lørdag 16. februar 2013

En journalist blir født?

Jeg har prøvd å beskrive hvordan en journalist blir født, hva er det som ligger i genene til en slik fremvekst i vårt moderne samfunn og hva er det som gror fram i et individ, en skapning som jo så betingelsesløst blir journalist og da en journalist som skriver... en skrivende jounalist, med andre ord.

Nå må jeg jo slik jeg ser på journalister ikke minst i de trykte mediene sin arena, de som  ganske liten pjokk eller jentunge lyste opp når de i hine dager så en skrivemaskin, og senere et tastatur til en datamaskin. Da var det som de fikk sterke følelsesmessige reaksjoner og følte at dette var deres area, deres ståsted i livet. De fikk ikke ro i sjelen før de kunne la sine fingre få kontakt med de små tastene på et tastatur, enten det gjaldt en skrivemaskin i hine dager eller en til en datamaskin.

Bare lyden fra et slikt tastatur gav dem seksuelle vibrasjoner og det var seksuelt sett både opphisset og følte en viss kåthet til denne lyden, denne, for dem seksuelt pirrende lyden og enda mer når de så et tastatur i levende livet. Lenge før andre i det hele tatt som barn har tenkt seksuelle tanker eller vært i nærheten av ”freudkalske” tanker så har disse journalistiske barnesjelene hatt en stek seksuell drift som har blitt vekket av lyden av et tastatur. Ja, deres første møte med bokstavene, de å se bokstaver på trykk fikk disse små barna til å få en form for tilhørighet, slektskap med bokstavenes verden. Det var som de var en del av den, disse tegnene som uttrykte ord og meninger men fortsatt var ganske uforståelige. Det var bare det at dette var noe de tidlig forsto ville bli en del av deres liv og hverdag.

Det var blant disse særpregede formene av former som skulle forme deres hverdag og ikke minst deres tankesett. Om det var før eller senere de fikk en ren fysisk kontakt med det som het bokstaver er usikkert å si noe om. Det kunne variere fra person til person. Mange ganger som følge av hvor lagt de var kommet i modningsprosessen. Nå lå jo alt dette, dette nære og særpregede forholdet til disse bokstavene spesielt i underbevisstheten uten at de helt kom til uttrykk mentalt. Likevel var der noe, en sterk tiltrekningskraft som den enkelte ikke helt forsto, men etter hvert ville oppdage at dette var noe som tilhørte dem, spesielt som individer her på jorden.

Noen ville kan hende kalle det for et medfødt kall, en indre misjonsbegjær som var der og som ville komme opp i dagen når årene gikk. Det var jo også derfor de tidlig, for så vidt tidlig fikk interesse for å forstå disse tegn og symboler sin betydning. Ja, i større grad enn andre på samme alder og nivå. Generelt sett. Denne tiltrekningskraften som var og må sies å være medfødt og ikke noe som kom over dem av ren tilfeldighet, men var både fysiologisk en del av deres arvegods eller enkelt sakt, noe som lå der i genene.

Bare ventet å bli vekket til live og få komme til uttrykk. Etter som de lærte bokstavene å kjenne og ikke minst sammensetningen av dem fikk det også i likhet med andre en større betydning i deres liv og deres hverdag.  Ikke så ulikt mange andre, bortsett fra den forskjell, at de der lå en dimisjon i deres forhold til dette forholdet mellom språk og ord og bokstaver. Det var en mulighet som begynte å ta form og om ikke dirkete så inndirkete fikk dem inn på en bane og tenkning som i stor grad brøt med den gjengse mann i gata eller kvinne. Det var nok ikke helt oppe i dagen men det var der, uten at de helt forsto helt sammenhengen.

En annen side ved disse individene disse med disse typiske karatertrekk og hvor underbevisstheten spilte en stor og ikke helt ubetydelig rolle var deres noe spesielle forhold til hendelser, situasjoner, ja, ofte helt banale hverdagslige hendeler kunne de henge seg opp i. På mange måter dramatisere som om det var operative kunne skape overskrifter uten nødvendigvis ha rot i virkeligheten. De hadde en egen evne til å se ting på som skapte denne, hva en skal kalle det typiske som kjennertegner journalistikken i dag og tidligere. Nå er det jo ikke sikkert at, og spesielt i en så ung alder, at det egentlig var klar over det selv. Mest sannsynlig var de ikke bevisst disse trekkene i deres tenkning og ikke minst fantasier. Tastaturet hadde jo ikke enda fått den betydning i deres liv som gjorde sitt til at de kunne omforme disse tankekors og for noen litt maniske reaksjonsmønstrene ved at de i sine villeste ideer konstruerte et verdensbilde som var hinsides det meste.

