torsdag 28. februar 2013

Helse og livsstil, ditt bidrag?


Nå kan du gi ditt birag til framtidens helse gjennom å avse noen timer til denne undersøkelsen i din kommune. Velkommen til helse-og livsstils-undersøkelsen står det å lese på forsiden til siden til UiT, les mer om hva dette dreier seg om i teksten under.
Nå husker jeg ikke akkurat når hjerte- og kar undersøkelsen men det var nå engang i 1974 ser jeg det står i oppslag på Internett. Da var det at en var til undersøkelse her på helsehuset i Olderfjord. Rett ned i bakken her. Det bygget brente vel ned like før jeg kom nordover i månedsskiftet juni-juli 2009. Så mener jeg det var en oppfølging ser jeg i 1988.  Da bodde jeg i Karasjok og deltok på undersøkelsen der. Det var fylkene Oppland, Sogn og Fjordane og Finnmark som undersøkelsen ble gjort.

Nå er det altså en ny og kan hende annerledes undersøkelse på gang som startet på nyåret i år var det vel. En befolkningsundersøkelse ved Universitetet i Tromsø (UiT). En undersøkelse om helse og livsstil, står det å lese på nettsidene til undersøkelsen. Torsdag 21. februar 2013 var siste dag for å delta på undersøkelsen i Karasjok.  Karasjok var den første kommunen i Finnmark som hadde oppstart 28. januar 2013.

Så er det Kautokeino som står for tur og der startet de opp mandag 25. februar i år . Der er de mellom 40 og 79 år som har fått innkalling til time.

Nå startet det hele høsten 2012 og det var da Skånland og Evenes kommune som var først ute høsten 2012. Målgruppen er hele befolkningen mellom 40-79 år i utvalgte distriktskommuner.  

De øvrige kommunen i Finnmark er Porsanger, Tana og Nesseby og Kåfjord i Troms.

Hvilke områder når det gjelder din og min helse er det de skal undersøke spesielt, vel det står å lese at det er kosthold, diabetes, hjerte-karsykdommer, miljøgifter, tannhelse og søvn. Så det er jo på veldig mange områder det vil bli fokusert på, men som det står se er ikke denne undersøkelsen å betrakte som en vanlig legeundersøkelse: ”Deltakelse i studien erstatter ingen legeundersøkelse.”

Det hele dreier seg om et forskningsprosjekt da i regi, som nevnt av UiT og er en del av et større forskningsprosjekt (SAMINOR) ved Senter for samisk helseforskning, Institutt for samfunnsmedisin. Det er snakk om et prosjekt i to trinn og nå en oppfølger til en tilsvarende spørreundersøkelse fra 2003.

Prosjektgruppa består av:
1. Prosjektleder, professor, Dr. Scient og ernæringsfysiolog Magritt Brustad.
Hun er født i 1970 og oppvokst i Hattfjelldal kommune og har vært professor i samisk helseforskning fra 2010.
2. Klinisk /medisinsk ansvarlig, Dr. med., MD, forsker, overlege Ann Ragnhild Broderstad.
3. Prosjektkoordinator, forsker, PhD, MPH og jordmor Solrunn Hansen.
4. Overingeniør, Cand. Scient i statistikk Marita Melhus.  Født i 1976.
5. Avdelingsingeniør, ansvarlig for utstyr og logistikk rund prøveinnsamlingen Bente Augdal.
6. Økonomisk rådgiver Marianne Winther Riise.

Øvrige samarbeidspartnere er:
Postdoc, PhD Ketil Lenert Hansen.
Seniorforsker NILU, Dr. Scient, miljøkjemiker Torkjel M. Sandanger.

Når det gjelder det som skjer lokalt så blir det knyttet til prosjektet lokalt helsepersonelle fra den enkelte kommune som blir ansvarlig for den daglige driften av forskningsstasjonen.

Nå sier kan hende disse navnene på hver enkelt ikke så mye men de fleste er å finne på UiT sine sider bort sett fra sistnevnte som det finnes andre linker til på Internett. Hvis en ønsker å vite mer om den enkelte i prosjektgruppa.

I tillegg til at det finnes en egen Internett side om prosjektet så har de også egen side på facebook hvor en kan følge med i det som skjer vedrørende prosjektet.  Det finnes også kontakt info på hjemmesiden deres.

En vil få personlig invitasjon som kommer i posten og alle som mottar denne invitasjonen kan delta, står det å lese på sidene deres. Det understrekes at stor deltakelse er viktig for å gi et presist bilde av helsetilstanden i din kommune. Dette er som de skriver å gi et løft for folkehelsa.

Nå er det kan hende mange som tenker at, men vil dette hjelpe meg og gjøre situasjonen bedre for min egen helse? Det som er kan hende det viktigste med en slik undersøkelse er at en får nødvendig kunnskap om helsesituasjonen i  disse kommunene og kan bidra til framtidig heletilbud og måten en kan, ikke minst, forebygge. Ikke minst for framtiden.

Jeg nevnte innledningsvis om det som skjedde i 1974-75 og 1988, den kartleggingen som også berørte helsesituasjonen gav resultater over tid, ikke minst ble holdningene endret i stor grad og lokalbefolkningen fikk et annet syn og mange endret sitt kosthold og ikke minst levesett.

Det er jo en annen side, at en gjennom å delta kan  gi et bidrag til framtiden, om det ikke er deg det hjelper der og da, så er det noe som kan få stor betydning for dine barn og barnebarn.

Det koster jo så lite, i utgangspunktet, av din tid, at det er vært å delta med tanke på at det kan være til stor hjelp for dine etterkommere, og for noen som er enda unge også deres livssituasjon. 

Når jeg tenker tilbake til de to undersøkelsene jeg deltok i, den ene i 1974 og den andre i 1988, det er nå mange år siden, men jeg sitter med en god følelse av at jeg kunne bidra, den gangen. At jeg tilfeldig bodde her oppe i på den tiden, og kunne avse tid til å  gå igjennom de prøvene og testene og svare på spørsmål.

Så min oppfordring er gå mann av huse kvinner som menn i den aktuelle aldersgruppen, du som har fått innkallingen. Ja, benytt anledningen til å sette deg inn i undersøkelsen, hvordan du skal forberede deg, være klar og så videre. 

 Noen linker som kan være vært å studere: Prosjektes hjemmeside og prosjektes facebook side hvor du får løpende informasjon om utviklingen med mer facebook siden til prosjektet.
 



Synlighet på nett?


Det var engang i løpet av 1997 at jeg laget hjemmesidene til Vinnesbårten borettslag i Nedre Eiker i Buskerud, og som Drammens tidende laget oppslag (15.12.1999)  om som gjorde at borettlaget ble bedre kjent. Jeg var ikke den første som laget egen hjemmeside til borettslag de bodde i. Det fantes hvert fall et borettslag i Drammen som hadde sine hjemmesider og kan hende fler. Muligens jeg var den førte i Nedre Eiker?

Dette har en satt som tema nr. 1 på forkostmøte onsdag 27. februar 2013 på Fjordutsikten i Lakselv. Vel, nå vet jeg ikke hvor synlig Porsanger var på Internett før år 2000. 14. desember 2001 så lesere jeg et oppslag om at borettslaget Vinnesbråten utenfor Drammen har vært på Internett i snart 3 år og at tilbakemeldingene er gode, særlig fra de unge brukerne. Det vil si at jeg engang i 1997 laget hjemmesidene til Vinnesbråten borettslag i Nedre Eiker i Buskerud.

Hjemmesider til et lite borettslag jeg bodde i siden januar 1995 og da var styreleder i på den tiden jeg laget hjemmesidene til borettslaget jeg bodde i. Nå flyttet jeg i mai-juni fra Vinnesbråten og til Sandefjord i 2001 og etter hvert forsvant hjemmesidene til  borettslaget fordi det var ingen som på den tiden kunne drifte hjemmesidene som hadde eksistert i vel over tre år etter hvert før de ble  borte. Nå var det jo også en god del eldre mennesker i dette borettslaget, med 5 blokker og seksti leiligheter hvorav 12 leiligheter i hver blokk, som ikke var veldig skeptisk til at vi var på Internett.

Derimot hadde jeg fått veldig mange positive reaksjoner fra både Sverige og Danmark da vi hadde mange svenske og danske arbeidere som jobbet i borettslaget under en lengre rehabiliterings periode av blokkene. Også OBOS i Oslo gav veldig gode tilbakemeldinger på våre hjemmesider, som da var engasjer i rehabiliteringen. Via hjemmesidene kunne alle følge med så å si daglig i utviklingen av rehabiliteringen via bilder med mer.  Da jeg ofte la ut framdriften av hele prosjektet. Ektefeller og andre i familien og ellers til de som jobbet med dette kunne se og følge med i det deres kjære drev på med i nabolandet. Noe som var veldig morsomt for dem.

Fra jeg begynte med Internett og også etter hvert fikk utdannelse i å lage hjemmesider i Oslo, øynet jeg muligheten til at Internett var absolutt et sted å synliggjøre seg og det en drev på med. Jeg så at for et borettslag kunne det gi mange muligheter. Jeg hadde jo laget flere hjemmesider allerede og hadde mine egne hjemmesider, opptil flere stykker etter hvert. I 1997-98 var det at jeg fikk opplæringen i web design og kunne virkelig kaste meg ut i det, men jeg hadde jo hatt tilknytning til Internett lenge før det og gjort meg kjent med bruken av de tilbud som var på Internett.

Leser et sted at jeg fikk mulighet til å bruke Internett omkring 1995-96, er litt usikker når det var jeg fikk min første Internett oppkobling og fikk mulighet til å surfe på Internett for første gang. Men det er nå hvert fall minst 17-18 år siden. Så det begynner å bli noen år siden og det er over 15 år siden at jeg begynte på min første utdannelse i Web design ved Aktiv opplæring i Oslo.

Når en så ser at enda i dag er det mange som i liten grad deltar aktivt på Internett og da med tanke på bedrifter og lignende så oppleves det som noe underlig og litt uforståelig, spesielt etter så veldig mange år at Internett har vært et tilbud for hele landet i så mange år som nå.  Nå husker jeg jo at jeg allerede for 12-13 år siden reagerte at det ikke var noen kommuner som ikke hadde sine egne nettsider på Internett. Noe jeg anså som en selvfølge den gangen. Jeg hadde nok kan hende litt store forventninger til akkurat det, fordi det var vel enda slik i år 2000-2001 at mange var veldig skeptiske til dette nye greiene. Mange var det vel også som knapt nok ante hva det gikk ut på.

Nå var jeg jo heller ikke av de første som kastet meg ut i denne verdenen og hadde det ikke vært fordi jeg i 1994 hadde bosatt meg i Nedre Eiker så hadde vel jeg også hengt etter på den utviklingen som da skjedde vedrørende Internett. Veien fra å ha jobbet i forlag og med bokproduksjon, aviser og andre trykksaker så var jo veien for så vidt kort når det gjaldt å bruke Internett. Spesielt når en var glad i å skrive og publisere ting. Da var jo Internett en gullgruve i så måte. Hvor en langt enklere og ved kun engen maskin kunne få noe offentliggjort. Uten å gå veien om en trykksak produksjon som til sammenligning var både tidkrevende og som regel kostbar om en skulle finansene prosessen selv.

Jeg husker engang en bedrift som kontaktet meg før jeg flyttet fra Nedre Eiker, hvor sjefen i bedriften ønsket seg karikaturer av alle sine ansatte som han ville skulle bli på den måten presentert på  bedriftens hjemmeside. Jeg kastet meg på oppgaven med stor glede og fikk en haug med bilder av de ansatte som var tatt i anledning prosjektet. Karikaturene ble laget fra min hånd, problemet var bare at noen få i bedriften ville slippe å bli presentert på bedriftens hjemmesider så der stanset sjefens fornøyelige prosjekt som jeg synes var helt topp. Det var bare det at noen ansatte ikke var moden for
en slik måte å bli presentert på fra bedriftens side, verken med foto eller karikaturer.

Kanskje bedriftens sjef var litt tidlig ute i så måte. Jeg har nå alltid vært opptatt av at en må våge å presentere seg med bilde og navn på Internett. Allerede på den tiden mente jeg det var en selvfølge og opplagt ting. Fortsatt ser jeg jo at mange offentlige etater er lite synlig på Internett på den måten.

