Forbilder eller idealer eller…

Vet ikke om det stemmer? Leste et sted at foreldrene  ofte var de små barna sine forbilder. Ja, skal jo ikke se bort fra det i en startfase. Når jeg søker på ordet ”forbilde” på Google så dukker det opp sider som omtaler ordet spesielt rettet mot barn og ungdom, og da skolesider som omtaler dette ordet. Så er det slik at dette med forbilde i vesentlig grad er et fenomen blant den yngre garde? Er det i den alderen en har størst fokus på dette med forbilde? Et sted leser jeg at dette fenomenet er noe som en finner i alle kulturer og samfunn. Leser at ordet  beundring er brukt i denne sammenhengen og ja det er vel kan hende der det hele starter. En lar seg fascinere av en person, et individ som blir i kan hende mer moderne språkbruk et idol, en som en beundrer.

Nå vil jeg nå hevde at der er på bestemte områder at dette med forbilder ikke er kun et fenomen i barne- og ungdomsårene, selv om det ofte er der det starter. Hvert fall her i landet er det vel et stort flertall blant gutter har funnet sitt fotballag, spesielt da innen engelsk fotball som de blir deres forbilde. Det merkelige som en kan observere er at dette fotballaget som de av en eller annen grunn plukket ut i ganske ung alder., allerede da interessen for fotball ble vekket i deres liv blir deres forbilde livet ut.

Det virker som om det har etablert seg en lovmessighet i denne sammenhengen. Uten at jeg har funnet årsaken til dette. Loven sier at, så langt jeg har forstått at dette forbildet skal ikke kunne endres på. Vedkommende kan fra tidlig barndom ja igjennom hele ungdomsårene og gjennom et langt voksent liv, ha hatt forhold til langt flere en person, vært gift opptil flere ganger, vært utro og vet ikke hva.

Det som i slike tilfeller ikke skjer er at de handler på samme måten mot sitt utvalgte forbilde, det forbildet, det fotballaget følger dem i grava og om det ikke står på gravstøtta, så kunne nok det ha stått, navnet på fotballaget!

Nå er det jo på flere andre områder at det er tradisjon for å etablere et forhold til et forbilde, et ideal, men kan hende er ofte av mer kortvarig karater. Da sett i forhold til at det er mer aldersbestemt enn av så varig karater som disse fotballags idolene som for noen eksisterer livet ut for vedkommende. Gjennom et dypt og inderlig kjærlighetsforhold.

Nå er jo dette med slike forbilder ikke noe nytt, det er jo noe som har eksitert i utallige år og som kan hende de fleste vil få en kontakt med. Innen musikken og artistdyrkelsen finner vi jo haugevis av slike idealer, personligheter i artist livet som får en spesiell plass i den enkeltes liv ofte over tid. Det hender jo at denne dyrkingen er preget av en form for massehysteri, som vi til stadighet er vitne til, hvor enkelte artister blir dyrket på denne måten. Neste som en form for vekkelse og utarter seg i mange tilfeller til hysteriske utfall på en ofte dramatisk måte.

Nå kan en jo spørre seg hvorfor får dette et slikt preg, hvor en ofte ser at det dannes et stort fellesskap. En kan jo lure på om det egentlig er slikt at alle disse har et slikt sterkt og inngripende forhold til dette idolet, eller er det bare fordi de i realiteten ikke vil skille seg ut. Ble sett på en person som ikke er til de grader så lidenskapelig knyttet til dette hysteriet og denne personen. I andre tilfeller kan det jo dreie seg om en gruppe, et band, på nesten samme måten som med fotball og et fotballag. Det som en kan spørre seg hva gjør dette med den som lar seg rive med? Hva er drivkraften, det rent grunnleggende, dekker dette engasjementet et behov hos den enkelte?

Nå har jo sikkert  mange sett inn på et gutte- eller pikerom, hvor en ofte vil finne veggene dekket med plakater og bilder og da ofte av en eller flere slike idoler og personer som en har knyttet et forhold til. Ofte ut fra hva vedkommende interesserer seg for i sitt daglige liv. Knyttet da til sportslige aktiviteter eller av musikalske interesser. På en måte så kan en vel si at all denne dekoreringen gir en viss tilhørighet og også styrke. Bekreftelse på at en er noe, noe spesielt. Ja, at en rett og slett identifiserer seg med sine forbilder. En blir på  en måte den som henger der på veggen. En måte å fremheve sitt ego, gjennom de valg en her har gjort.

En skal jo ikke se bort fra at dette er noe en velger å gjøre for å styrke sitt selvbilde. Personlig må jeg si, når jeg tenker tilbake på min barndom og ungdom, så har jeg vel aldri hatt slike forbilder, på den måten. På en annen side så ble nok etter hvert min far et forbilde for meg. Ikke at jeg gjennom bilder på veggen og på andre måter dyrket han som et idol. Til det var han, da han levde ikke så framtredende. Jeg vil nok likevel tro at han ble et forbilde for meg, spesielt etter at han døde, og dermed idealiserte jeg han i mitt hode. Det han sto for, det han drev på med. Jeg ville bli som han, og fortsatt i godt voksen alder så er nok han kan hende mitt viktigste forbilde.

Det er nok, kan hende en mer naturlig forbilde, i motsetning til all denne og ofte varierte idealiseringen av enkelt individer som har ofte dyrker disse på avstand, uten egentlig å kjenne dem personlig. Ja, kan hende har fått engang i livet mulighet til å se vedkommende på nært hold. Oppleve vedkommende live.

Nå er det jo slik at vi nok alle har blitt fasinert og har likt en bestemt person sitt arbeide, enten det har vært for musikken vedkommende skaper eller utøver, eller det har vært for det vedkommende skriver som forfatter, eller ut fra idrettsmessige prestasjoner eller av helt andre grunnen.  Det er jo mange forfattere jeg har lest mer av enn andre forfatteres sine publikasjoner. For eksempel for den del år tilbake så leste jeg vel bortimot alle bøkene vedkommende hadde skrevet. Hvert fall det jeg kom over.  Nå var det jo ikke akkurat selve forfatteren men heller det vedkommende forfatter hadde i stor grad konsentrert sitt forfatterskap rundt. Et bestemt folkeslag hun hadde fordypet seg i og som jeg der og da var opptatt av å bli bedre kjent med, få flere kunnskaper om. Da var store deler av denne personens bøker av stor interesse fordi vedkommende hadde gått så dypt inn i dette folket og deres levemåte.

Slik kan det jo være av ulike grunner at vi i perioder fordyper oss i en bestemt forfatter, eller sågar bestemt filmserie eller seire, eller for så vidt enkelt artister som vi lytter mer til enn andre, uten at det kan sies å  være en form for forbilde eller idealer. De er bare der og da interessante. Om en skal kalle detter for en langt mer sunnere og fornuftigere form for forbilde, ja, det kan en vel gjøre, eller så er det ikke snakk om forbilde i det hele tatt men eller en form for interesse. Sånn sett må jeg vel si at stort sett så er det innenfor disse rammene jeg også rent musikals har holdt meg. 

Det er jo en annen side ved denne formen for dyrking som  tar preg av idealisering av en bestemt, ofte person  som kan vel ligne på det en ofte betegner som avstandsforelskelse av det andre kjønn og at dette er noe som ikke er helt utypisk for jenter. Ikke det, vi har jo sett i ulike større sammenhenger at ulike musikkstiler har fått et hysterisk preg og at enkelte av disse artister har fått en status som er  for disse som dyrker dem en form for heltedyrkelse i ekstreme former i noen tilfeller. Ja, det har jo hendt mer enn engang at selv lenge etter deres død har dette idolet blitt dyrket på ulike måter og sorgperioden over deres bortgang har vart for mange i utallige år. Ja det har jo vært tilfeller hvor en ikke helt har akseptert deres bortgang og død, men er på mange måter overbevisst over deres eksistens, et eller annet sted. Uten at det er snakk om utenom jordiske steder.

 Nå kan en nok si at i enkelte tilfeller så er det ikke bare slike fotballag som får en dyrkestatus livet ut for enkelte men også enkelte artister har for noen fått en slik posisjon, og som går langt utover det en kan kalle barne- og ungdomsår, ja, det har vel ofte hent at i slike sammenhenger har det vokst fram langt senere i livet. Det kan nok hende at denne dyrkelsen har avtatt noe med årene men har liksom ikke helt sluppet taket. Det har gått inn i en form for avhengighet, en har rett og slett ikke klart eller turt å helt forlate denne personen, gravlegge vedkommende. Dette gjelder vel spesielt når det har vært snakk om en artist og musikken har levd lenge etter at vedkommende har avgått ved døden.

Det en kan spørre seg er jo hva kommer det av denne formen for nesten avhengighet, at en rett og slett binder seg så sterkt til et enkeltindivid, slik det er i mange tilfeller, eller som vi har vært inne på et lag, og da fotballag, men også andre grupperinger? Dekker disse tilknytningene et behov hos den enkelte, en mangel eller er det en form for selvhevdelse at en fantisk gjennom dette idolet gjør seg større og mer respektert enn hva ellers ville være tilfelle?

En slik sammenheng kan nok være tilfelle i de yngre år, få en form for status i vennegjengen, en form for tilhørighet, aksept for noe mer en bare seg selv, men at en i gjennom denne heltefiguren, personen, bidrar til at en blir respektert og godtatt. På den annen side så vil jeg jo si at en kommer jo i stort grad i et avhengighetsforhold. På en måte binder seg til noen, til en form og ofte stil som gjør at en på mange måter begrenser sitt ståsted, sine muligheter.

Jeg har jo sett enkelte tilfeller hvor, når det gjelder musikk dyrker så sterkt den ene artisten eller gruppa at en ikke har øye for noen andre, eller at det musikalske bildet blir i mange tilfeller veldig ensporet. En lukker øyene for å få interesse for noe nytt, noe annerledes og på mange måter fremmed. Det er jo noe tragisk over det., eller kan bli det med et slikt ensidig vei valg, eller mangel på vei valg.

