så noterer vi oss at det er 1. feburar 2013

Da har vi gått inn i en ny måned og vi kan notere oss at datoen er 1. februar i det nye året 2013. Vi har med andre ord kommet så langt som 13 år inn i det nye årtusenet. Når jeg prøver å tenke tilbake til forrige årtusen, slik som på sytti, eller åttitallet så var tanken på at en skulle passere et nytt årtusen, ja, et nytt århundre, var en uvirkelig tanke. Det var så langt der framme, engang i framtiden.

-->

Det var litt vanskelig å forestille hvordan det ville være da. Det var nå litt vanskelig å tenke seg at en skulle sitte her, en sitter. Nå var det jo ikke helt utenkelig at jeg skulle fortsatt sitte å skrive, la fingrene fly over et tastatur. Ikke akkurat et slikt tastatur som dette. Husker spesielt i Bergen i 77-78 at jeg satt å skrev nede i redaksjonen til Nye Bergen på en skrivemaskin som hadde en display som en kunne se teksten en skrev. En, hva skal en si, en mer primitiv datamaskin var det vel. Skrivemaskin hadde jeg nå sittet med i mange år allerede. Så det var jo ikke noe fremmed og nytt. Ja, som i dag likte jeg å skrive.

Så det var kan hende ikke så rart at jeg prøvde meg som journalist i Nye Bergen, avisa jeg hadde begynt å tegne for, men etter hvert også begynte å lage stoff og reportasjer til avisa. Akkurat nå sitter jeg å lytter til et opptak fra Radio Thorshammer i Sandefjord, en lokalradio som ikke lengre eksisterer, hvert fall ikke slik den gjorde i 2001-2002. Jeg begynte i radioen høsten 2001, etter at jeg fikk muligheten til å begynne som programleder for et program PROFF eller Prosjekt Felles Framtid hadde på Radio Thorshammer. Et times program de gikk under navnet Funkistimen. Et program som konsentrerte seg om å gi et lyttertilbud til og for funksjonshemmede.

Jeg hadde jo forut for det vart tilknyttet Norges Handikapforbund i mange år siden engang på åttitallet. Nå som jeg hadde flyttet til Sandefjord og hadde fått en liten jobb i PROFF som webdesigner og  i hovedsak hadde jobben med å vedlikeholde hjemmesidene til PROFF og drive med en del kartlegging på Internett. Samtidig som jeg hadde vært medarbeider på Fukisfestivalen vi hadde på Rådhusplassen i Oslo sommeren 2001.

I tillegg til at jeg hadde den ene timen med Funkistimen hver fredag, så ble det en del andre sendinger, spesielt hadde jeg innimellom formiddagsendingen på Radio Thorshammer og også innimellom litt kveldsendinger. Nå skulle det skje at radioen hadde en dele økonomiske problemer og det ble en del innskrenkninger til stor fortvilelse for både lyttere og ikke minst alle som hadde vært med å drive radioen i mange, mange år.

Det endte med at radioen ble kjøpt opp av noen fra Tønsberg som  drev en helt annen form for nærradio, rettet mot ungdom og radioen ble mer en musikkradio og ikke et populært nærradio med mange ulike programtilbud, reportasjer og mye, mye mer.

Det skjedde nå ikke før etter at jeg hadde flyttet fra Sandefjord og dro via Stathelle ned til Stavanger. Etter en tid der så kom jeg over at en radiostasjon som populært het Scansat og sendte over satellitt og kunne høres via kabel-Tv og parabol over hele landet, så å si, og langt utover landets grenser i tillegg over Internett.

Jeg begynte der med formiddags- og kveldsendinger for så etter hvert gå over til å ha faste nattsendinger, fra Søndag til og med fredag i tillegg til at jeg innimellom måtte kjøre andre sendinger på sparken.  Jeg sluttet i Scansat rundt påsken 2004 og flyttet så etter hvert til Stathelle før jeg flyttet høsten 2005 til Knapper i Nord Odal hvor jeg  bodde fram til slutten av juni 2009 og dro nordover, hit til Porsanger og var i Smørfjord første dagene i juli og kort tid etter det fikk ordnet til slik at jeg bodde i en kjellerleilighet for så knapt et år senere flyttet til en annen kjellerleilighet hvor jeg fortsatt bor.

Så det har vært mye flytting kan en godt si fra mai-juni 2001 og fram til at jeg bor her i Olderfjord i Porsanger.

Til ettertanke, når det gjelder media sin moderne stil?

Var det mon tro krigen i Irak at medias forkus endret seg og en kunne time for time følge med en virkelighetens dramatikk, og siden har vi kunne gjøre det et stort og massivt omfang?

Nå skal en ikke på noen måte undervurdere den fortvilelsen og påtagende sorgen som er tilstede hos de som har og fortsatt gjør i det uvisse om hva har skjedd med de fem som fortsatt er savnet i den dramatiske gisselaksjonen i Algerie. Inntrykkene har nok blitt enda mer forsterket når de som heldigvis er i live har kommet hjem og møtt sine egen og andre i samme situasjon. Så det er ingen tvil om at dette har vært preget og fortsatt er preget av sterke inntrykk. Samtidig så har jeg vært inne på alle de andre hendelsene hvor faktisk liv har gått tapt, hvor antallet mennesker som bor her i landet har mistet livet den siste uken, flere i branner, men også ved å bli drept, eller forulykket. Mennesker som har brått blitt revet bort, på en tragisk og dramatisk måte.

De pårørende i de tilfellene har ikke hatt det tilsvarende apparatet rundt seg, en arbeidsgiver som har stilt opp på tilsvarende måten som hva gjelder Statoil. De er mer eller mindre overlatt til seg selv. De har heller ikke fått det media fokuset som de familiene til de ansatte i Statoil og som er dirkete eller indirekte berørt av hendelsene i Algerie. De er heller ikke blitt fot fulgt nå i flere dager av en pågående presse, som ha kunne så å si i detalj fortalt oss hvem har besøkt pårørende senteret. Når de ankom og når de reiste, det siste er at kronprinsen og dronningen besøkte senteret.

Det er heller ikke på  tilsvarende måte langt ned så mange ressurser og mennesker som har vært og er involvert som i dramatikken i Algerie og spesielt for de ansatte i Statoil.

Nå har jo denne tragedien som det er blitt, berørt langt flere land enn bare Norge, og det har også gjort til at den har fått det fokus og omfang som den har gjort. Det som jeg føler er at det hele er blitt forsterket, i stor grad som følge av medias dekning og massive dekning. Alle de andre tilfellene, de dramatiske brannene denne siste uken, selv ikke drapene, den ene i Oslo og den andre forrige søndag i Fredrikstad, har på sammen måten gått inn på oss, i media sammenheng, fordi de hendelsene har kommet i skyggen av denne hendelsen som har gått over dager. Nå tror jeg heller ikke at de andre hendelsene ville ikke ha uansett blitt like dramatiske utover de nærmeste, slekt og venner.

Nå har vil liksom alle fått del i det hele time for time, gjennom massiv media dekningen , og vi har på  en måte tvunget til å ta del i sorgen, i fortvilelsen og uroen, uvissheten. Det er denne kollektive deltakelsen som media i stor grad er med på å skape. Ja, om vi nå ser tilbake til  da krigen i Irak startet, gulfkrigen eller ”Operation Iraqi Freedom”, som begynte 20. mars 2003, hvordan vi via tv kunne følge krigen minutt for minutt, i dagevis via internasjonale tv selskaper. Direkte sendt døgnet rundt. Det var om ikke starten så en begynnelse på en ny og moderne media dekning som involverte millioner av mennesker verden over. Kan ikke huske at vi før hadde fått en slik massiv dekning, med levende bilder fra hver bombetokt med mer fra en enkeltstående krig.

Siden har media fulgt opp i større saker på tilsvarende måte, eller tilnærmelsesvis med samme styrke. Mye annet og andre dramatiske hendelser har kommet i skyggen av slike media dekninger. Som i stor grad er av propaganda karater ved at de påvirker  oss, ikke minst til å innta en holdning og oppfatning og ikke minst delta i sorgen eller forsterke sorgen og fortvilelsen.

I min barndom og oppvekst så hadde vi ikke de mulighetene til å kunne få slike inntrykk så innpå livet, det var praktisk sett ikke mulig. Det vi hadde var aviser og radio, og selv om lyden fra radio kunne overføre noe av dramatikken så var det på langt nær på samme måten som i dag.  Ja, det er jo også et tankekors at den dramatiske gisselsaken vi har vært vitne til de siste dagene, faktisk ikke har vært formidlet med særlig mange bilder ei heller lydbilder, like vel har media greid å skape dramatikk, gjennom sine reportasjer og uttalelser. Det er jo først når det hele er mer eller mindre over, at vi først har fått dramatikken i bilder og slikt formidlet.

Nå sitter vi med en uvisshet om hva skjedde med de fem siste, som vi i går og i løpet av dagen i dag fått sett bilde av. Noe som i seg selv forsterker det hele for oss andre som kjenner lite eller ingenting til den enkelte. Ja, kan hende for første gang ser bilde av vedkommende. Deres skjebne er ennå ikke brakt på det rene.

Det jeg lurer på er om media med sin tilstedeværelse og sin måte å dekke det hele, jakten på dramatikk og spenning er med på å påvirke oss ikke bare positivt, men også negativt med sin måte å dekke slike og lignende hendelser. Har vi godt av det, er det viktig i enhver sammenheng å ha et slikt enormt media fokus? Eller kunne vil  klart oss med langt mindre?

Blir sett og hørt?

 

Noen tanker rundt hvordan vår effektive mediaverden fungerer og vår egen deltakelse i den sammenhengen.

I vår mer eller mindre moderne tid, hvor vi er på mange måter langt mer synlige så kan det virke som vi bør være langt mer påpasselige. Det var noe som jo under denne dramatiske gisseldramatikken i Algerie gjennom de siste dagene. Det vi til stadighet har blitt påminnet om er at en fra medias side har måtte være tilbakeholdende med informasjon om det som skjer for ikke å påvirke det som skjer på en negativ måte. Det en vel sier er at gisseltakerne igjennom sitt nettverk har ører. Gjennom ulike kanaler, ikke minst gjennom Internett kan påvirke utfallet.

Gjennom vår moderne teknologiske hverdag, med all verdens ulike former for sosiale kanaler kan enkel uttalelser i mange tilfeller få store overskrifter. Ikke minst har vi opplevd flere tilfeller i media gjennom de siste årene. Flere tilfeller av mer eller mindre private uttalelser og tekstmeldinger fra enkeltpersoner har jo blitt til fete overskrifter i media, og bidratt til at enkelte har mistet jobben sin.  Vi har jo mer enn engang sett at uttaleser på twitter har bidratt til sterke reaksjoner. Sammenhengen i hvordan en har uttrykt seg i ulike situasjoner har fått fete overskrifter og skapt sterke reaksjoner.

Ikke minst gjennom ulike nettverk av ulike grupper, har de som følger med å fanger opp det som blir uttalt eller gitt til kjenne. På et øyeblikk har slike ting sprett seg i løpet av kort tid verden over.  Gjennom sine nettverk for enkelte grupper så har de kontakter som kan fange dette opp, uavhengig av språk. Plutselig er en enkelt uttalelse som i eventyret blitt til ”fem høns” og gått utover alle grenser.

Dette er jo noe vi har i løpet av de senere å fått oppleve i større grad enn noen ganger før. Nå kan en vel si at det er jo litt avhengig av i hvilken samfunnsmessig sammenheng en er i. Derimot ikke nødvendigvis. Det har jo hendt at en lokal uttalelse eller meningsytring har fra å være ganske lokal i et sosialt medium har vokst ut av det lokale nettverket, og har blitt en regional tema for så bli nasjonal og også fått internasjonale forgreninger i løpet av kort tid.

Det er ikke uvanlig at slike episoder får dimisjoner langt utover det vi greier å fatte, selv om vi i har ganske god innsikt i hva som skjer normalt.  Vi har jo mer underholdende ting som sprer seg fort, slik som ”tabbe seg ut” hendelser via eksempelvis YouTube får fort bein å gå på. I mange tilfeller er det jo gjort for å bli sprett, andre ganger mindre bevisst. Det er jo også slik at i bestemte miljøer så bruker en akkurat YouTube for å spre sitt budskap for å nå ut til andre. Som ren informasjon og propaganda.

Jeg husker for mange år siden, da vi ikke hadde et sosial nettsamfunn slik som facebook, men vi hadde mange andre, sosiale samfunn etablert på Internett. Hvor det ble etablert mindre samfunn med en felles plattform, da ofte i et anonymt modus, men hvor en i mange tilfeller hadde kunnskap om hverandre privat, utenfor dette samfunnet, mens en i stor grad bevarte den form for anonymitet utad ved hjelp av nick. I dette samfunnet som en kan på mange tilfeller kunne kalle det, så kunne enkelte uttalelser eller ytringer leve i et slikt samfunn gjennom år. Uttalelser eller ytringer som ble på mange måter knyttet til enkeltpersoner på en negativ måte.   I mange tilfeller bygd på misforståelser eller tolkninger som hadde lite med virkeligheten å gjøre. Derimot som kunne få uante dimisjoner for enkelt personer. Deres identitet ble så knyttet til slike meningsytringer og ofte på en negativ måte bli et bilde på deres personlighet.

Nå var jo dette ofte noe som levde som en intern greie i disse lokale samfunnene  eller nettverket, i en enkelt gruppe og nok var noe som ikke var særlig kjent utenfor dette miljøet. Samtidig så er det ikke helt uaktuelt å betrakte et slikt miljø, og hvordan det i gitte situasjoner fungerer. Spesielt får slike negative utsalg. Dette er noe vi ser jo skjer i andre, større sammenhenger og betrakter vi eksempelvis de siste dagers hendelse i Algerie så er jo de handlinger som gisseltakerne forfektet og forfekter snakk om holdninger og oppfantinger, de har til en gruppe mennesker. En oppfatning som gir slike utslag som vi har vært vitne til.

På samme måte var det også en oppfatning som ble dannet i den sosiale samfunnet i denne lille gruppen av mennesker, som for flere ble en generell oppfatning av enkelt menneske, og resulterte i en form for forfølgelse og det dannet seg en gruppe for og en imot disse holdningene og oppfatningene.

En kan jo si at vel dette var noe som skjedde i en uskyldig gruppe og var jo vel bare en sosial lekegrind uten rot i vår virkelige verden. Vel, det er jo en måte å se på det, men vi finner jo akkurat de samme mekanismene og ofte også utvikling av noe som  skalerer og får uante dimisjoner. Bygd på oppfatninger av menneskegrupper som er stigmatiserte med bakgrunn i en bestemt tolkning og oppfatning. Som i sin opprinnelse har sin bakgrunn i en stadig voksende holdning fra langt, langt tilbake i tid, under helt andre omstendigheter og forhold.

Det er jo også noe vi møter i vår hverdag,  holdinger og oppfatninger som skaper motsetninger og konflikter, om de nødvendigvis ikke medfører terrorhandlinger som kan konfliktene være så sterke at forsoning lar seg vanskelig opprette. Konflikten og de negative holdningene og motsetningene har fått et varig grep. Andre steder og deler av verden blir motsetningene og konfliktene så store at de resulterer i gisselhandlinger og terror.

Handlinger som vi jo ser også har støtte i vårt eget land av enkelte tilsvarende grupperinger. Sammen var jo tilfelle under andre verdenskrig, det var jo nordmenn som fullt ut støttet Hitlers holdninger og oppfatninger og gikk inn i deres maktovertakelse med åpne øyne og videreførte den politikken og ville følge et felles mål, slik Hitler ønsket og mange med han.

Sånn sett er det jo ikke noe nytt, det som kan hende er nytt, er hvor fort slike ting kan spres og bli dyrket over landegrensene og få tilslutning. Noe av det fikk vi jo kunnskap om gjennom hvordan en fikk innsikt i det miljøet som vel Breivik var en del av, eller fant sin støtte i. At om han rent handlingsmessig var alene om det han gjorde, så var hans holdninger om ideologi og begrunnelse for handlingene ikke noe han var alende om å forfekte.  Det har jo visst seg at han har og hadde mange med tilsvarende og tilnærmet like holdninger og oppfatninger. Mange av disse levere i beste velgående i ulike grupperinger på Internett, hvor en deler kunnskap og innsikt og forståelse for disse oppfatningene og meningene, og styrker seg gjennom et fellesskap.

Alle kan bli ubevisst brukt eller misbrukt eller styrke  fiendebildet men også vennebildet, sympatisør bildet og oppfatningen gjennom vår deltakelse i sosiale samfunn. På den måten bli hver for oss som aktuelle mål i den ene eller andre retningen.

Mange tragiske hendelser her hjemme siden forrige søndag

Sist søndag og mandag ble det hetisk for krimsjef Ivar Prestbakken i Fredrikstad, etter at en kvinne ble funnet hardt skadd halv time før midnatt, søndag 13. januar 2013, i Søren Klæboes på på Lisleby, som døde av skadene. Da var det ukjent at lagt flere skulle få det hektisk  i løpet av uka og ikke minst denne helga (utsnitt av  foto Stig Nilsson, se link nederst på oppslaget).

Jeg har prøvd å få oversikt over dramatiske hendelser her i landet den siste uken og her er noe av det jeg fant, som jo understreke at mange er døde, andre drept og flere omkommet i branner siden forrige søndag, rund omkring i landet.

Nå leter en etter de fem nordmenn på sykehus og blant de døde etter den grusomme gisselterroren som fant sted In Aménas siden onsdag denne uken. Pårørende til de fem går ennå i uvisse, samtidig så kan en lese at bare denne uken har seks omkomne og fire er fortsatt savnet etter branner denne uka. Mor og to barn er døde etter brann i Størjebygda i Nord Odal natt til søndag.  Totalt besto familien av fem personer, et av barna var bortreist mens mannen i huset kom hjem fra jobb i Oslo i løpet av natten. Han ble tatt hånd om av politiet og så kommunens kriseteam. Datteren som overnattet et annet sted kom også til stedet for å møte faren.  Røykdykkere har funnet tre personer omkommet i brannen, skriver Glåmdalen, men de er ennå ikke identifisert.

Onsdag mistet en kvinne i 50-årene livet i en brann i en enebolig i Namsos. I en nedbrent hytte ved Sjona i Rana er en person funnet død. Dagen etter, på torsdag omkom en 87-årig mann på sykehuset etter en boligbrann i Sandnes i Rogaland. Fortsatt er en 76 år gammel kvinne savnet etter en brann i Kjølling i Vestfold på fredag. Lørdag ble to personer funnet døde i et brennende hus på Hønefoss. Sannsynligvis en kvinne i 50-årene og hennes datter i 20-årene. Lørdag kveld omkom en kvinne i 50-årene i brann på Manglerud i Oslo.

Dette er hendelser som nå har skjedd i løpet av denne siste uka, og da ikke minst siden vi har fulgt den dramatiske kidnappingen i In Aménas hvor vi fortsatt, nå ikke vet skjebnen til 5 av de nordmennene.

I tillegg så har en funnet en død kvinne på Grorud som en nå antar er drept. Hun ble funnet drept i en kjellerleilighet i en flermannsbolig i villastrøk på Nedre Grorud., skrev VG på tirsdag 15. Januar. Kvinnen kan ha ligget død en tid.

Fredag kveld landet på taket i en elv like ved E 39 ved Fardal i Lindesnes, skriver Aftenbladet i Stavanger. Den 28 årig gamle Christer Cave fra Stavanger omkom i utforkjøringen denne fredags kvelden. Det var kl. 21.52 at en person ble erklært død på stedet, opplyser Jon Kvitne. Den ene av de to i bilen kom seg opp fra vannet på egen hånd.

Vet ikke noen som nå husker lengre drapet på en kvinne på Lisleby i Fredrikstad? Det var en halvtime før midnatt, søndag 13. Januar, nå en uke siden at, politiet fant henne med alvorlige stikkskader, hvor på hun døde senere av skadene hun var påført i Søren Klæboes vei. Det var først kl. 08.29 mandags morgen at politiets tjenestemenn kom til stedet igjen på grunn av mangel på tjenestemenn, bekreftet krimsjef  Ivar Prestbakken ovenfor f-b.no i Fredrikstad.
Noen linker til hendelsene:
Brannen i Nord Odal

Bilulykken i Fardal

Åsted sikret ni timer etter drapet

Drepte 77 dyr og nå håper vi at 8 av gisslene har overlevd...

I mange tilfeller er det så dramatisk for dyr at avlivning er den eneste utveien for at dyrene ikke skal lide overlast. I det tilfellet fra Finnmark i november 2012 er det vel tvilsomt om en trengte å gå så drastisk til verks når det gjaldt et stort antall av dyrene. Det kunne med god human innsats fra Mattilsynet og myndighetene vært løst på en helt annen måte til alle dyrenes beste vil jeg tro.

Er det snakk om en ukultur fra Norske myndigheter når det gjelder husdyr at det å drepe er eneste løsningen mens en gjør alt for mennsker for at de ikke skal lide overlast, bortsett fra mange eldre ved sykehjem og ellers som går ofte en uviss framtid i møte, og blir funnet døde eller dør av mangel på pleie og omsorg.


Nå er det kan hende lettere å ta livet av dyr enn mennesker, mye tyder på det. Hva også gjelder kjæledyr slik som ble gjort av veterinærer fra Mattilsynet i Finnmark da de valgte å gå til aksjon på en gård i Gamvik kommune i Finnmark. Hvor de tok livet av 77 dyr.  Nå har en undersøkt 20 hunder, 4 katter, 3 kaniner, 3 rotter, et marsvin, en degus, 2 papegøyer og 2 undulater og en fink. Veterinærinstituttet har analysert 37 kadaver av disse dyrene som ble tatt livet av Mattilsynet i november i fjor.

Dette kan vi lese i et oppslag på NRK 1 Troms og Finnmarks sine sider på Internett. Disse innsendte dyrene avdekket ikke mislighold, skriver NRK. Det er gjort mindre anmerkinger når det gjelder pelsstell hos noen hunder og en kanin, og anmerkninger hva gjelder tennene hos noen hunder.

Veterinærinstituttet skriver bl.a. dette i sin rapport:

"Dyrene har fått nok mat. Parasittbelastningen har vært på et nivå som er vanlig i mange dyrehol, og hvor det ikke er forventet at dyrene viser kliniske symptomer. Det er gjort anmerkninger til pelsstell, klør og tenner på noen få dyr, men ingen av disse anmerkningene anses som vesentlig eker alvorlige. Det er avdekket enkelte andre funn ved obduksjonene, men også disse vurderes å ha vært uten betydning fra dyrenes allmenntilstand".

Nå har de undersøkt 37 av de 77 dyrene, og det sies ikke mye om de øvrige dyrene på gården. Det som ble kjent var at en hest som var på gården var det en annen eier til og skulle ikke vært avlivet.

Mye tyder på at de har gjort altfor dårlige undersøkelser i forkant, hva gjelder de enkelte dyrene, når så mange som 37 av dyrene ikke kan sies å ha vært i en alvorlig og livs kritisk situasjon, som en kan si er tilfelle i mange andre tilfeller. Hvor situasjonen for dyrene kan være så alvorlig at avlivning er nødvendig for å hindre at dyrene lider mer enn nødvendig.

Det kan umulig ha vært slik i dette tilfellet når nærmere førti av de drepte dyrene finner en ut det en har funnet ut. Hva så med de førti øvrige dyrene som ikke var med i denne undersøkelsen av Veterinærinstituttet, kan de ha blitt drept uten at det var helt nødvendig? 

Skulle ikke livet til dyrene gå foran i en slik situasjon og de skulle på et generelt grunnlag blitt tatt hånd om, på en forsvarlig måte av myndighetene, gitt dem medisinsk behandling og så gitt hver enkelt et nytt hjem. Under trygge omgivelser hvor de fikk den omsorg de trengte? Ville det ikke være en langt mer human løsning, men en valgte å ta livet av dem.

Det ble vel nevnt allerede da saken ble omtalt i media når dette skjedde, men at en gav uttrykk for at en slik løsning var der og da ikke mulig. Det virker merkelig med tanke på hvilket apparat en har i gang satt i forhold til hva som skjer for øyeblikket om situasjonen til de norske gislene i Algerie. Da er det ikke snakk om mangel på ressurser og en gjør alt som er mulig fra norske myndigheter i situasjonen.  

Derimot når det gjelder dyr som i dette tilfellet har en valgt en helt annen løsning, som gjorde at en med makt drepte i løpet av kort tid 77 dyr.  Jeg forstår det ikke og klarer ikke å forstå en slik handling kan forsvares med den bakgrunn som en kan forstå at saken hadde. Den kunne vært løst på en langt bedre måte, og da med hensyn til dyrene.

Kilde: 37 er undersøkt av Veterinærinstituttet, skriver NRK

Feil hest ble drept

Dramatikken der ute og facebook dramatikken ?

-->

Nyhetsbildet er noe kontrastfylt med tanke på de vel, for øyeblikket to mest dominerende oppslag i nyhetsbildet. På den ene siden Lance Armstrong og dopingen, og på den andre siden situasjonen for nordmennene og andre gisler i Algerie. Det er de to sakene som norske medier har mest fokus på. Det er jo forståelig at gisseldramaet i Algerie er jo fullt ut forståelig. På den andre siden så vet jeg ikke riktig om det fokuset som er på denne Armstrong er vel mindre viktig. Vel, viktig med tanke på problemer med doping innen idretten på generelt plan, at det skjer og kan hende i større omfang en hva en vil innrømme.

Gassanlegget ligger i In Amenas i Algerie, et sted som jeg ikke visste noe særlig om, og ligger i et område som med hjemlige øyne er noe annerledes enn hva vi er vant med.  Samtidig så er den type terrorhandlinger kommet langt nærere oss fordi vi har fortsatt sterkt i minnet det som skjedde 22. juli med bombing i hovedstaden vår og mange drap av mange unge på Utøya. Det tok jo tid også der før en egentlig fikk et klart bilde av hva som foregikk og ikke minst fikk stanset drapene på Utøya.

Det er mye informasjon som når fram til oss, og enda mer om en søker på Internett, men under slike omstendigheter som denne terroraksjonen hvor nordmenn er rammet i tillegg til mange fra andre land, så er det et veldig fokus i norske medier.  En prøver time for time gi oss informasjon om situasjonen, fram til hvert fall en har fått svar på hva har skjedd med alle nordmennene. For øyeblikket 8 nordmenn en ikke hva har skjedd med.