Det skulle vært en lov som sa at blir du ansatt et sted og bedriften har internettsider så skal en ikke kunne motsette seg å bli avbildet på deres sider. Da får en finne seg en annen jobb, er nå min mening. Det eneste stedet en kunne vel si at en kunne ha et forbehold var om en drev på med noe av samfunnsmessig karater som kunne være til skade for vedkommende om identiteten var kjent. Derimot ellers, i vanlige yrker i samfunnet skulle det ikke være noen grunn for at en ble avbildet. Spesielt ikke hvis en jobbet i kunderelaterte yrker, da måtte det være en selvfølge.

Nå har jeg heldigvis denne anonymiteten mer eller mindre blitt mindre av etter at bl.a. facebook så dagens lys og ble populær. Før den tid var det jo ofte slik i nettsamfunn at du kunne bruke fiktive navn, et nick som ikke sa noe om hvem du virkelig var. Dette har jeg jo alltid vært motstander av, så vel før Internett og etter. Det å bruke psevdonym i slike sammenhenger har jeg ikke likt og ment stort sett var og er helt unødvendig. Derimot var det en slik kultur på Internett som gjorde at det var fullt ut akseptert og nesten en selvfølge. Jeg mente at det skulle være unntaket og ikke regelen at en kunne operere anonymt eller med et psevdonym (nick).

Nå er det jo slik  at et stort antall mennesker her i landet på en eller annen måte bruker Internett på ulike måter og langt flere måter enn hva var tilfelle for noen år tilbake. Det er jo også slik at mange offentlige tjenester er Internett basert eller dataavhengige for å kunne brukes. Fortsatt er det jo slik at en del tjenester er i en form av en kombinasjon, fordi det er enda mange som ikke har nok kunnskaper eller trening til å bruke disse verktøyene. Da spesielt blant da eldre folk.

Jeg husker jo allerede tidlig i dette århundre så svar det mange på min alder og eldre som fikk sitt første møte med en datamaskin via deres kontakt med Internett. Det var for mange ved bruk av Internett eller nysgjerrigheten på dette nye fenomenet at de skaffet seg eller fikk tilgang på en pc. Deres generelle kunnskaper eller om bruken av dette verktøyet var minimale i startfasen.

Jeg må jo si at om jeg har brukt mer eller mindre databaserte verktøy siden 1980 da i møte med det som i grafisk bransje ble brukt og het Editwriter og senere brukt tekstbehandlings program på data som Norsk Data sine datamaskiner før jeg begynte å bruke Mac i jobbsammenheng på slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet var det vel.  Så ble jeg ikke kjent med Windows og pc før engang i 1994-95 tror jeg det var, da jeg kjøpte min egen pc. I utgangspunktet ville jeg ha en Mac, men på den tiden var de ganske dyre så det ble en pc. Mac skaffet jeg ikke meg før i 2004 tror jeg det var.

Nå har jeg jo aldri hatt dyptgående kunnskaper om hvordan en datamaskin fungerer og aldri vært spesielt interessert i programmering og de sidene ved datamaskinen. Jeg har vært opptatt av å bruke programvarene, slik som tekstbehandlingsprogrammer, redigeringsprogrammer og web design programmer og billedbehandling. Spesielt har jeg jo brukt grafiske programmer i forbindelse med mitt yrke som typograf og grafisk formgiver.
 
Nå er det vel slik at for manges del så er akkurat det å fordype seg i funksjonene og hvordan det hele er bygd opp som har fanget deres interesse. Det blir som for andre som liker å mekke på en bil, så liker disse å mekke på en datamaskin. Nå har jeg jo ikke vært opptatt av ingen av delene. Mer opptatt at det er verktøy til å kunne utføre ulike ting, slik som i sin tid skrivemaskinen var et verktøy og gjorde det lettere å skrive.

Det er jo noen dager siden jeg satt sist å skrev på denne bloggteksten så jeg har umiddelbart helt for meg hva jeg har skrevet da jeg startet å skrive på dette dokumentet. Kan jo være fare for at jeg gjentar meg selv. Har bare skumlest igjennom de sidene jeg har skrevet til nå, så jeg har en viss peiling.

Tenker at jeg avslutter her og eventuelt starter med ny frisk en annen dag, siden denne har ligget noe dager og skulle vært gjort ferdig langt tidligere. Kommer nok tilbake med mer stoff om temaet med tid og stunder. Nå har jo de hatt  dette frokostmøtet som jeg nevnte innledningsvis, så noe har nok noen fått med seg, tenker jeg.

søndag 17. februar 2013

Forbilder eller idealer eller…



Vet ikke om det stemmer? Leste et sted at foreldrene  ofte var de små barna sine forbilder. Ja, skal jo ikke se bort fra det i en startfase. Når jeg søker på ordet ”forbilde” på Google så dukker det opp sider som omtaler ordet spesielt rettet mot barn og ungdom, og da skolesider som omtaler dette ordet. Så er det slik at dette med forbilde i vesentlig grad er et fenomen blant den yngre garde? Er det i den alderen en har størst fokus på dette med forbilde? Et sted leser jeg at dette fenomenet er noe som en finner i alle kulturer og samfunn. Leser at ordet  beundring er brukt i denne sammenhengen og ja det er vel kan hende der det hele starter. En lar seg fascinere av en person, et individ som blir i kan hende mer moderne språkbruk et idol, en som en beundrer.

Nå vil jeg nå hevde at der er på bestemte områder at dette med forbilder ikke er kun et fenomen i barne- og ungdomsårene, selv om det ofte er der det starter. Hvert fall her i landet er det vel et stort flertall blant gutter har funnet sitt fotballag, spesielt da innen engelsk fotball som de blir deres forbilde. Det merkelige som en kan observere er at dette fotballaget som de av en eller annen grunn plukket ut i ganske ung alder., allerede da interessen for fotball ble vekket i deres liv blir deres forbilde livet ut.

Det virker som om det har etablert seg en lovmessighet i denne sammenhengen. Uten at jeg har funnet årsaken til dette. Loven sier at, så langt jeg har forstått at dette forbildet skal ikke kunne endres på. Vedkommende kan fra tidlig barndom ja igjennom hele ungdomsårene og gjennom et langt voksent liv, ha hatt forhold til langt flere en person, vært gift opptil flere ganger, vært utro og vet ikke hva.