Etter hvert skulle jo denne fokuseringen få stor betydning for deres rolle som ekte journalister. Deres måte å analysere og se verden på. Noen av dem ville nok etter som de gikk gradene i barneskolen få en forhold til det skrevne ord som bidro til at de kan hende allerede på et tidlig stadium begynte å tenke i baner av journalistisk karater, i form av å begi seg inn i noe som kunne ligne en avis, en trykksak. Et kompendium av skrevne ord. Selv om det nok ikke var forfatter de hadde visjoner om så var det denne  kjensgjerning at de hadde et spesielt og nært forhold til det skrevne ord.

Jo større kontakt denne verdensborgeren av det ene eller andre kjønn vokser til og spesielt får en brukbar innsikt i skriftspråket vil også veien til tastaturet være kort og en kan begynne å registrere at vedkommendes fingre begynner å finne veien til nærmeste tastatur.  Det er litt vanskelig å si om det er lyden av tastaturet som får en spesiell, psykisk innvirkning på vedkommende. Om det for vedkommende blir til en begjærlig forhold til tastaturet som kan sammenlignes med typiske seksuelle signaler.

Det vil nok være slik at forholdet til tastaturet er sterkere enn hos mange andre, med et normalt forhold til tastaturet ja, om det i det hele tatt eksisterer et slikt forhold. For mange er det jo slik enda at de har ikke noe forhold til veken til det ene eller andre tastaturet. Nå skal ikke se bort fra at i vår moderne tid, spesielt hvor datamaskinen har fått en sentral plass i heimen at det lille avkommet har langt tidligere lært å beherske både tastatur og mus. Selv om de språklige ferdigheter ikke er helt utviklet men at nysgjerrigheten er vekket til livet og kunnskapsbehovet er økende. Forståelsen av disse tegn, bokstaver  og ordene blir gradvis en del av  hverdagen i økende grad.

Dette å begynne å fatte at der er en sammenheng og for en framtidig journalist en veldig viktig bestanddel for en framtid innen dette yrket. Nå skal det jo sies at det er jo mange andre som får høre hvor viktig bokstavene, deres sammensetning til ord og ord til setninger er utrolig viktig del for deres framtid også.

Ikke minst har det jo noe med å utvikle evnen til å tilegne seg kunnskap, ikke minst i et moderne samfunn. Hvor denne kunnskapen ofte blir formidlet gjennom det skrevne ord. Det begynner å bli lenge siden at kunnskap ble formidlet og videreført i muntlig form. Selv om det fortsatt skjer så skjer det i en kombinasjon. En kan vel si at en god del av den formidlingen av kunnskap barna får via sine foreldre fortsatt er knyttet til muntlig overføring og ikke minst ved at formidlet via praktisk erfaring. Nå kan en vel si at det fungerer men i forhold til kunnskapsarenaer ikke minst gjennom skolegang holder det ikke i lengden. 

Nå er det nå slik at alt tar sin tid også for et individ som har sin framtid så godt rotfestet i sin skjebne som en som der har fått som sin livsoppgave å bli journalist, et individ som vier sitt liv til formidlingen av nyheter i ulike sammenhenger. Samtidig så må en jo føye til at det er mange veier til et slikt mål, ikke minst hva gjelder hvilken type journalist. Det har vi jo ikke vært inne på og det skal vi heller ikke vie så mye tid på i denne sammenhengen og ikke minst fordi det er på mange måter altfor tidlig å komme inn på slike spørsmål. Først kan jo dette vesenet få kunnskaper om skriftspråket og da ikke minst kunne uttrykke seg skriftlig.

Det er jo heller ikke slik at det er slik at vedkommende om han eller hun velger å vie sitt liv til skriftspråket så er det mulighet for at vedkommende har noe form for evner som forfatter. Noen kunne være fristet til å tro at en slik mulighet skulle være til stede. Som et eventuelt alternativ. En slik mulighet ligger i kortene verken nå eller senere.

Så dette vi var inne på, rent innledningsvis om denne, nesten rene besettelsen ovenfor et tastatur tilsier jo også at det ikke akkurat er noe som bidrar til noe særlig forfatterskap. Ja, bortsett om en da kan betrakte journalistikk som en form for forfatterskap. Akkurat den diskusjonen skal her ikke gå innpå, for den er i utgangspunktet lite relevant.

