senere i livet en statsminister? Slik som for eksempel Gro, vår engen morsfigur i den politiske hverdag, Norges første kvinnelige statsminister.
Det var kan hende langt mer forutsigbart at Jens ville kunne havne i en slik posisjon, ut fra familiære tradisjoner. Vi kan jo ta for oss mange mer lokale personligheter, og vel må si at for manges del var det lite eller ingenting som tilsa at vedkommende ville en dag sitte i ordførerstolen i hjemkommunen sin, eller for den saks skyld i en annen kommune.
Andre, betydningsfulle stillinger og posisjoner i samfunnet
var vel heller ikke forutsatt, sånn i utgangspunktet, slik som med han jeg
nylig har tatt nøyere i ettersyn, han som bosatte seg i Vardø og ble en sentral
fiskeriinspektør i fylket og fikk stor innflytelse på situasjonen for fiskerne
i dette fylket. Han som langt nede i Nordland så dagens lys. Hadde hans
foreldre forventet eller sett for seg at den krabaten skulle bli det han ble?
Neppe. At han skulle dra helt nord til Vardø og stifte familie der?
Var det så forutsigbart at Bjørn-Petter Finstad som var født i Oslo skulle sitte som førsteamanuensis ved Norges Fiskerihøgskole i oktober 2008, bare fordi han var født 22. juli 1964 i Oslo?
At han skulle skrive noe sånt som fikk tittelen: ”Arbeiderpartiet og den statseide fiskeindustrien i Nord-Norge. ” eller ”Fra moderne storvær til seinmoderne utkant. Kiberg 1945-2000” for ikke snakke om ”Om Finotro på Skjervøy” og mye, mye mer. Hadde han for eksempel sett dette for seg da han fylte sine fire år en mandag i juli, nærmere bestemt 22. juli 1968 tenkte at det som jeg skulle være opptatt var fisket i Finnmark og Nord-Norge? Han var vel kan hende mer opptatt av at han nå hadde blitt hele fire år? Hvor mye visste han om Finotro på Skjervøy som fireåring?
Ja, skal jo ikke se bort fra at han hadde kunnskaper om det, det kan jo hende hans foreldre, en av dem eller begge var fra disse områdene, men hadde bosatt seg i Oslo, den gangen. Kan hende de ikke bodde lengre i Oslo, han, Bjørn-Petter, var bare født i Oslo.
Uansett så var det nå vel, ut fra hans ståsted ikke så mye han på den tiden visste om sin framtid, muligheter og enda mindre om hva som ble en realitet, der langt framme, 40 år senere i hans liv, året 2008 eller slik som i 1993 da han skrev sin hovedoppgave som jeg kom over i går.
Ja, hva visste vel jeg om at jeg skulle sitte her i Olderfjord, i en kjellerleilighet da jeg var fire år? Den julen jeg fikk skiene til Gunnar og Wilfred skulle få ski, da de skulle kjøpe skiene til Jarle. For ikke snakke om da jeg ble ikledd min nye kjeledress, ja, vi fikk begge to kjeledresser, den julen i 1955, da jeg fylte fire år. Så fikk vi fargeblyanter, blyant og kladdebok fra Jarle. Ja, noe vi vel visste da allerede var at vi likte å tegne, begge to.
Sånn ellers var nok kunnskapen om framtiden ganske uviss og uklar, selv for våre foreldre som oss selv, i den alderen jeg fire år og min bror som var fylt 2 år i mars samme år.
på gamle hjemtrakter i Friarfjord 14. mai 2010
Var det så forutsigbart at Bjørn-Petter Finstad som var født i Oslo skulle sitte som førsteamanuensis ved Norges Fiskerihøgskole i oktober 2008, bare fordi han var født 22. juli 1964 i Oslo?
At han skulle skrive noe sånt som fikk tittelen: ”Arbeiderpartiet og den statseide fiskeindustrien i Nord-Norge. ” eller ”Fra moderne storvær til seinmoderne utkant. Kiberg 1945-2000” for ikke snakke om ”Om Finotro på Skjervøy” og mye, mye mer. Hadde han for eksempel sett dette for seg da han fylte sine fire år en mandag i juli, nærmere bestemt 22. juli 1968 tenkte at det som jeg skulle være opptatt var fisket i Finnmark og Nord-Norge? Han var vel kan hende mer opptatt av at han nå hadde blitt hele fire år? Hvor mye visste han om Finotro på Skjervøy som fireåring?
Ja, skal jo ikke se bort fra at han hadde kunnskaper om det, det kan jo hende hans foreldre, en av dem eller begge var fra disse områdene, men hadde bosatt seg i Oslo, den gangen. Kan hende de ikke bodde lengre i Oslo, han, Bjørn-Petter, var bare født i Oslo.
Uansett så var det nå vel, ut fra hans ståsted ikke så mye han på den tiden visste om sin framtid, muligheter og enda mindre om hva som ble en realitet, der langt framme, 40 år senere i hans liv, året 2008 eller slik som i 1993 da han skrev sin hovedoppgave som jeg kom over i går.
Ja, hva visste vel jeg om at jeg skulle sitte her i Olderfjord, i en kjellerleilighet da jeg var fire år? Den julen jeg fikk skiene til Gunnar og Wilfred skulle få ski, da de skulle kjøpe skiene til Jarle. For ikke snakke om da jeg ble ikledd min nye kjeledress, ja, vi fikk begge to kjeledresser, den julen i 1955, da jeg fylte fire år. Så fikk vi fargeblyanter, blyant og kladdebok fra Jarle. Ja, noe vi vel visste da allerede var at vi likte å tegne, begge to.
Sånn ellers var nok kunnskapen om framtiden ganske uviss og uklar, selv for våre foreldre som oss selv, i den alderen jeg fire år og min bror som var fylt 2 år i mars samme år.
på gamle hjemtrakter i Friarfjord 14. mai 2010
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar