Hjem kjære hjem...

Dette er jo slik jeg normalt har det på salongbordet, av den enkle gunn at jeg bruker det som arbeidsbord i tillegg til å sitte å lese aviser og drikke kaffe og eventuelg gjøre andre ting som å tegne, eller ta meg en matbit.

Jeg vil nå si at et hjem eller der du bor skal være slik  at du føler deg hjemme. Det må være et sted som er en del av deg selv, noe som gjenspeiler ditt ”jeg”. Det er kanskje også derfor at mange er så redd for at det ikke skal se bra ut, at det skal være så ryddig som mulig? Nå er det jo en god del som ikke klarer å leve i rot og kaos, de må ha stor grad av orden i sakene. Vel, en ting er å ha orden i sakene, en helt annen ting er å ha det ryddig.  Det er jo ikke samme sak. Slik jeg ser det. Noen liker å ha et velordnet system, som kan være lett å finne fram det en trenger. Det kan være at de har bestemte områder eller ting de setter sin ære i å holde i orden. Mens det andre steder kan være rensteste kaos.

At det er totalt mangel på system og utrolig vanskelig å finne ut av hva er hvor. Et sted de tingene havner som ikke har den samme prioritet. Andre igjen er nøye med det meste, det skal ligge på en riktig måte. Ting som skal brettes skal brettes på en bestemt måte. Ja, det kan oppleves av andre som en form for mani og kan hende er det også det. Til dels.

Andre igjen kommer ikke i gang med andre ting eller det de skal gjøre før det er ryddet rundt en, der en skal eventuelt utføre det en egentlig skulle gjøre. Så er det de som ikke har den måten å komme i gang på, de bare kaster seg ut i det, der og da. Uten tanke for  hvordan det ser ut rundt dem. På mange måter så finner en meg der. Jeg kan ha fullstendig kaos rundt meg, og må bare sette i gang med det som, der og da, inspirerer meg eller jeg får en ide om å gjøre noe. Da kan jeg ikke bruke tid på å rydde og legge til rette for å komme i gang.

Nå er det jo ikke bare dette med å ha det ryddig som opptar mange, men også det at de skal ha mulighet å vise fram hjemmet som et statussymbol. Nå er nå det ikke noe nytt. Jeg husker da jeg bodde på Stathelle (Bamble, Telemark) som ungdom (1965-1968) så var det mange der som ikke tillot at ungene skulle ha andre med seg hjem, og hvis så skjedde så hadde de ikke noe i stua å gjøre. Som foreldre ville de ha den i orden slik at de kunne vise den fram til sine voksne gjester.

Nå kan det jo være en tradisjon de hadde fra gammelt av, og ting har forandret seg med årene. Samtidig så er det vel slik at mange samler på statussymboler, ting av materiell verdi som kan vise deres status i samfunnet.

Nå hender jeg tar en opprydding i avisene, og samler sammen avisene for siste måned i bæreposer. Nå kaster jeg som regel ikke avisene jeg holder, men samler på dem slik at jeg kan eventuelt gå tilbake i til dem om det er noe bestemt jeg er ute etter.