Bortsett fra ulike aviser, tv kanaler og lignende har oppslag på facebook, er det som om slike hendelser og andre ikke i særlig grad har gått innpå de en har på  facebook. Hvert fall når en ser på hva den enkelte skriver om på veggen sin. Noen ganger skulle en tro at det var langt flere som skulle reagere og gi uttrykk for det, og faktisk er det nok slik at de gjør det. Derimot er det ikke noe som de meddeler via facebook. Det er ikke stedet de kommer med slike reaksjoner av en eller annen grunn.

Noen ganger har jeg undret meg over akkurat det. Det virker som om facebook for dem er et sted for de nære ting, det hjemlige og familiære, lagt mer uskyldige ting. Det kan hende at derfor kommer ikke slike ting til uttrykk, slik som dramatiske hendelser som ifølge media hele landet er berørt av. Hendelser som griper inn i et hvert hjem, som blir diskutert og kommentert på alle arbeidsplasser, i alle hjem, hvor en gjennom tv skjermen får med seg siste nytt. Hvert fall gjennom hovedsendingene slik som Dagsrevyen og lignende.

Skulle en bruke facebook som målestokk for hvor mye dette går innpå eller berører en, forståelse for det dramatiske og tragiske ved hele situasjonen, så er ikke – slik jeg har opplevd  - facebook til nå – stedet hvor dette kommer i særlig grad til uttrykk.

Der er først når det er ting som skjer i nærmiljøet, og kan hande hendelser av langt mindre dramatikk at en kan se reaksjonene kommer. Da ofte ting som er kommer til uttrykk som et irritasjonsmoment. Over andres handlinger, gjøren og laden uten at det medfører fare for liv eller helse. Det kan oppstå en lang rekke kommentarer og meningsytringer, den ene mer usaklig enn den andre.

Slike ting engasjerer og tydeligvis medfører oppslag og ikke  minst kommentarer, men om det var slik at vi var havnet midt opp i en krig, så hadde en antageligvis ikke blitt nevnt med et ord av venner på facebook. Bortsett fra et fåtall, resten hadde forholdt seg tause og hadde vært lagt mer opptatt av hverdagslige ting.

Jeg har lurt på mange ganger lurt på hvorfor er det slik, eller at en sitter med en slikt inntrykk?

Der og nå!

 Denne hendelsen tidligere i dag hørte jeg på nyhetene på  radio og etter kort tid fant jeg bilde på en nyhetssted på Internett og så dette bildet via twitter. Etter hvert dukket det opp flere bilder og  vidoer på også sidene til VG, Dagbladet, NRK og så videre... vi kan sitte flerhundre kilometer fra hendelsene men likevel få dem utrolig nært innpå oss, sammenlignet med hvordan det var i min barndom...

Jeg gjorde noen tanker om dette med å bo så langt unna begivenhetenes sentrum, med andre ord det å bo på et lite sted, i kan hende en liten bygd og mange mil unna større steder.  Det var jo i slike omgivelser jeg vokste opp under fra mitt første leveår og fram til jeg var ungdom. Det nærmeste jeg var på de årene hva gjaldt steder med bypreg må jeg nok si, den gang var byen Tromsø.  Første gang jeg var i Tromsø var så tidlig som i midten av august i 1956, i en alder av  4 år og åtte måneder.  Nå husker jeg ikke noe av den turen, men det står nedtegnet i min mors gamle dagbok. Neste gang var sommeren 1963.

Nå kan en jo si at slik som den gang på femti og også tidlig på sekstitallet som levde en hvert fall i en verden til begivenhetene der ute i verden, ofte stor grad av innsikt og forståelse. Det var nok ikke så mye en fikk med seg. Det meste av nyheter ble jo formidlet via trykte presse som aviser, ukeblader og lignende og da via radiosendinger. Den gang var det ikke noe her på berget som het tv, så det en fikk av inntrykk var via bilder, med de begrensinger det gav.  Det var nå heller ikke slik at vi barn var så veldig opptatt av de store overskriftene.

Noe fikk vi med oss og som kunne sette i gang fantasien, og det kunne vel hende at det i seg selv ble dramatisk nok.  Jeg gjorde meg noen tanker rundt den situasjonen, den gang da, og i forhold til dagens hverdag. Den største forskjellen er nok at vi i langt større grad får disse inntrykk, verden over, mye nærmere og på en langt mer levende gjort måte enn den gang for femti år siden eller mer.  Selv barn vil kunne sitte å se reportasjer fra dramatiske hendelser via tv-ens nyhetssendinger,  levende bilder som forsterker det hele og gir et virkelighets bilde som langt fra kan bortforklares. Ja, en annen dimisjon som vel for barn ikke er så lett å forholde seg til, er dette med avstand. Hvor skjer dette, kan bli nærmere enn slik vi voksne oppfatter det. På den måten kan det hele få en lagt mer dramatisk dimisjon for dem.

Trusselen kommer så  mye nærmere en. Selv for oss voksne kan det opplevelses vanskelig nok og vi lar oss følelsesmessig bli sterkt berørt.

Denne nye virkeligheten vi lever i, hvor inntrykk fra fjerne områder kan påvirke vår hverdag på en måte som i værte fall kan sette oss ut av spill. Gjennom at vår psyke blir så sterkt berørt at det gjør noe med vår hverdag. Det kan jo også være problemer med å dempe angsten hos barna, og ikke minst beskytte dem mot slike inntrykk. Selv om vi lever i små lokalsamfunn, fjernt fra de store byer og kan hende også mer eller mindre isolert mer enn andre. I perioder eller på grunn av kommunikasjoner, slik som stengte veier, dårlige forbindelser med mer vær avhengige forhold.

Et eksempel var jo gårdagens store trafikale ulykke i Sverige og i dag ulykken i London,  allerede før det var publisert i Norske aviser på Internett så ved noen enkle søk satt jeg å kunne studere bilder fra ulykken ved å gå nærmere hendelsen. Slik som til Svenske aviser og til engelske publikasjoner. Ja, også ved hjelp av linker på Twitter kunne en se bilder som var lagt ut av folk som bodde i nærheten når det gjaldt hendelsen i London i dag.

Det gikk ikke mange minuttene før en sto midt opp i det, med bilder og videoer som visste dramatikken der og da, i øyeblikket.  Vi har jo bare for noen år tilbake kunne følge krigshandlinger på andre siden av vår jordklode, fra time til time. Store katastrofer har vi kunne følge med under direktesendinger hjemme via vår egen stue enten via tv skjermen eller via Internett.

Samtidig så er en like fjern fra det hele, rent fysisk som på femti og seksti tallet. Egentlig ikke på noen måte berørt av det hele, for ens egen del.  Det blir på mange måter så kontrastfylt og så uvirkelig samtidig som det er jo langt mer virkelig enn vi vil tro.

Ikke alle problemer lar seg så lett løses, andre igjen lar seg gjøre?

 

Her er noen av siste dagers hendelser i nyhetsbilder og alle disse hendelsene kan ikke løses på en enkel måte, og ikke er opptatt av de store hendelsene men mer opptatt av de nære ting.

... slik som Ravdna Anti i Karasjok som er veldig bekymret for at hundene gjør fra seg i skisløpa i Karasjok og andre steder i bygda hennes. 
Nå finnes det praktiske løsninger for dette problemet og det er å sette opp offentlige hundetoaletter hvor hundeeiere kan putte hundeposer med hundemøtt i når de går tur. Det kan være med på å redusere problemet. Derimot store trafikkulykker, krig, bombing og bilvrak er jo langt værre å få bukt med da. ...

Ulike hundetoaletter som kan kjøpes, kan hende med grasrotmiddler?

dette kan jo være et nyttig tiltak gjort av lokale idrettslag og bygdelag for å redusere problemet.

Langt unna sivilisasjon, byens larm og bråk…

Et bilde av meg fra sommeren 1962 tror jeg det er fra, oppe ved sameleiren oppe i Smørfjord ca. 1,35 -1, 7 km opp langs RV 889 mot Kokelv og Havøysund. På den tiden vi enda bodde ute i Ytre Nordmannseth her i Porsanger, like før en kommer til Skarvbergtunnelen (E 69), 10 km etter at en har passert Smørfjord. Den gang var ikke tunnelen bygd, bortsett fra et lite forsøk i Skarvberget litt lengre ute enn hvor dagens tunnelinngangen er. Ellers var veien utover til oss under bygging og som regel vinterstengt ute ved Alkeberget. Utgangspunktet for det jeg har skrevet her er på magne måter med tanke på når vi bodde der ute, godt og vel 15 km herfra jeg bor nå.
Nå når en sitter i en avkrok av denne verdenen så minner det meg mye om den gangen jeg tråkket mine barnesko i de små bygder her oppe i nord. Hvor vi vel må si at vi bodde på steder som ikke var preget av storbyens jag og mas. Ja, vi visste vel knapt hva det var for noe. Kan hende vi hadde hørt om noe sånt i en radiosending, uten helt å forestille hvordan det var i virkeligheten. Slik som det framtonet seg i radioteatres sendinger av Dickie Dick Dickens som var skrevet av ekteparet Rolf og Alexandra Becker i Tyskland som var oversatt til norsk av Hans Heiberg og hvor Paul Skoe bearbeidet og redigerte serien. Med musikk av Maj og Gunnar Sønstevold, mens Viktor Sandal hadde lyd og den tekniske regien. Vel alt det der om hvem som gjorde hva var kan hende noe vi ikke var spesielt opphengt i.  Det var nok stemmen til Frank Robert, Lasse Kolstad og Sverre Hansen og Jack Fjeldstad, og ikke minst Randi Nordby og Tore Foss som lot oss rive med i persongalleriet fra Chicagos underverden.