Etter hvert som dette barnet får innblikk i skriftspråket så vil vedkommendes forhold til det være av en  spesiell karater. Ja, for observante øyne, som måtte betrakte dette barnet vil nok kunne si eller ha en fornemmelse av at vedkommende viser tendenser som kan godt ligne på en journalist måte å framstå som. Det er allerede slik at det på en så tidlig stadium i oppveksten at en vil kunne observere en del trekk ved personligheten som blir langt mer tydelige. Jeg skal ikke gå i detaljer hva en kan observere, fordi det kan variere fra individ til individ. En kunne være også her fristet til å kunne hevde at noe av trekkene kan være igjenkjennbare ut fra hvilken type journalist vedkommende vil i framtiden bli.

Nå kan det like gjerne ha mer sammenheng med andre interesser vedkommende måtte ha, som i utgangspunktet ikke har noe med dette spesifikke yrkesvalget vedkommende så tydelig har i sine gener.  Nå vil også noen kan hende spørre seg og ikke helt uten grunn.
- Det er jo i mange andre sammenhenger, rent yrkesmessig at en trenger evner i å uttrykke seg skriftlig? En sekretær, en kontor ansatt og så videre?

Jo, det er nok riktig det, men da har en lagt seg inn på en helt annen livsbane og nødvendigvis ikke ha dette så rotfestet i ens sjel slik som det vil være for den som til de grader har en journalistisk karakter så sterkt knyttet til sin personlighet. Det er den store forskjellen. Samtidig må vi jo ta for høyde for at en som engang blir sekretær, nødvendigvis ikke er så til de grader avhengig til dette med å skrive, formulere seg som det er for en journalist på dette stadium og senere i livet vil være.

Det er snakk om denne indre kraften om en skal nå kunne betegne det som det, det er kan hende noe lettvint måte å uttrykke det på. Det er jo viktig å da tenke seg en kraft som ikke har noe særlig med styrke, rent fysisk å gjøre, men en kraft av en helt annen dimisjon. Noen ville kan hende være fristet til ikke bruke ordet kraft, men rett og slett for en besettelse. Det er jo her snakk om flere sammenfallende egenskaper som vil nødvendigvis komme til uttrykk. En kan godt og vil nok få det bekreftet senere, hva gjelder vedkommende at denne egenskapen vil nødvendigvis ha en form av mer en form for makt. Et indre ønske om kontroll og ja, makt. Det er jo heller ikke tilfeldig at en snakker om, ja, er det den tredje eller andre statsmakt. Dette er jo også noe en kan i ung alder observere når det gjelder slike individer som så sterkt vil ende opp som journalist.


En kan jo tenke seg at etter hvert som dette individet vokser seg til og får, naturlig nok, øyene opp for ulike avisers innhold og også andre lignende publikasjoner som er ført i pennen av journalister i ulike varianter så er dette nok noe som bidrar til at vedkommende studerer disse aviser, blader og andre publikasjoner med Argus øyne og med et blikk for de språklige og ikke minst journalistiske måter å uttrykke seg på. Skal heller ikke se bort fra at vedkommende vil finne noe av innholdet noe lite smakfullt og vurdere det som dårlig journalistikk. At vedkommende utvikler en evne til å observere det som er bra og det som er mindre bra. Hvorvidt det dreier seg om en dyktig journalist eller ikke.

Dette til tross for at vedkommende selv ikke helt er fullt ut utviklet og skulle i utgangspunktet ikke ha noen formelle evner til å kunne vurdere innholdet på en faglig, kritisk måte. Så må en kunne anta ut fra dette iboende hos vedkommende som kan gi slike utslag av en form for vurderingsevne utover det normale. Det en kan forvente av en hvilken som helst annen person.

Denne utviklingen som etter hvert skulle resultere i et utslag av journalistisk aktiviteter på ulike områder var jo som vi ser ikke tilfeldig, men helt fra at vedkommende så dagens lys så var dette noe som lå der og ulmet i bakgrunnen før den brøt ut i full blomst. Akkurat når det skjedde kunne nok variere fra person til person. Noen begynte ganske tidlig med sine journalistiske formuleringer, i mange tilfeller i forbindelse med en skoleavis eller et eller annet blad for en klubb eller aktivitet som rettet seg mot barn.

Derfor kunne en se slike resultater av journalistisk utfoldelse ganske tidlig. Vel nå er det jo ikke slik at alle som nå bidro i slike sammenhenger ble journalister, med det var helt andre grunner til det. De hadde ikke dette spesielle genet. Ja, om det nå var et gen, er ikke godt å si, men det var noe så var der som hadde en slik kraft i seg at det resulterte i at de var fanget inn i denne journalistiske verdenen fra fødselen av og resultatet  og følgende var kun det ene og alene det. En journalistisk karriere, om enn hvor miserabel den måtte nå bli.