Det er nok derfor at jeg, rent personlig, har latt være å la meg bli fristet til å gå inn i en slik dyrking av en bestemt gruppe, person eller lignende. Jeg har ikke ville bli så bundet, så fastlåst, men heller valgt å stå langt friere. Langt mer uavhengig, for å si det slik.

Nå varierer det jo veldig mye på hvor stor plass i en persons liv et slikt fokus vil ha eller får. I mange tilfeller er det knyttet opp mot bestemte situasjoner og hendelser når det er fokus på dette området som denne dyrkingen av idolet vil være i fokus. Slik som en kan registrere i forhold til en bestemt artist. Slik som når en slik artist besøker  dette landet så har vi sett at det er et enormt fokus og mange satser stort for å få et glimt eller lytte til sitt idol. Det samme kan en jo også registrere når et slikt ofte musikalsk idol besøker landet når kan hende de som beundrer vedkommende selv er godt opp i årene og det store fokuset på vedkommende har ligget mer eller mindre i dvale i mange, mange år men ved slike hendelser vekkes til live. Kanskje for første gang skal en endelig få se sitt idol live. Sitt gamle idol, som sånn totalt sett har kommet mer eller mindre i bakgrunnen i forhold til mye annet i vedkommendes sitt liv. Det blir en stund for å mimres hine dager.

Det er ikke slik at den innflytelsen og ikke minst hvilken plass vedkommende hadde i yngre år har blitt mindre viktig, ja, ikke viktig i det hele tatt. Det er ikke slik som det var kan hende engang, en viktig målestokk på hvor en selv sto eller i andres øyne sto. En er blitt i løpet av årene langt mer moden med årene og har ikke lengre det avhengighetsforholdet til dette forbildet. Ja, det kan hende at å kalle vedkommende et forbilde er ikke helt dekkende lengre, fordi det er ikke lengre på det  plan at vedkommende har sin plass. Der er ikke lengre slik at ens omgivelser, ens omgangskrets heller ser på dette idolet på samme måten. Det kan hende at om en skulle være av de som fortsatt skulle leve i en egen verden, hvor dyrkingen av dette idolet er like levende så ville de fleste dra på smilebåndet og tolke det som mer eller mindre galskap. Noe sykelig over det hele, denne dyrkingen.

Som vi har sett så kan slike forbilder som vi har vært inne på ha ulike karatertrekk og betydning for den som dyrker dem. Det kan være av tidsbegrenset karater og ofte også ikke ha særlig stor betydning utover selve dyrkingen av dem. Det kan gi en god del kunnskaper om den som en har som et forbilde, isolert sett, men den kunnskapen kan være av begrenset karater, med tanke på som nyttig generell kunnskap og informasjon.

Derimot kan jo det være helt andre som kan ha en langt større innflytelse på en, hva gjelder kunnskapstilførsel og utvidelse av ens horisont. Det en kan snakke om i så måte er nok en helt annen form for forbilder, med et noe annet utgangspunkt og som i langt større grad har en mer sunn måte å forholde seg til enn det vi til nå har vært inne på hva gjelder forbilder som får mer karater av idoldyrking.  Når det gjelder en mer faglige formen for forbilde, at det er ikke direkte personen som person som dyrkes eller studeres men det er hva vedkommende har bidratt med av kunnskaper og erfaringer.

Da ofte basert på skriftlig materiale som en kan fordype seg i, og på den måten inspirere en selv til å bidra med eget materiale eller studier. For eksempel da jeg kom over denne kvinnelige forfatteren som hadde viet store deler av sitt omfattende forfatterskap til å skrive bøker om et bestemt folk, hun selv følte seg knyttet til. Hvor hun gjennom flere kontakter bygde opp en kunnskap om hvordan dette folket var, hvordan de levde og så videre og gjennom sine romaner gav levende bilder av dette folkets kultur og levemåte som igjen gav meg mye informasjon og kunnskaper for å forstå denne kulturen bedre.

Det er nok ikke bare jeg som har hørt, journalister har spurt, spesielt artister om hvem de hadde som forbilde sett i forhold til den musikken de selv utøver og forventer at vedkommende hadde en bestemt gruppe, artist de satt høyere enn andre. Som var deres kilde til deres  eget musikk valg. Nå opplever en jo ofte at svaret de får er langt mer utflytende og ikke så konkret som vel journalisten hadde forventet. At vedkommende ikke hadde noen bestemt, men det var flere som  fanget deres interesse og kunne på en måte bidra til deres valg. Ja, kan hende det ikke den måten det skjedde på, der var ikke på den måten det skjedde, utviklet seg. Hvert fall ikke noen bestemt en kunne sette fingeren på.

Når det gjelder den ungdommelige idoliseringen så leser jeg i Aftenpostens nettutgave at det en kan si den siste på stammen hva gjelder feberaktige tilstander starter med en ny runde i Euoropa da Justin Bieber fra Statford i Ontarion som fyller 19 år 1. mars i år. Skal ha dukket opp nå i Dublin på sin europaturneen. Det var jo hysteriske tilstander i hovedstanden. I følge Aftenposten så vil det være omtrent 20 000 som vil være samlet i Dublin.