Det som i slike tilfeller ikke skjer er at de handler på samme måten mot sitt utvalgte forbilde, det forbildet, det fotballaget følger dem i grava og om det ikke står på gravstøtta, så kunne nok det ha stått, navnet på fotballaget!

Nå er det jo på flere andre områder at det er tradisjon for å etablere et forhold til et forbilde, et ideal, men kan hende er ofte av mer kortvarig karater. Da sett i forhold til at det er mer aldersbestemt enn av så varig karater som disse fotballags idolene som for noen eksisterer livet ut for vedkommende. Gjennom et dypt og inderlig kjærlighetsforhold.

Nå er jo dette med slike forbilder ikke noe nytt, det er jo noe som har eksitert i utallige år og som kan hende de fleste vil få en kontakt med. Innen musikken og artistdyrkelsen finner vi jo haugevis av slike idealer, personligheter i artist livet som får en spesiell plass i den enkeltes liv ofte over tid. Det hender jo at denne dyrkingen er preget av en form for massehysteri, som vi til stadighet er vitne til, hvor enkelte artister blir dyrket på denne måten. Neste som en form for vekkelse og utarter seg i mange tilfeller til hysteriske utfall på en ofte dramatisk måte.

Nå kan en jo spørre seg hvorfor får dette et slikt preg, hvor en ofte ser at det dannes et stort fellesskap. En kan jo lure på om det egentlig er slikt at alle disse har et slikt sterkt og inngripende forhold til dette idolet, eller er det bare fordi de i realiteten ikke vil skille seg ut. Ble sett på en person som ikke er til de grader så lidenskapelig knyttet til dette hysteriet og denne personen. I andre tilfeller kan det jo dreie seg om en gruppe, et band, på nesten samme måten som med fotball og et fotballag. Det som en kan spørre seg hva gjør dette med den som lar seg rive med? Hva er drivkraften, det rent grunnleggende, dekker dette engasjementet et behov hos den enkelte?

Nå har jo sikkert  mange sett inn på et gutte- eller pikerom, hvor en ofte vil finne veggene dekket med plakater og bilder og da ofte av en eller flere slike idoler og personer som en har knyttet et forhold til. Ofte ut fra hva vedkommende interesserer seg for i sitt daglige liv. Knyttet da til sportslige aktiviteter eller av musikalske interesser. På en måte så kan en vel si at all denne dekoreringen gir en viss tilhørighet og også styrke. Bekreftelse på at en er noe, noe spesielt. Ja, at en rett og slett identifiserer seg med sine forbilder. En blir på  en måte den som henger der på veggen. En måte å fremheve sitt ego, gjennom de valg en her har gjort.

En skal jo ikke se bort fra at dette er noe en velger å gjøre for å styrke sitt selvbilde. Personlig må jeg si, når jeg tenker tilbake på min barndom og ungdom, så har jeg vel aldri hatt slike forbilder, på den måten. På en annen side så ble nok etter hvert min far et forbilde for meg. Ikke at jeg gjennom bilder på veggen og på andre måter dyrket han som et idol. Til det var han, da han levde ikke så framtredende. Jeg vil nok likevel tro at han ble et forbilde for meg, spesielt etter at han døde, og dermed idealiserte jeg han i mitt hode. Det han sto for, det han drev på med. Jeg ville bli som han, og fortsatt i godt voksen alder så er nok han kan hende mitt viktigste forbilde.

Det er nok, kan hende en mer naturlig forbilde, i motsetning til all denne og ofte varierte idealiseringen av enkelt individer som har ofte dyrker disse på avstand, uten egentlig å kjenne dem personlig. Ja, kan hende har fått engang i livet mulighet til å se vedkommende på nært hold. Oppleve vedkommende live.

Nå er det jo slik at vi nok alle har blitt fasinert og har likt en bestemt person sitt arbeide, enten det har vært for musikken vedkommende skaper eller utøver, eller det har vært for det vedkommende skriver som forfatter, eller ut fra idrettsmessige prestasjoner eller av helt andre grunnen.  Det er jo mange forfattere jeg har lest mer av enn andre forfatteres sine publikasjoner. For eksempel for den del år tilbake så leste jeg vel bortimot alle bøkene vedkommende hadde skrevet. Hvert fall det jeg kom over.  Nå var det jo ikke akkurat selve forfatteren men heller det vedkommende forfatter hadde i stor grad konsentrert sitt forfatterskap rundt. Et bestemt folkeslag hun hadde fordypet seg i og som jeg der og da var opptatt av å bli bedre kjent med, få flere kunnskaper om. Da var store deler av denne personens bøker av stor interesse fordi vedkommende hadde gått så dypt inn i dette folket og deres levemåte.

Slik kan det jo være av ulike grunner at vi i perioder fordyper oss i en bestemt forfatter, eller sågar bestemt filmserie eller seire, eller for så vidt enkelt artister som vi lytter mer til enn andre, uten at det kan sies å  være en form for forbilde eller idealer. De er bare der og da interessante. Om en skal kalle detter for en langt mer sunnere og fornuftigere form for forbilde, ja, det kan en vel gjøre, eller så er det ikke snakk om forbilde i det hele tatt men eller en form for interesse. Sånn sett må jeg vel si at stort sett så er det innenfor disse rammene jeg også rent musikals har holdt meg. 

Det er jo en annen side ved denne formen for dyrking som  tar preg av idealisering av en bestemt, ofte person  som kan vel ligne på det en ofte betegner som avstandsforelskelse av det andre kjønn og at dette er noe som ikke er helt utypisk for jenter. Ikke det, vi har jo sett i ulike større sammenhenger at ulike musikkstiler har fått et hysterisk preg og at enkelte av disse artister har fått en status som er  for disse som dyrker dem en form for heltedyrkelse i ekstreme former i noen tilfeller. Ja, det har jo hendt mer enn engang at selv lenge etter deres død har dette idolet blitt dyrket på ulike måter og sorgperioden over deres bortgang har vart for mange i utallige år. Ja det har jo vært tilfeller hvor en ikke helt har akseptert deres bortgang og død, men er på mange måter overbevisst over deres eksistens, et eller annet sted. Uten at det er snakk om utenom jordiske steder.