Det var slik bilder som lot fantasier få fritt flyt og bilder ble dannet på netthinnen som i drømmene. Så var det kan hende bilder og slikt som kunne gi en et om ikke levende bilde av byer, lagt unna vår virkelighet og hverdag. Akkurat denne virkelighet er det jo nå jeg kan liksom ta og føle på. For så vidt med et annet blikk for det en den gangen i barndommens rike, hvor en kan hende ikke andre oppfatninger av  virkeligheten en den en levde i til daglig. Nå kan en si, som voksen at bildet er noe annerledes. Der er kommet til bilder og inntrykk som har gitt det hele et helt annet perspektiv. Sammenlignbare bilder en ikke, den grad hadde, den gangen i barndommen.

Det er nå slik at en i dette mørke landskapet, i påvente av lysere tider, sitter å lar hverdagen vandre forbi en uten at en nesten merker det. Dagene går av seg selv, uten at en er i særlig grad delaktig. Bare sittende knapt nok som en tilskuer til det hele. Der er andre, mer fremtredende personligheter som drifter det hele, som føler et ansvar og bidrar. Selv har  en, hvert fall en følelse av at en har passert middagshøyden av livets mange nyanser, og kan i langt større grad lene seg tilbake. I kledd god samvittighet.

Sitter her med en følelse av at det er utrolig lagt til der tingene skjer. Der det er et liv. Hvor støynivået er lagt større enn her jeg sitter. Ja, hvor det er lyder som gir en opplevelse av at her skjer det noe. Larmen av biler på vandring, av tungtrafikk, av bygninger som det er liv og røre i. Lyden av industri, av maskiner som hamrer og slår.

En lyd som var helt ny, hvert fall sånn i virkeligheten, kan jeg erindre, var når vi var kommet så lagt sør  at vi kunne høre lyden av et tog, den sommeren i 1965 da vi flyttet sørover. Toget som beveget seg over en jernbanebru, husker jeg ikke feil. Et stykke fra der vi bodde på en campingplass i Sverige. Det var da vi først vel opplevde at vi var i nærheten av storsamfunnet. Av noe fremmed og nytt. Ja, vi hadde vært i byer som Hammerfest og i Tromsø, men det var nå også alt.

Det gode ved denne følelsen av å være så lagt unna det meste,  gjør at en ikke i særlig grad ikke trenger å bry seg. For hvorfor skulle en det? Det var jo engang slik at det, her ute bodde folk langt fra andre, veiløst og isolert. Det var så lite de kunne gjøre, det var så lite de visste. Der ute i den store verdenen. Hva visste de vel hva skjedde nede i Paris, eller i Roma eller for den saks skyld i København, ja, selv det som nå skjedde nede i Trondheim eller Bergen var ukjent. Om det nå var noe som skjedde så var det lite de kunne gjøre, fra eller til. Til det var avstanden for stor. Altfor stor! Det tok dager, ja, uker om det skulle reise dit, for å bidra med en hjelpende hånd.

Nå er det jo for så vidt annerledes, på mange måter. Vi kan ved hjelp av teknologien få inntrykkene fra verden der ute på sekunder, om vi benytter oss av slike ting som internett. Radio og tv for så vidt også. Det er ikke lengre enn seks mil herfra til nærmeste flyplass og en reie med et fly tar noen timer ned til hovedstanden og langt kortere til Tromsø. Så ting har endret seg.

Hvorfor skal en bry seg, føle ansvar for det som skjer der ute, tross alt, rent fysisk flere hundre kilometer unna. Det tilhører en annen verden, et annet sted. Som ikke normalt sett vil berøre min hverdag, mitt gjøren og laden. Like lite som det som skjer her berører dem. Ja, antageligvis langt mindre. Sett fra deres ståsted. Storbyen, storsamfunnet.

Hva vet vi om framtiden når vi er eksempelvis fire år?

 Wilfred, bror min, og jeg leker ved hytta i Friafjord en regnværsdag. Vi flyttet inn i hytta i Friarfjord 5. mai 1956 som faren vår Kristian hadde begynt på i oktober året før, skriver vår mor i sin dagbok.

Noe som jo er i grunnen merkelig og det er den kjensgjerning at når det gjelder våre liv og de muligheter som vil bli en realitet i et voksent liv  i veldig mange tilfeller og for de fleste av oss virker uforståelige at de inntreffer, ofte langt senere i livet. Studerer en for eksempel den enkelte sitt liv fra han eller hun ble født så er det slik at i mange tilfeller sier det oss lite om hva vedkommende vil bli som voksen eller hvilken samfunnsmessig betydning vedkommende vil få, ofte i godt voksen alder.

Der er noen hvor veien er staket ut for vedkommende men de utgjør i den store sammenhengen en liten gruppe av den totale mengden av menneske verden over. Det jeg da har i tankene er i de tilfeller det er snakk om kongelige aner og lignende forhold. Hvor tradisjonen og kulturen har staket ut kursen for noen, bestemt utvalgte. Selv der er det ikke noen garanti at det vil bli slik som tradisjonen tilsier.

Nå er det jo slik at også i andre slekter er det til dels tilsvarende tradisjoner, hvert fall over en tidsperiode. I mange tilfeller er det snakk om forventninger og også kulturelle forhold, som har til dels staket ut kursen. Uansett har jo historien visst at det er ingen garanti,  men der er i langt større grad et håp, ikke minst på foreldre og besteforeldres side. Odelsretten er jo en institusjon som har en del prinsipper i lovs form som staker ut kursen for den eldste.

Så har du andre familiære tradisjoner av variert karater hvor en har slike forventninger til sine avkom. Slik som min stefar, bror til min far som så for seg at alle vi søsken skulle begynne å jobbe på Norsk Hydro hvor han hadde tråkket sine yrkesaktive karriere i en mannsalder eller mer. Dette var jo også som var i mange tilfeller noe som var langt mer vanlig før i tiden at en gikk i farens fotspor, førte på den måten tradisjonen videre.


Nå er det nok slik at uansett hvordan det stiller seg så har en få om noen forutsetninger for å garantere at avkommet vil ha evner eller på andre måter kunne føre tradisjonen og arven videre, ja, det er ikke sikkert at vedkommende vil vokse seg til å leve så lenge at det blir aktuelt. Det kan hende at evnene ikke strekker til, at som følge av sykdom eller lyte vedkommende aldri vil kunne ha en så ansvarsfull stilling.

Det var jo en danskekonge under dansketiden som var alvorlig syk, av en psykisk sykdom at hans evne til å styre landet, herunder også Norge ikke lot seg gjøre, uten veldig stor innsats fra hans undersåttene. Det gjorde jo sitt til at de utnyttet situasjonen i stor grad til egen fordel.

Når vi nå ser på disse som slår innpå en politisk karriere, om enn, først senere i livet, så var vel utgangspunktet for en slik karriere noe uklar med tanke på  den lille karen eller jenta som vokste opp fra å være et lite barn i sine første leveår. At en kunne tenke seg at dette kunne bli, langt senere i  livet en statsminister? Slik som for eksempel Gro, vår engen morsfigur i den politiske hverdag, Norges første kvinnelige statsminister.

Det var kan hende langt mer forutsigbart at Jens ville kunne havne i en slik posisjon, ut fra familiære tradisjoner. Vi kan jo ta for oss mange mer lokale personligheter, og vel må si at for manges del var det lite eller ingenting som tilsa at vedkommende ville en dag sitte i ordførerstolen i hjemkommunen sin, eller for den saks skyld i en annen kommune.

Andre, betydningsfulle stillinger og posisjoner i samfunnet var vel heller ikke forutsatt, sånn i utgangspunktet, slik som med han jeg nylig har tatt nøyere i ettersyn, han som bosatte seg i Vardø og ble en sentral fiskeriinspektør i fylket og fikk stor innflytelse på situasjonen for fiskerne i dette fylket. Han som langt nede i Nordland så dagens lys. Hadde hans foreldre forventet eller sett for seg at den krabaten skulle bli det han ble? Neppe. At han skulle dra helt nord til Vardø og stifte familie der?

Var det så forutsigbart at Bjørn-Petter Finstad som var født i Oslo skulle sitte som førsteamanuensis ved Norges Fiskerihøgskole i oktober 2008, bare fordi han var født 22. juli 1964 i Oslo?