Fordi det var ikke garantert at om en hadde en slik indre besettelse for å nå dette målet at det resulterte i en karriere av store dimisjoner og med en glansfull karriere bak seg etter mange år i dette faget. Det kunne jo hende at vedkommende havnet i en liten lokal og lite verdsatt blekke av en avis, som ikke øynet eller hadde de mulighetene til at en journalist hvor idealistisk den var ville få mulighet til å slå ut i full blomst.

Det kunne jo være praktiske årsaker, ytre forhold som tilsa at en ikke kom stort lengre, i sin karriere utvikling og ble ved sin lest, av ulike årsaker. Kanskje det skyltes personlige grunner, familiære grunner, et dominerende eller kjærlighetsfylt ekteskap som bandt en mer til familien enn noen annet og da resulterte i en journalistisk tilværelse som generelt sett  ikke gav grunnlag for vekstmuligheter.

Så selv med all verdens forutsetninger og dermed også muligheter så kunne en forspille disse som følge av sine egne valg i livet. Det kunne jo også hende at en var vel fornøyd med tingenes tilstad og hadde ikke større krav til seg selv. En følte at en oppnådde det en ønsket, eller så var det slik at en ikke visste bedre?

Det som jo er viktig å forstå er at det hele bygger på en slik medfødt, kan en jo si det er, om det ikke rent vitenskapelig kan forsvares, så dreier det seg om noe som vokser fram i sjelen, ofte nesten helt ubevisst og ute av kontroll og på den måten slår ut i full blomst senere i livet. Hvor sent kan jo variere. For noen, om ikke alle, heldigvis, så kan de ha trått feil mer enn engang og ikke helt forstått at det var dette som var deres kall og virke.

Nå er det jo som vi har sett ikke bare denne forkjærligheten til tastaturet som ligger til grunn for at vedkommende så sterkt trekkes mot en journalistisk hverdag, selv om det jo er i utgangspunktet en viktig og avgjørende del for å kunne utøve sitt virke, så ligger der også en annen side, som vi har vært inne på. Det dreier seg jo i all hovedsak om denne nysgjerrigheten til sine omgivelser, det å grave fram svar på ting, det å fange opp ting og hendelser i hverdagen. Kunne være en del av observatør korpset for å si det slik under en pågående hendelse.

Det har jo i stor grad som resultat at en vil på en måte formidle noe, ofte for et litt større publikum. Ja, det å skape nyheter, oppslag og fokus på noe en antar eller ser for seg som viktig. Det hender jo også at det er snakk om å skape viktighet av noe som på langt nær er så viktig i utgangspunktet.

Fristende er det jo å hevde at det er noe selvrealiserende over det hele, ja, ikke bare det men en måte å fremheve seg selv, om enn bare i navnet. En skal jo ikke se bort fra at det ligger mye der eller at det utvikles i den retningen. Kan hende også en måte å være herre over det som skjer. I det minste være en del av prosessen.

Det må vel sies at det er en spesiell uttrykksmåte som kjennetegner disse personlighetene, det har en spesiell måte å uttrykke seg på som på mange måter kjennertegner dem. I likhet med noe vi kan observere når det gjelder politikere, så har journalistene sitt særpregede språk. Dette er jo også noe som ganske tidlig i vedkommendes oppvekst som kan fort komme til uttrykk eller at vedkommende blir ubevisst tiltrukket av. Denne måten å formulere seg på. Dette spesielle språket. At det er i utgangspunktet noe redaksjonelt over det hele.

Det kan vel hende at en allerede her ser eller kan observere den store forskjellen mellom en forfatter og en journalist? De lever i to helt ulike verdener? Ja, en skal ikke se bort fra det. Nå kan det jo hende at akkurat denne siden er noe som kommer til uttrykk etter år i den journalistiske hverdag. En graver seg inn i en kultur og system som gjør en til det en er og er blitt, og det er problemfylt å komme ut av det. En blir ved sin lest.

Skal jo ikke se bort fra at det samtidig er akkurat dette en blir så sterkt tiltrukket av, denne særpregete miljøet, det rent redaksjonelle miljøet og ikke minst kulturen. En kan jo si at akkurat på det planet so er det vel slik at her skiller i stor grad forfatteren og journalisten ståsted?

Fordi som kjent kan en forfatter være og ofte vil være uavhengig av et slikt miljø, spesielt når han eller hun arbeider, i motsetning til journalisten som oppsøker og ofte er avhengig av et slikt faglig miljø for å kunne utøve sitt yrke.

De er med andre ord miljøavhengige for å kunne overleve for å kunne leve ut sin besettelse!

Da tenkte jeg at jeg skulle avslutte denne første og så viktige betraktningen over den ekte journalist og så får vi se om vi skal gå videre i denne dyptgående analysen av bakgrunnen til en journalist sin fødsel.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar