Samefolkets dag, min dag?

Her går veien inn til husene til min da tilkomne kone i 1969 var født og vokst opp, som jeg første gang besøkte julen- og nyttårshelgen 1969. Noen hundre meter fra Kittiläntie og i overkant av 73 km fra Inari langt RV 955 etter å ha passert elva Repojoki går denne veien innover i landskapet og til den ødemarkgården jeg besøkte da og senere en sommer.

Her er et bilde fra sommeren 1972 fra gården i Repojoki hvor vi holder på med høyånna på gården. Jeg raker høy mens broren til min daværende kone slår høyet. I tillegg til kyrne de hadde så hadde de også noen rein som var på gården, mens resten av reinsdyrene var inne på vidda. Etter at faren døde så var det de to brødrene som overtok reindrifta. To av søstrene bodde fortsatt i Vardø, og vi bodde på Høvik i Bærum, men ble separert høsten 1972 omkring oktober da jeg dimiterte fra marinen på Haakonsvern i Bergen.

Vet ikke når det kunne være at jeg første gang så en same? En koftekledd same. I min mors dagbok skriver hun engang på femti tallet at der var en same innom oss i Friarfjord, men var det første gang? Min mor som var født og oppvokst i Rustefjelbma i Tana hadde ikke sett reinsdyr da hun i 1944 ble evakuert sørover til Telemark. Samer var det jo i Rustefjelbma men ikke de som drev med rein. Det var lite rein i dette området. Så det var ikke så rart at hun ikke hadde sett rein. Jeg har heller ikke sett rein i Rustefjelbma eller for den saks skyld i Tana. Ikke i den delen av kommunen som da var Tana, senere ble jo kommunen utvidet med Polmak og hele Tanadalen ble en del Tana kommune, helt ned til grensen mot Karasjok kommune.

Det var først når vi flyttet til Ytre Nordmannseth i Porsanger at jeg fikk et langt klarere bilde av reindriftssamene, av reindyrene. Jeg hadde jo vært i Ytre Nordmannseth noe tidligere, ja, som bitteliten faktisk, på ferie opptil flere ganger. Besøkte farmor og farfar der i Porsanger. Men har ikke noe minner eller bilder av det, det var først når vi flyttet dit, sommeren 1959 at jeg har noen bilder, minner fra stedet. At også reindriftsamen kom langt tydeligere fram i erindringen. Alle reinsdyrene vi jaget ned mot sjøen og besøkene oppe i leiren til reindriftsamene i Smørfjord.

Mine tanker og vel også drømmer som dannet seg om livet på vidda, flyttingen av reinen der langt inne på vidda og ut mot kysten. Disse menneskene som var så hardbarket i huden, og gikk med klær av skinn, som hadde en spesiell lukt. Tørka kjøttet som vi kalte for ”fjellfinnkjøtt” og som vi gledet oss å få en bit  av. Jeg har noen vage bilder av en spesiell episode hvor jeg drømmer meg vekk  i bilder om at jeg en dag skal bli med over vidda. Vel, det  har ikke skjedd og er vel lite sannsynlig at det vil skje. For øvrig er det en helt annen tid vi lever i dag, enn den gangen på femti og sekstitallet.

Det nærmeste jeg kom var vel julen 1969, julen og nyttårshelgen, overgangen til et nytt år, 1970 da jeg besøkte min daværende forlovedes hjem i Repojoki i Finland.  Ei lita bygd som ligger rundt 73, 5 km fra Inari langs Kittiläntie og innover vidda. Der inne på vidda holdt familien til min forlovede til, hennes to brødre og hennes mor. Faren døde omkring oktober dette året. I tillegg til at de hadde rein drev de litt jordbruk.  Jeg fikk den gangen, og også senere oppleve livet inne på vidda,  i finsk lappland. Mange år senere skulle jeg jo bo ikke mindre enn i overkant av 13 år i Karasjok.

 
 Det var jo også i de årene at jeg virkelig fikk anledning til å sette meg inn i  samekulturens historie og ulike grupper og levesett blant samene. Ikke minst igjennom all den litteraturen som fantes på spesial biblioteket i Karasjok. Hvor det var en stor samisk samling av bøker fra hele Norden. Det var jo så utrolig lite vi hadde lært om det samiske og den samiske befolkningen på skolen.

Samtidig fikk jeg jo gjennom jobben ikke minst, da jeg begynte å få innsikt i de grafiske fag og utdannet meg etter hvert som typograf i løpet av de årene i Karasjok. Jeg hadde jo i 1989 gått på snekkerkurs i Karasjok men det var først i januar 1980 at jeg flyttet til Karasjok og ble boende fram til januar 1994, da jeg flyttet sørover og til Nedre Eiker i Buskerud. Ble da boende helt på grensen til Drammen i Solbergelva og i en av blokkene i Vinnesbråten borettslag. Hvor jeg skulle bli boende til mai-juni 2001.

I løpet av de årene i Karasjok fikk jeg oppleve det samiske på nært hold og ikke minst få det samiske språk nært innpå livet i hverdagen. Det skyldes ikke minst at min samboer og jeg fikk et barn, en datter og samisk ble språket som mor og datter snakket. I tillegg til at de snakket jo samisk i hjemmet hennes i Hillagurra i Tana, tidligere gamle Polmak kommune. To mil sør for Tana bru og 16 mil fra Karasjok. Jeg fikk nært innblikk i den elvesamiske hverdagen og også i jobbsammenheng nær kontakt med samisk forlagsvirksomhet og samisk språklig avis produksjon. Da jeg satt midt opp i den produksjonen av lærebøker, avis med mer fram til 1992. Det siste året i Karasjok jobbet jeg ved kulturskolen i Karasjok.

Det eneste jeg ikke lærte i løpet var å snakke, leste og skrive samisk. Det vil si at jeg etter hvert lærte å forstå en god del, hverdags samisk. Derimot det å snakke språket selv ble det ikke noe av. Jeg forsøkte å begynne på samisk kurs, men ble stående fast i all grammatikken som jeg ikke forsto noe særlig av. Har jo aldri vært flink i norsk grammatikk og da ble det ikke noe enklere å forstå den samiske grammatikken. Jeg hadde jo i 1969-72 lært meg ganske mye finsk, og snakket finsk hjemme daglig med min daværende finske kone. Nå hadde vi jo valget om å snakke oss i mellom samisk eller finsk. Da jeg hadde god hjelp av min mors bror når det gjaldt finsk og hun jeg var sammen med hadde en finsk venninne som snakket svensk så ble språket finsk oss i mellom. Det finske språk lå jo meg også nærmere da de ble snakket finsk hjemme hos mormor. Samisk hadde jeg i barndommen hørt mindre av. Foreldrene til min far snakket samisk, og min far kunne nok en del, eller forsto mer enn han kunne snakke. Språket hjemme  hos oss ble jo norsk.  Det samiske språket lå nok langt nærmere på min fars side, selv om min morfar også kunne samisk så var språket der i hjemmet finsk.

Denne negative holdingen og oppfatningen av samer føler jeg at jeg aldri kan si å ha hatt. Det har, så langt jeg kan huske tilbake vært en stolthet og stor nysgjerrighet. Jeg vet ikke akkurat når jeg vel oppdaget mine enge samiske aner, men har nok, siden mine besteforeldre på farssiden kunne samisk, kan hende forstått at det var samisk der. Nå var det nok slik at i vår barndom så knyttet en nok i veldig stor grad det samiske opp mot reindriftsamene. Det var de som var samene. Derimot det vi senere har blitt kjent med, det sjøsamiske, kom nok langt senere inn i vår bevissthet. Til det hadde nok fornorsknings politikken lykkes i stor grad.

Nå husker jeg jo godt fra min tid i samisk forlagsverden i Karasjok at også innen den bransjen så var nok en nok i altfor liten grad opptatt av andre grupper av samer, slik som sjøsamene, elvesamene og de som ikke var knyttet til reindriften. I vesentlig grad så ble det meste av det som ble produsert konsentrert seg rundt reindriftsutøverens hverdag. Derfor etterlyste jeg i diskusjoner at en måtte også få fram det sjøsamiske, den kulturen som ikke var konsentrert seg rundt reindriften, men om de som bodde og hadde sitt virke ved kysten.

Det er jo først i dag, mange år senere at det har skjedd noe og at det sjøsamiske har fått mer fokus. Nå skal det nok føyes til at på åttitallet så var det ganske stor motstand mot å tilkjennegi sitt sjøsamiske opphav. Det var noe en helst ikke ville snakke om og hvert fall ikke vedkjenne seg sitt samiske opphav. Jo lengre ut mot kysten du kom ble motstanden bare sterkere og sterkere.