At han skulle skrive noe sånt som fikk tittelen: ”Arbeiderpartiet og den statseide fiskeindustrien i Nord-Norge. ” eller ”Fra moderne storvær til seinmoderne utkant. Kiberg 1945-2000” for ikke snakke om ”Om Finotro på Skjervøy” og mye, mye mer. Hadde han for eksempel sett dette for seg da han fylte sine fire år en mandag i juli, nærmere bestemt 22. juli 1968 tenkte at det som jeg skulle være opptatt var fisket i Finnmark og Nord-Norge? Han var vel kan hende mer opptatt av at han nå hadde blitt hele fire år? Hvor mye visste han om Finotro på Skjervøy som fireåring?

Ja, skal jo ikke se bort fra at han hadde kunnskaper om det, det kan jo hende hans foreldre, en av dem eller begge var fra disse områdene, men hadde bosatt seg i Oslo, den  gangen. Kan hende de ikke bodde lengre i Oslo, han, Bjørn-Petter, var bare født i Oslo.

Uansett så var det nå vel, ut fra hans ståsted ikke så mye han på den tiden visste om sin framtid, muligheter og enda mindre om hva som ble en realitet, der langt framme, 40 år senere i hans liv, året 2008 eller slik som i 1993 da han skrev sin hovedoppgave som jeg kom over i går.

Ja, hva visste vel jeg om at jeg skulle sitte her i Olderfjord, i en kjellerleilighet da jeg var fire år? Den julen jeg fikk skiene til Gunnar og Wilfred skulle få ski, da de skulle kjøpe skiene til Jarle. For ikke snakke om da jeg ble ikledd min nye kjeledress, ja, vi fikk begge to kjeledresser, den julen i 1955, da jeg fylte fire år. Så fikk vi fargeblyanter, blyant og kladdebok fra Jarle. Ja, noe vi vel visste da allerede var at vi likte å tegne, begge to.

Sånn ellers var nok kunnskapen om framtiden ganske uviss og uklar, selv for våre foreldre som oss selv, i den alderen jeg fire år og min bror som var fylt 2 år i mars samme år.

på gamle hjemtrakter i Friarfjord 14. mai 2010

Hvordan det hele begynte?

Våknet nå for ikke så lenge siden og da kom jeg i tanke for noen bøker jeg leste i min tidlige ungdom da jeg bodde enda oppe på Kjellstadbakken på Stathelle i Telemark. Det måtte jo ha vært engang før vi gikk inn året 1969 og jeg reiste nordover til Finnmark. Husker ikke hvordan jeg nå kom over de bøkene, men tror det var en bokserie jeg hadde bestilt, en form for bokklubb eller noe i den duren. Det var noen små bøker, med ikke helt ukjente forfattere. Tre av disse bøkene omhandlet en familie som en kunne følge i generasjoner et sted nede i Europa, akkurat hvor kommer jeg ikke på i dag. Det som jeg ble utrolig fasinert av var dette at en fikk innsikt i denne familiens hverdag og liv, gjennom, tror det var tre generasjoner.

Om det var da, eller kan hende en kombinasjon av min mor og mormors fortellinger om livet før min tid, som gjorde at jeg etter hvert fikk en umettelig interesse for den type innsikt. Det å bli nysgjerrig på fortiden, forfedrenes historie, det å spørre seg hvem var han eller hun, hvor kom vedkommende i fra, hvordan levde de, hva gjorde de og så videre? Den umettelige nysgjerrigheten på det området. Var det også turene opp på loftet hjemme i Ytre Nordmannseth, studere hva som fantes i gamle esker, eller på loftet hos mormor i Rustefjelbma, ikke minst bla utallige ganger i gamle fotoalbum, hvor hvert bilde fortale en historie.

Det var kan hende summen av alle de, for meg spennende opplevelsene som inspirerte meg til å  drive med slektsgransking , som bidro til at hver gang jeg leser en bok, med historisk tilsnitt, og ser et navn på en person, så spør jeg meg, hvem er du, hvem var du og  så videre. Hvor kom du i fra, hvordan var din barndom, dine foreldre, hvordan bodde dere og så videre, og så videre. Utallige spørsmål dukker opp i hodet mitt og som jeg vil ha kunnskap om. Nå er det jo slik at det er det færreste gangene at jeg begynner å undersøke dette, men det hender, slik som i går.  Var det vel.

Da jeg festet meg i et navn på en av de personene som dukket opp i boka om Arbeiderpartiet i Finnmark som jeg kjøpte før jul på matbutikken i Indre Billefjord. Nå er jo den boka full av navn, navn på personer som fikk betydning for arbeiderparitet fra den så dagens lys i dette fylket. Noen navn i løpet av de åtti-nitti sidene går igjen og igjen, navn jeg ikke før kjente noe særlig til. Navn på personer som var født lenge før vi hadde passert et nytt århundre, men som utover de årene fikk stor betydning for partiet lokalt eller sentralt.

For hvert navn dukket dette spørsmålet opp, hvem er du, eller hvem var du? Utover det jeg kunne lese der og da, og i påfølgende sider av boka. Da var det som om denne romantriologien dukket opp igjen, og jeg kunne føle spenningen ved tanken for å dra på oppdagelse reise i deres liv og levne. Bare jeg ser et navn på den måten er det noe i meg som våkner, som vekker nysgjerrigheten og får et sterkt ønske om å vite noe mer. Som regel da om personer som engang levde, slik som i denne boka med et innhold om et parti og da i forhold til partiets opprinnelse og historie.  Nå er det jo slik at jeg har lest utallige slike bøker, fordi de fasinerer meg, som et glimt av en forgangen virkelighet.

Nå er vi jo inne i en tid hvor tilgangen til slik informasjon, om våre forfedre er veldig tilgjengelige, gjennom folketellinger og kirkebøker med mer. Det ligger der, helt åpenlyst for den som ønsker det. Før måtte en dra på bibliotekene, som for de fleste var det nærmeste stedet for å finne kildemateriale. Mange ganger ved hjelp av mikrofilm. Jeg har jo brukt noen timer på biblioteker for å bla igjennom slike filmruller. Gjøre notater med mer, men også når det kom, kjøpt eller lånt bøker med folketellinger og avskrift av gamle kirkebøker.

Nå kan en jo spørre seg hva kan så slike opplysninger si en, fortelle en, vel i utgangspunktet ikke så mye, men litt, en får en sammenheng, bindeleddet mellom foreldre og barn, en kan se konturene av når en familie ble etablert, når barna ble født og også foreldrenes foreldre og etterslekten. Bostedet, fødestedet og yrket kan gi en konturene av en historie og så er det jo dette med fantasien, dette at en kan få forestillinger om hvordan det var, kan hende en har kunnskaper om stedet, om forholdene den gang, eller en kan tilegne dem.

Slik som denne karen, denne mannen som etter hvert ble fiskeriinspektør og en betydningsfull og sentral person i dette fylket, Ragnvald Skotnes, som dukket opp i denne boka om arbeiderpartiet i Finnmark. Et navn som ble nevnt mer enn engang. Nå var det jo ikke av ren tilfeldighet at jeg festet meg ved hans navn, fordi jeg så tidlig som i 1969 ble kjent med en med det etternavnet i Vardø, da jeg jobbet der, det året. Ja, senere traff jeg han ved flere anledninger da han ble far til bl.a. barna til min første kones søster som ble boende i Vardø. Jeg hadde jo en del kontakt med han da han jobbet som journalist for Finnmarken. Så navnet Skotnes vekket minner. Nå vet jeg jo enda ikke om denne Skotnes som ble fiskeriinspektør i Finnmark kan være i slekt med den Skotnes jeg kjente i sin tid.

Det kan hende, så langt har jeg ikke funnet ut av det  og det kan vel by på problemer å finne ut av akkurat det. Det som jo er litt spesielt, men ikke uvanlig, så var det for denne Ragnvald Skotnes ikke slik at det var et vanlig brukt navn i hans farsslekt, så langt jeg kan se, men et gårdsnavn som han gjorde til et slektsnavn for sin egen etterslekt. En gård langt lengre sør i landet, i Nordland som han kom fra og tråkket sine barnesko før han traff sin kone som skulle være den som delte livet med han livet ut, så langt en kan lese ut av gravstøtte på kirkegården i Vardø.  Der de begge to er gravlagt. I følge gravminner på Dis sine sider på Internett. En søkbar database hvor en kan finne når folk døde og ble gravlagt. Noe som medlemmer av Dis har bygget opp til glede for alle oss som er nysgjerrig på slekter.

 Vel så langt  har jeg i løpet av par døgn funnet ut når han giftet seg, hvor og med hvem og de tre første barna deres som ble født i Vardø og at de bodde på et kvist værelse i Vardø som de betalte 8 kroner i leie for, i året 1910. Faktisk så ble jo min morfar første gang gift i Vardø med også en jente som var født i Sør-Varanger men da så tidlig som i  1900, slik som også var tilfelle for denne Ragnvald Skotnes, han fant sin kone, med finsk etternavn i Sør-Varanger i 1908.

Tilfeldig var det jo også at jeg kom over at Ragnvald hadde besøkt Russenes, her i Porsanger hvor jeg nå bor i august 1937. Jeg fant et dokument på internett hvor hans skulle være nevnt. Som jeg lastet ned og ved et søk fant jeg ut at hans navn var nevnt flere steder. En hovedoppgave som var skrevet i 1993 av en ved navn Bjørn-Petter Finstad. Sto det om Rangnvalds besøk i Russenes før krigen. Etter en rekke søk så fant jeg mer og mer om denne Ragnvald… hans foreldre og hans kones foreldre…

Men hvem er så denne Bjørn-Petter Finstad som skrev denne hovedoppgaven ved navn:  ”FISKERINÆRINGEN I FINNMARK UNDER OKKUPASJONEN” ?

Fiskeriinspektør Ragnvald Skotnes, Vardø

Er det noen på Russenes som husker da Ragnvald Skotnes besøkte (august 1937) Russenes i Porsanger da han bl.a. hilste på fiskere fra fiskerlaget "Samhold" og folk fra arbeiderlaget. De lokale organisasjonsfolkene ønsket å drøfte mulighetene for å få støtte til bygging av en rorbod på Nordre Langøy utenfor Olderfjord. I et brev til Fiskeridirektører forteller Skotnes om bakgrunnen:

"Det hender ikke så skjelden at fiskerne som bor i det indre av Porsanger var ute på fiskefeldtet når vinden selv av mindre styrke falt ut fjorden, måtte ta ophold på en av de mange holmer og øyer ute i fjorden inntil vinden løiet av, og det kunde til tider ta lang tid."

... videre kan en lese følgende:
"De fleste fiskefartøyene i Porsanger, daværende Kistrand
herred, var mindre båter uten motor. Når det blåste opp fikk
fiskerne problemer med å komme seg hjem, og de måtte derfor
søke ly på øyene. På en av dem var det satt opp noen gammer,
men de var små og kalde. Fiskerne ba derfor om offentlig
støtte til å få oppført en rorbod med plass til 25 fiskere på
Nordre Langøy.

Fiskeriinspektørens beskrivelse av forholdene i fjorden er rystende lesning: "Befolkningen i Porsanger er meget fattig, bor tildels i dårlige hus, og ikke så skjelden under samme tak som kreaturene."2 Men han legger også til at fiskefeltet på fjorden var godt, selv om fiskerne av og til hadde vanskeligheter med å få solgt torske- og seifangstene.

I hovedtrekk kan vi si at fiskeribefolkningen i Finnmark bodde enten i fjordstrøk eller i kyststrøk i mellomkrigstiden. Kistrand var en typisk fjordkommune der størstedelen av befolkningen var samer eller kvener, og fiske ble drevet i kombinasjon med jordbruk.3 Fiskerne solgte fangstene til oppkjøpsbåter, eller hengte fisken selv og solgte ferdig tørrfisk til lokale kjøpmenn."

Kilde: FISKERINÆRINGEN I FINNMARK UNDER OKKUPASJONEN
av Bjørn-Petter Finstad. Hovedoppgave i historie våren 1993
Institutt for samfunnsvitenskap. Universitetet i Tromsø. Side 17.

Ragvald hvor kom han fra og hvor bosatte han seg?

Ragnvald Skotnes fulle navn var Ragnvald Kr. Lund Skotnes født 26. januar 1887 og død 23. desember 1962 i Vardø, han var gift med Susanne Valborg f. Kostamo, 26. juni 1885 og død 18. november 1964. Susanne Valborg var datter til Petter Kostamo og Else Valborg Hansdatter ( 01.05.1854, Finland), han fra Kemijärvi i Finland, Susanne hadde hvert fall en bror ved navn Wilhelm Alrik (24.03.1890, Fosland) . De bodde i år 1900 i Fosland i Neiden.
Rangnvald gifter seg den 29. desember 1908 i Sør-Varanger med Susanne Valborg, hans foreldre var fisker Edvard Olai Mathiassen (1854) og Trine Nikoline Thomasdtr. (1851) og Ragvald er født i Skotnes i Lofoten konfirmert 8. juni 1902. Da han var komfirmert sto han oppført med etternavnet Edvardsen, han var dødt 28. august 1887. Skotnes tok han antageligvis senere etter fødestedet Skotnæs.

I folketellingen for 1900 står foreldrene oppført bosatt på gården Skotnes i Buksnes, Nordland, faren som fiskser - betalende husm. med jor, født i Flakstad i Nordland, hun i Buksnes, i tillegg til Ragnvald står også oppført Nikolai (1882) og datteren Rakel (1884), Nikolai som fisker, Ragnvald som gjærtergut og Rakel med huslige syslser, i tillegg har de Einar Johansen (født 1895 i Vaagen i Nordland) oppført som pleiesøn.

Kilde: Gravstøttene til Ragnvald og kona i Vardø

Kirkebok for bygsognet i Vardø 1900 -1914, s 120:

Den 5. mars 1909 blir Torleif født , foreldre er Ragnvald Kristian Skotnæs og Susanna Valgborg f. Kostamo, han blir hjemmedøpt den 5. april 1909 og dåpen stadfestes 26.  desember 1909.

I folketellingen 1910 så finner vi dem boende i Forhus på kvisten til en husleie på kr. 8, 00 pr. Maaned.

På side 149 nr 42, Mannkjønn finner vi  at 10. mars 1911 blir Ragnar Lund Skotnes født og dåpen blir stadfestet den 1. Jan 1913.

Ragnvald og Susanna Valborg bosetter seg i Vardø og vi finner dem igjen i kirkebok for Bysognet i Vardø 1907 – 1921 på side 59. Da deres datter blir dødt som er født den 26. Juni 1912 og får navnet Haldis Ingebjørg. Ragnvald Kristian Lund har tatt til seg gårdsnavnet som etternavn og heter Skotnes. I følge kirkeboka er dette deres 3. barn. Som er hjemmedøpt 2. august  1912 og stadfestet dåp 1.  januar 1913.

Noen tanker rund spill her og der…

 Her er et bilde fra Rustefjelbma hvor jeg (smilende) og min bror sitter en jul å spiller monopol. Bildet kan være fra julen 1963 eller 1964 da vi bodde hos mormor i Rustefjelbma før vi flyttet sommeren 1965 til Kjellestad på Stathelle i Bamble kommune i Telemark.

Jeg har lyst å komme med noen betraktninger rundt dette med spill og da tenker jeg på spill av typen ludo, monopol, kinasjakk, yatzy og kortspill, og det som kom langt senere slik som i form av tv spill, dataspill. Det kan hende at det ikke har gått helt ubemerket hen at jeg ikke er en forbruker av dataspill. Det er også slik at det er mange år siden jeg kuttet ut eksempelvis kortspill og det er veldig sjeldent jeg spiller andre spill.

Det hender at jeg kan delta i mer familiære sammenhenger i spill som nevnt som yatzy og uskyldige kortspill. En gang i sin tid, var jeg i festlig anledning og da i privat sammenheng lot meg friste  til å prøve slik som poker, men det var da snakk om helt beskjedne beløp i helt private sammenhenger. Når det gjaldt kortspill så var det en del i bl.a. når jeg var i marinen og i sosiale sammenhenger på sytttitallet. Men jeg var i utgangspunktet skeptisk og når jeg så at det kunne dra over til en mer avhengighet, så begynte jeg å begrense det hele.

Det var jo ikke det, det var en opplevelse av spenning, der og da, og kan hende et personlig ønske om å prestere. Derimot i det store og hele følte jeg at det stjal mye tid og var i seg selv lite kreativt. Det var, slik jeg så det, utrolig passiviserende. Jeg husker også at jeg kunne bli sittende alene med å legge kabal, og opplevde at en kunne bli ganske fort følelsen av en form for avhengighet. En bare måtte. Kunne ikke la en kortstokk ligge uten å begynne å bruke den til å legge kabaler som kunne jo bli til at en ble sittende i timevis.

En gang prøvde jeg meg på sjakk, men det varte ikke lenge. Jeg trakk meg nå etter hvert ut av det meste som gjaldt spill av den typen, men kunne innimellom spille yatzy noe som spesielt var populært på Kjellestad med søsken.

Når jeg så begynte med data og fikk min egen datamaskin, en Windows basert pc så var det jo mange som ble opptatt av å bruke denne innretningen til å spille ulike spill. Før den tid fantes det jo en god del spill, slik som Nintendo eller hva nå de heter som en kunne spille via tv skjermen og med styrepinner. Min datter hadde noe slikt på slutten av åttitallet eller var det senere. Jeg prøvde det noen få ganger, men følte meg ikke hjemme i noe slikt. Det ble for ensformig og jeg kunne merke at en fort kunne bli avhengig i forhold til det, på samme måten som ved å legge kabal.

Det skremte meg og jeg har siden ikke holdt på med den type spill. Vel noen få ganger har jeg prøvd noen enkle barnespill på Internett, og lagt noen ganger kabal via skjermen. Det er vel snart over ti år siden så skjedde sist.

I dag får jeg jo så å si daglig henvendelser fra andre på min facebook profil om å delta i typiske spill via facebook. Jeg vet ikke om slike henvendelser kommer automatisk, eller om det er den enkelte som sender meg forespørsler. Kan hende mest det siste. Det var engang, tror det var i 2009 at jeg var innom et slikt spill for å se hva det var, men  fant fort ut at det var ikke noe for meg. For det første var illustrasjonene så primitivt laget, ut fra at jeg tegner selv, at jeg ble bare dårlig av å se på disse tegningene som skulle symbolisere det ene og andre. Det var så barnslig overdrevet, laget av mest sannsynlig voksne, unge mennesker.

Nå vil jeg jo si at det finnes spill i den type verden som er langt bedre, men det har ikke på ingen måte fristet meg av den grunn til å delta.  Jeg føler i stor grad at det er bortkastet tid, jeg vil bruke tiden til helt andre ting. Da i all hovedsak til å selv produsere ting, til å skrive, til å tegne og illustrere, eller til å fordype meg i bøker, lese historiske bøker, drive med å granske slekter og produsere eget produserte avhandlinger med mer.  Slik som det jeg startet med for en tid tilbake å få en oversikt over utflyttingen fra KOS området.

Det synes jeg er langt mer i min bane, og har mye mer for seg enn å sitte å spille på dataspill som andre har laget og konstruert. Ja, det kan hende at jeg kunne ha tenkt meg å lage spill selv, drive med å animere slike spill. Syntes det var jo spennende i 1993 delta på et kurs i story board produksjon til en animasjonsfilm snutt jeg selv hadde laget ideen til, laget teksten og tegnet og redigert det hele. Tror jeg i løpet av den uka eller var det mer i Kabelvåg, tegnet en haug med tegninger for å lage en kortversjon av den animerte tegnefilmen.

Da fikk en brukt flere kreative sider ved seg selv, det samme er jo å produsere små videofilmer, gjøre opptak i ulike sammenhenger på video og redigere det hele selv.  Det å være sin egen produsent i så måte. Det er langt mer givende enn å spille spill som andre har skapt og laget.


Slik som å skrive denne lille artikkelen synes jeg er mye mer givende enn å sitte å spille et dataspill på facebook eller andre steder. Jeg vil heller føle avhengighet til dette jeg gjør her og nå enn å drive å spille et spill av typen dataspill.

Overgangen til et nytt tiår i ens liv

 Dette bildet skal være tatt i august 2010 da jeg og mitt søskenebarn kjørte fra Olderfjord og sørover til Kjellstad i Telemark for å hente min bror Wilfred. Bildet kan på mange måter illustrere min egen reise som jeg beskriver for hvert tiende år i denne artikkelen under. Hvor jeg ser tilbake på hver gang jeg runder et nytt tiår av mitt liv.

10 ÅR

For å ta enda et tilbakeblikk,  så kom jeg til å tenke på at for et år siden så passerte jeg de et nytt tiår i mitt liv, jeg hadde lagt bak meg femtiårene, og gikk inn i sekstiårene. For å dvele ved disse tiårsperiodene og overgangen til et nytt så da jeg fylte 10 år, den 22. desember 1961 så bodde jeg her ute i Ytre Nordmannseth og gikk på barneskolen i Smørfjord. Året etter skulle bli et dramatisk år i mitt liv, starten på et nytt tiår, fram til jeg ville fylle 20 år.  For 28. februar 1962 døde  min far i en arbeidsulykke like under Skarvberget på veien ut mot Ytre Nordmannseth, noen kilometer innenfor Seljenes. Det var jo en hendelse som skulle sette dype spor i mitt liv, og skape etter hvert store endringer i tilværelsen for en ung gutt på ti år. For det første så bidro det til at vi etter hvert flyttet fra Porsanger og midlertidig til Rustefjelbma. Nå var jo det ikke det helt store, med tanke på at vi hadde flyttet mange ganger før den tid. Likevel var det jo slik at vi var i en helt ny familiesituasjon, alene med vår mor, flyttet vi hjem til mormor. Nå hadde vi jo bodd ute i Ytre Nordmannseth med farmor og farfar siden 1959 og hos mormor hadde vi jo bodd mange ganger før den tid, hun også hos oss i Friarfjord.

20 ÅR
Ti år senere i 1971 så bodde jeg på Høvik i Bærum og jeg var gift. Nå husker jeg ikke helt om vi  var jula, det året på Stathelle eller om vi var på Høvik ved årsskiftet. Nå ble det jo, kort tid, året etter at jeg var det i månedsskiftet januar februar at jeg dro i marinen eller var det i januar? Ti måneder skulle jeg da skilles fra min daværende kone som jeg hadde giftet meg med i oktober 1970.  Noe som jo kan vel sies å være starten på det bruddet mellom oss som kom ti måneder senere, da jeg forlot marinen på Haakonsvern  og flyttet hjem igjen til Høvik.

30 ÅR
Så går vi så ti år fram i tid, til året 1981, da har jeg for ett år siden flyttet til Karasjok og er samboer med hun som skulle bli mor til vår datter. Som året etter blir født. Det skulle på mange måter bli et tiår med langt større stabilitet enn noen ganger før. For igjennom det tiåret ble jeg boende i Karasjok og fikk også en fagutdannelse og fagbrev i løpet av de årene. Vel, var disse årene preget av mye flytting, fordi vi  leide tak over hodet, og i en periode så flyttet vi fra det ene huset til det andre i Karasjok fra dett ene året til det andre.

40 ÅR
Så kom vi til da jeg fylte førti år, i 1991 som var en tid med ikke så helt store, dramatiske endringer, bortsett fra at det var på den tiden, tidlig i januar 1992 fikk kontakt med min sønn jeg ikke hadde sett siden 1970 eller var det tidlig i 1971, da han ble bortadoptert. Så en kan jo si at det året jeg fylte 20 men så skjedde det jo en dramatisk adskillelse, det at jeg mistet kontakt med mitt første barn, og ti år tidligere døde min far.

Jeg feiret bursdagen på det nye turisthotellet i Karasjok, husker jeg. Så min førtiårs dag ble behørig feiret for første gang.  Det var fordi jobben, forlaget jeg jobbet i hadde samme dag en samling på hotellet, minnes jeg.

50 ÅR
Så hopper vi ti år fram i tid og nå har vi gått inn i et nytt århundre, jeg er nå separert og har i mai-juni flyttet til Sandefjord. I motsetning til feiringen ti år tidligere så blir min femtiårs dag i liten grad markert. Vel, jeg går ut på byen i Sandefjord fra min lille krypinn oppe i Dølabakken og treffer for første gang naboen som bor ved siden av, og vedkommende markerer dagen da han får høre at jeg, denne dagen er blitt femti år.

Ellers når jeg ser på året 2002 så skjer det jo også ting som skulle sette preg på mitt liv, jeg havner i et økonomisk uføre, mister 40 prosent av trygdeytelsene fordi, det er gjort en del feilberegninger i hva jeg kunne tjene året forut, etter at jeg ble engasjert i en deltidsjobb som skulle gi meg mulighet til å tjene det jeg hadde lov til. Det hele ender opp  med at jeg skulle slite med en gjeld som jeg først etter fem år begynner å få mulighet til å få gjort noe med, og først nå delvis begynner å se en ende på. I løpet av 2004 så får jeg full  trygd igjen. Men fortsatt er gjelden fastlåst i det offentlige system som følge av behandling i gjeldsordningssystemet. Det er jo i realiteten snakk om små beløp, i den store sammenheng men store nok for min del, den gang. Utgifter som jeg hadde fått da jeg flyttet og ble separert, utgifter som var knyttet til å etablere meg på nytt med tak over hodet.

60 ÅR
Nå skulle det jo bli et tiår igjen med mye flytting, og som bidro til at jeg neste gang jeg passerte et nytt tiår, skulle feire dagen i 2011 her jeg bor nå i Olderfjord. På mange måter tilbake og ikke langt unna der jeg bodde da min far når jeg fylte ti år.  Nå har det jo i det påfølgende år ikke vært de store hendelsene, vil jeg nå si, slik som det var på  mange måter i de årene før, hvor jeg gikk inn i et nytt ti år.  Dagen ble heller ikke markert, jeg feiret dagen for meg selv, vel mitt søskenbarn bar innom en tur, men utover det så ble mitt sekstiende år markert i liten grad. Når jeg ser bort fra at en fikk mye oppmerksomhet via Facebook.

Nå vil jeg jo si at dette ti året jeg er inne i nå er et tiår som jeg opplever som spesielt., det er et tiår hvor en beveger seg inn i pensjonistenes verden. Hvor en går mot en tid som normalt sett setter en sluttstrek på en yrkeskarriere. Nå må jeg jo si at det skjedde jo til dels over ti år tidligere. Det er hvert fall, til forskjell et tiår, at en kan med god samvittighet trekke seg tilbake. At en er på god vei inn i alderdommen, slik jeg ser det.  En har lagt bak seg barndommen, ungdomstiden, og voksenalderne og kan se på seg som godt voksnen og som en aldrende person.