 Nå kan en nok si at i enkelte tilfeller så er det ikke bare slike fotballag som får en dyrkestatus livet ut for enkelte men også enkelte artister har for noen fått en slik posisjon, og som går langt utover det en kan kalle barne- og ungdomsår, ja, det har vel ofte hent at i slike sammenhenger har det vokst fram langt senere i livet. Det kan nok hende at denne dyrkelsen har avtatt noe med årene men har liksom ikke helt sluppet taket. Det har gått inn i en form for avhengighet, en har rett og slett ikke klart eller turt å helt forlate denne personen, gravlegge vedkommende. Dette gjelder vel spesielt når det har vært snakk om en artist og musikken har levd lenge etter at vedkommende har avgått ved døden.

Det en kan spørre seg er jo hva kommer det av denne formen for nesten avhengighet, at en rett og slett binder seg så sterkt til et enkeltindivid, slik det er i mange tilfeller, eller som vi har vært inne på et lag, og da fotballag, men også andre grupperinger? Dekker disse tilknytningene et behov hos den enkelte, en mangel eller er det en form for selvhevdelse at en fantisk gjennom dette idolet gjør seg større og mer respektert enn hva ellers ville være tilfelle?

En slik sammenheng kan nok være tilfelle i de yngre år, få en form for status i vennegjengen, en form for tilhørighet, aksept for noe mer en bare seg selv, men at en i gjennom denne heltefiguren, personen, bidrar til at en blir respektert og godtatt. På den annen side så vil jeg jo si at en kommer jo i stort grad i et avhengighetsforhold. På en måte binder seg til noen, til en form og ofte stil som gjør at en på mange måter begrenser sitt ståsted, sine muligheter.

Jeg har jo sett enkelte tilfeller hvor, når det gjelder musikk dyrker så sterkt den ene artisten eller gruppa at en ikke har øye for noen andre, eller at det musikalske bildet blir i mange tilfeller veldig ensporet. En lukker øyene for å få interesse for noe nytt, noe annerledes og på mange måter fremmed. Det er jo noe tragisk over det., eller kan bli det med et slikt ensidig vei valg, eller mangel på vei valg.

Det er nok derfor at jeg, rent personlig, har latt være å la meg bli fristet til å gå inn i en slik dyrking av en bestemt gruppe, person eller lignende. Jeg har ikke ville bli så bundet, så fastlåst, men heller valgt å stå langt friere. Langt mer uavhengig, for å si det slik.

Nå varierer det jo veldig mye på hvor stor plass i en persons liv et slikt fokus vil ha eller får. I mange tilfeller er det knyttet opp mot bestemte situasjoner og hendelser når det er fokus på dette området som denne dyrkingen av idolet vil være i fokus. Slik som en kan registrere i forhold til en bestemt artist. Slik som når en slik artist besøker  dette landet så har vi sett at det er et enormt fokus og mange satser stort for å få et glimt eller lytte til sitt idol. Det samme kan en jo også registrere når et slikt ofte musikalsk idol besøker landet når kan hende de som beundrer vedkommende selv er godt opp i årene og det store fokuset på vedkommende har ligget mer eller mindre i dvale i mange, mange år men ved slike hendelser vekkes til live. Kanskje for første gang skal en endelig få se sitt idol live. Sitt gamle idol, som sånn totalt sett har kommet mer eller mindre i bakgrunnen i forhold til mye annet i vedkommendes sitt liv. Det blir en stund for å mimres hine dager.

Det er ikke slik at den innflytelsen og ikke minst hvilken plass vedkommende hadde i yngre år har blitt mindre viktig, ja, ikke viktig i det hele tatt. Det er ikke slik som det var kan hende engang, en viktig målestokk på hvor en selv sto eller i andres øyne sto. En er blitt i løpet av årene langt mer moden med årene og har ikke lengre det avhengighetsforholdet til dette forbildet. Ja, det kan hende at å kalle vedkommende et forbilde er ikke helt dekkende lengre, fordi det er ikke lengre på det  plan at vedkommende har sin plass. Der er ikke lengre slik at ens omgivelser, ens omgangskrets heller ser på dette idolet på samme måten. Det kan hende at om en skulle være av de som fortsatt skulle leve i en egen verden, hvor dyrkingen av dette idolet er like levende så ville de fleste dra på smilebåndet og tolke det som mer eller mindre galskap. Noe sykelig over det hele, denne dyrkingen.

Som vi har sett så kan slike forbilder som vi har vært inne på ha ulike karatertrekk og betydning for den som dyrker dem. Det kan være av tidsbegrenset karater og ofte også ikke ha særlig stor betydning utover selve dyrkingen av dem. Det kan gi en god del kunnskaper om den som en har som et forbilde, isolert sett, men den kunnskapen kan være av begrenset karater, med tanke på som nyttig generell kunnskap og informasjon.

Derimot kan jo det være helt andre som kan ha en langt større innflytelse på en, hva gjelder kunnskapstilførsel og utvidelse av ens horisont. Det en kan snakke om i så måte er nok en helt annen form for forbilder, med et noe annet utgangspunkt og som i langt større grad har en mer sunn måte å forholde seg til enn det vi til nå har vært inne på hva gjelder forbilder som får mer karater av idoldyrking.  Når det gjelder en mer faglige formen for forbilde, at det er ikke direkte personen som person som dyrkes eller studeres men det er hva vedkommende har bidratt med av kunnskaper og erfaringer.

Da ofte basert på skriftlig materiale som en kan fordype seg i, og på den måten inspirere en selv til å bidra med eget materiale eller studier. For eksempel da jeg kom over denne kvinnelige forfatteren som hadde viet store deler av sitt omfattende forfatterskap til å skrive bøker om et bestemt folk, hun selv følte seg knyttet til. Hvor hun gjennom flere kontakter bygde opp en kunnskap om hvordan dette folket var, hvordan de levde og så videre og gjennom sine romaner gav levende bilder av dette folkets kultur og levemåte som igjen gav meg mye informasjon og kunnskaper for å forstå denne kulturen bedre.

Det er nok ikke bare jeg som har hørt, journalister har spurt, spesielt artister om hvem de hadde som forbilde sett i forhold til den musikken de selv utøver og forventer at vedkommende hadde en bestemt gruppe, artist de satt høyere enn andre. Som var deres kilde til deres  eget musikk valg. Nå opplever en jo ofte at svaret de får er langt mer utflytende og ikke så konkret som vel journalisten hadde forventet. At vedkommende ikke hadde noen bestemt, men det var flere som  fanget deres interesse og kunne på en måte bidra til deres valg. Ja, kan hende det ikke den måten det skjedde på, der var ikke på den måten det skjedde, utviklet seg. Hvert fall ikke noen bestemt en kunne sette fingeren på.

Når det gjelder den ungdommelige idoliseringen så leser jeg i Aftenpostens nettutgave at det en kan si den siste på stammen hva gjelder feberaktige tilstander starter med en ny runde i Euoropa da Justin Bieber fra Statford i Ontarion som fyller 19 år 1. mars i år. Skal ha dukket opp nå i Dublin på sin europaturneen. Det var jo hysteriske tilstander i hovedstanden. I følge Aftenposten så vil det være omtrent 20 000 som vil være samlet i Dublin.



lørdag 16. februar 2013

Patriotisme eller ?

Gullfest for hvem? En kritisk vinkling når det gjelder det nasjonale hysteriet når enkelt individer i realiteten er det som presterer og ikke en hel nasjon i fellesskap?
Patriotisme kommer fra latin, leser jeg og av patria som er en følelse av kjærlighet, tilknytning og forpliktelse til ens eget fedreland. Den kan være både kulturelt, etnisk eller politisk betinget.

Jeg sitter med en følelse, spesielt i sammenheng med det som nå skjer i forhold til en del idrettsmessige arrangementer som fyller spesielt TV sendingene, i dag var det VM i ulike grener, så langt jeg kan se ut fra programoversikten. Slik som slalåm, skøyter og skiskyting og så her det hvis V-cup langrenn klassisk stil for menn og kvinner.

Da er det mange som følger dette med spenning med håp i blikket om at de Norske deltakerne skal gjøre det bra, ja, helst sikre seg en medalje eller to. Nå er det jo slik at det ikke er bare innenfor idrett at en kan få en følelse av at det er en form for patriotisme ute å går.  Det er jo også slik at det kan observeres i lokale sammenhenger. Da snakker en om lokalpatriotisme, i følge Nynorskordboka. I Bokmålsordboka definerer en patriotisme som fedrelandskjærlighet, nasjonalisme eller sterk støtte.

Et oppslag i Vårt Land står det å lese at NRK får kritikk for patriotisme i samband med NRKs OL–dekning. Idrettssosiolog Gerd von der Lippe mente at NRKs dekning i flere tilfeller inneholdt en noe misforstått patriotisme i et oppslag av Bjørngulv K. Bjåen publisert 11. mars 2010.

Det er vel slik at akkurat dette med idrett at denne patriotismen virkelig slår ut og kan registreres hos de som følger med og uttrykker sin begeistring på den ene siden men også får rene sorgreaksjoner når deres favoritter mislykkes.

Det jeg ofte undrer meg over hvorfor det er en slik, forholder seg slik. Jeg kan jo innrømme at jeg har ikke det forholdet til slike eller andre prestasjoner. Selvfølgelig er det jo hyggelig at vedkommende gjør det bra, men det er jo noe som gjelder denne, personlig. Rent personlig , som individ så er det jo ikke noe som skulle tilsi at det er noe som gjør meg til et bedre menneske. Noen ganger så virker det på meg som det er derfor så mange reagerer slik. Slike resultater og hendelser gjør at de personlig vokser og føler seg som et bedre menneske.

Det er jo – slik jeg forstår det – ikke helt forståelig. At andres prestasjoner skulle gjøre meg til et bedre menneske. Kan hende indirekte ved at det kan inspirere meg til å endre eller bedre mine prestasjoner på en eller annen måte. Sånn sett kan det til en viss grad ha en innvirkning.

Det at et enkelt individ skal ha en slik påvirkningskraft, eller at denne skal kunne bidra til at de i overkant av fem millioner norske statsborgere skulle kunne heve seg som følge av denne enkeltpersonens prestasjoner, er jo en urealistisk tanke. Greit at vedkommende greide det, men det hjelper jo så lite når de resterende av befolkningen ikke gjorde det. Alle de som sitter hjemme i sine stuer eller hvor de nå befinner seg, på ingen måte kan viste til lignende prestasjoner.

Da kan en ikke si at vedkommende har en slik, enormt innflytelse på oss, som nasjon. Det virker som mange, veldig mange innbiller seg det og lever i en slik illusjon. Derimot hadde alle, de fem millioner av innbyggere eller da, mer realistisk de i aktuelle aldersgruppe, samlet gjøre slike prestasjoner så hadde det vært en betydelig prestasjon nasjonalt sett.

Men at den ene eller det ene lille laget, slik som et fotballag skulle løfte opp en hel nasjon på et høyere nivå, som et bedre land og så videre. Det er jo utopi og lite realistisk.

Så derfor tar jeg slike patriotiske med en klype salt, fordi det kan umulig åpne for at nasjonen som sådan blir noe bedre fordi et enkelt menneske skulle greie å vinne eller prestere noe som det store flertall  i landet ikke ville greie.

En kan godt, og med god grunn glede seg over vedkommendes prestasjoner og hylle vedkommende men da som enkelt individ og ikke som et resultat av nasjonal innsats.

En journalist blir født?

Jeg har prøvd å beskrive hvordan en journalist blir født, hva er det som ligger i genene til en slik fremvekst i vårt moderne samfunn og hva er det som gror fram i et individ, en skapning som jo så betingelsesløst blir journalist og da en journalist som skriver... en skrivende jounalist, med andre ord.

Nå må jeg jo slik jeg ser på journalister ikke minst i de trykte mediene sin arena, de som  ganske liten pjokk eller jentunge lyste opp når de i hine dager så en skrivemaskin, og senere et tastatur til en datamaskin. Da var det som de fikk sterke følelsesmessige reaksjoner og følte at dette var deres area, deres ståsted i livet. De fikk ikke ro i sjelen før de kunne la sine fingre få kontakt med de små tastene på et tastatur, enten det gjaldt en skrivemaskin i hine dager eller en til en datamaskin.

Bare lyden fra et slikt tastatur gav dem seksuelle vibrasjoner og det var seksuelt sett både opphisset og følte en viss kåthet til denne lyden, denne, for dem seksuelt pirrende lyden og enda mer når de så et tastatur i levende livet. Lenge før andre i det hele tatt som barn har tenkt seksuelle tanker eller vært i nærheten av ”freudkalske” tanker så har disse journalistiske barnesjelene hatt en stek seksuell drift som har blitt vekket av lyden av et tastatur. Ja, deres første møte med bokstavene, de å se bokstaver på trykk fikk disse små barna til å få en form for tilhørighet, slektskap med bokstavenes verden. Det var som de var en del av den, disse tegnene som uttrykte ord og meninger men fortsatt var ganske uforståelige. Det var bare det at dette var noe de tidlig forsto ville bli en del av deres liv og hverdag.

Det var blant disse særpregede formene av former som skulle forme deres hverdag og ikke minst deres tankesett. Om det var før eller senere de fikk en ren fysisk kontakt med det som het bokstaver er usikkert å si noe om. Det kunne variere fra person til person. Mange ganger som følge av hvor lagt de var kommet i modningsprosessen. Nå lå jo alt dette, dette nære og særpregede forholdet til disse bokstavene spesielt i underbevisstheten uten at de helt kom til uttrykk mentalt. Likevel var der noe, en sterk tiltrekningskraft som den enkelte ikke helt forsto, men etter hvert ville oppdage at dette var noe som tilhørte dem, spesielt som individer her på jorden.

Noen ville kan hende kalle det for et medfødt kall, en indre misjonsbegjær som var der og som ville komme opp i dagen når årene gikk. Det var jo også derfor de tidlig, for så vidt tidlig fikk interesse for å forstå disse tegn og symboler sin betydning. Ja, i større grad enn andre på samme alder og nivå. Generelt sett. Denne tiltrekningskraften som var og må sies å være medfødt og ikke noe som kom over dem av ren tilfeldighet, men var både fysiologisk en del av deres arvegods eller enkelt sakt, noe som lå der i genene.

Bare ventet å bli vekket til live og få komme til uttrykk. Etter som de lærte bokstavene å kjenne og ikke minst sammensetningen av dem fikk det også i likhet med andre en større betydning i deres liv og deres hverdag.  Ikke så ulikt mange andre, bortsett fra den forskjell, at de der lå en dimisjon i deres forhold til dette forholdet mellom språk og ord og bokstaver. Det var en mulighet som begynte å ta form og om ikke dirkete så inndirkete fikk dem inn på en bane og tenkning som i stor grad brøt med den gjengse mann i gata eller kvinne. Det var nok ikke helt oppe i dagen men det var der, uten at de helt forsto helt sammenhengen.

En annen side ved disse individene disse med disse typiske karatertrekk og hvor underbevisstheten spilte en stor og ikke helt ubetydelig rolle var deres noe spesielle forhold til hendelser, situasjoner, ja, ofte helt banale hverdagslige hendeler kunne de henge seg opp i. På mange måter dramatisere som om det var operative kunne skape overskrifter uten nødvendigvis ha rot i virkeligheten. De hadde en egen evne til å se ting på som skapte denne, hva en skal kalle det typiske som kjennertegner journalistikken i dag og tidligere. Nå er det jo ikke sikkert at, og spesielt i en så ung alder, at det egentlig var klar over det selv. Mest sannsynlig var de ikke bevisst disse trekkene i deres tenkning og ikke minst fantasier. Tastaturet hadde jo ikke enda fått den betydning i deres liv som gjorde sitt til at de kunne omforme disse tankekors og for noen litt maniske reaksjonsmønstrene ved at de i sine villeste ideer konstruerte et verdensbilde som var hinsides det meste.

Etter hvert skulle jo denne fokuseringen få stor betydning for deres rolle som ekte journalister. Deres måte å analysere og se verden på. Noen av dem ville nok etter som de gikk gradene i barneskolen få en forhold til det skrevne ord som bidro til at de kan hende allerede på et tidlig stadium begynte å tenke i baner av journalistisk karater, i form av å begi seg inn i noe som kunne ligne en avis, en trykksak. Et kompendium av skrevne ord. Selv om det nok ikke var forfatter de hadde visjoner om så var det denne  kjensgjerning at de hadde et spesielt og nært forhold til det skrevne ord.

Jo større kontakt denne verdensborgeren av det ene eller andre kjønn vokser til og spesielt får en brukbar innsikt i skriftspråket vil også veien til tastaturet være kort og en kan begynne å registrere at vedkommendes fingre begynner å finne veien til nærmeste tastatur.  Det er litt vanskelig å si om det er lyden av tastaturet som får en spesiell, psykisk innvirkning på vedkommende. Om det for vedkommende blir til en begjærlig forhold til tastaturet som kan sammenlignes med typiske seksuelle signaler.

Det vil nok være slik at forholdet til tastaturet er sterkere enn hos mange andre, med et normalt forhold til tastaturet ja, om det i det hele tatt eksisterer et slikt forhold. For mange er det jo slik enda at de har ikke noe forhold til veken til det ene eller andre tastaturet. Nå skal ikke se bort fra at i vår moderne tid, spesielt hvor datamaskinen har fått en sentral plass i heimen at det lille avkommet har langt tidligere lært å beherske både tastatur og mus. Selv om de språklige ferdigheter ikke er helt utviklet men at nysgjerrigheten er vekket til livet og kunnskapsbehovet er økende. Forståelsen av disse tegn, bokstaver  og ordene blir gradvis en del av  hverdagen i økende grad.

Dette å begynne å fatte at der er en sammenheng og for en framtidig journalist en veldig viktig bestanddel for en framtid innen dette yrket. Nå skal det jo sies at det er jo mange andre som får høre hvor viktig bokstavene, deres sammensetning til ord og ord til setninger er utrolig viktig del for deres framtid også.

Ikke minst har det jo noe med å utvikle evnen til å tilegne seg kunnskap, ikke minst i et moderne samfunn. Hvor denne kunnskapen ofte blir formidlet gjennom det skrevne ord. Det begynner å bli lenge siden at kunnskap ble formidlet og videreført i muntlig form. Selv om det fortsatt skjer så skjer det i en kombinasjon. En kan vel si at en god del av den formidlingen av kunnskap barna får via sine foreldre fortsatt er knyttet til muntlig overføring og ikke minst ved at formidlet via praktisk erfaring. Nå kan en vel si at det fungerer men i forhold til kunnskapsarenaer ikke minst gjennom skolegang holder det ikke i lengden. 

Nå er det nå slik at alt tar sin tid også for et individ som har sin framtid så godt rotfestet i sin skjebne som en som der har fått som sin livsoppgave å bli journalist, et individ som vier sitt liv til formidlingen av nyheter i ulike sammenhenger. Samtidig så må en jo føye til at det er mange veier til et slikt mål, ikke minst hva gjelder hvilken type journalist. Det har vi jo ikke vært inne på og det skal vi heller ikke vie så mye tid på i denne sammenhengen og ikke minst fordi det er på mange måter altfor tidlig å komme inn på slike spørsmål. Først kan jo dette vesenet få kunnskaper om skriftspråket og da ikke minst kunne uttrykke seg skriftlig.

Det er jo heller ikke slik at det er slik at vedkommende om han eller hun velger å vie sitt liv til skriftspråket så er det mulighet for at vedkommende har noe form for evner som forfatter. Noen kunne være fristet til å tro at en slik mulighet skulle være til stede. Som et eventuelt alternativ. En slik mulighet ligger i kortene verken nå eller senere.

Så dette vi var inne på, rent innledningsvis om denne, nesten rene besettelsen ovenfor et tastatur tilsier jo også at det ikke akkurat er noe som bidrar til noe særlig forfatterskap. Ja, bortsett om en da kan betrakte journalistikk som en form for forfatterskap. Akkurat den diskusjonen skal her ikke gå innpå, for den er i utgangspunktet lite relevant.

Etter hvert som dette barnet får innblikk i skriftspråket så vil vedkommendes forhold til det være av en  spesiell karater. Ja, for observante øyne, som måtte betrakte dette barnet vil nok kunne si eller ha en fornemmelse av at vedkommende viser tendenser som kan godt ligne på en journalist måte å framstå som. Det er allerede slik at det på en så tidlig stadium i oppveksten at en vil kunne observere en del trekk ved personligheten som blir langt mer tydelige. Jeg skal ikke gå i detaljer hva en kan observere, fordi det kan variere fra individ til individ. En kunne være også her fristet til å kunne hevde at noe av trekkene kan være igjenkjennbare ut fra hvilken type journalist vedkommende vil i framtiden bli.

Nå kan det like gjerne ha mer sammenheng med andre interesser vedkommende måtte ha, som i utgangspunktet ikke har noe med dette spesifikke yrkesvalget vedkommende så tydelig har i sine gener.  Nå vil også noen kan hende spørre seg og ikke helt uten grunn.
- Det er jo i mange andre sammenhenger, rent yrkesmessig at en trenger evner i å uttrykke seg skriftlig? En sekretær, en kontor ansatt og så videre?

Jo, det er nok riktig det, men da har en lagt seg inn på en helt annen livsbane og nødvendigvis ikke ha dette så rotfestet i ens sjel slik som det vil være for den som til de grader har en journalistisk karakter så sterkt knyttet til sin personlighet. Det er den store forskjellen. Samtidig må vi jo ta for høyde for at en som engang blir sekretær, nødvendigvis ikke er så til de grader avhengig til dette med å skrive, formulere seg som det er for en journalist på dette stadium og senere i livet vil være.

Det er snakk om denne indre kraften om en skal nå kunne betegne det som det, det er kan hende noe lettvint måte å uttrykke det på. Det er jo viktig å da tenke seg en kraft som ikke har noe særlig med styrke, rent fysisk å gjøre, men en kraft av en helt annen dimisjon. Noen ville kan hende være fristet til ikke bruke ordet kraft, men rett og slett for en besettelse. Det er jo her snakk om flere sammenfallende egenskaper som vil nødvendigvis komme til uttrykk. En kan godt og vil nok få det bekreftet senere, hva gjelder vedkommende at denne egenskapen vil nødvendigvis ha en form av mer en form for makt. Et indre ønske om kontroll og ja, makt. Det er jo heller ikke tilfeldig at en snakker om, ja, er det den tredje eller andre statsmakt. Dette er jo også noe en kan i ung alder observere når det gjelder slike individer som så sterkt vil ende opp som journalist.


En kan jo tenke seg at etter hvert som dette individet vokser seg til og får, naturlig nok, øyene opp for ulike avisers innhold og også andre lignende publikasjoner som er ført i pennen av journalister i ulike varianter så er dette nok noe som bidrar til at vedkommende studerer disse aviser, blader og andre publikasjoner med Argus øyne og med et blikk for de språklige og ikke minst journalistiske måter å uttrykke seg på. Skal heller ikke se bort fra at vedkommende vil finne noe av innholdet noe lite smakfullt og vurdere det som dårlig journalistikk. At vedkommende utvikler en evne til å observere det som er bra og det som er mindre bra. Hvorvidt det dreier seg om en dyktig journalist eller ikke.

Dette til tross for at vedkommende selv ikke helt er fullt ut utviklet og skulle i utgangspunktet ikke ha noen formelle evner til å kunne vurdere innholdet på en faglig, kritisk måte. Så må en kunne anta ut fra dette iboende hos vedkommende som kan gi slike utslag av en form for vurderingsevne utover det normale. Det en kan forvente av en hvilken som helst annen person.

Denne utviklingen som etter hvert skulle resultere i et utslag av journalistisk aktiviteter på ulike områder var jo som vi ser ikke tilfeldig, men helt fra at vedkommende så dagens lys så var dette noe som lå der og ulmet i bakgrunnen før den brøt ut i full blomst. Akkurat når det skjedde kunne nok variere fra person til person. Noen begynte ganske tidlig med sine journalistiske formuleringer, i mange tilfeller i forbindelse med en skoleavis eller et eller annet blad for en klubb eller aktivitet som rettet seg mot barn.

Derfor kunne en se slike resultater av journalistisk utfoldelse ganske tidlig. Vel nå er det jo ikke slik at alle som nå bidro i slike sammenhenger ble journalister, med det var helt andre grunner til det. De hadde ikke dette spesielle genet. Ja, om det nå var et gen, er ikke godt å si, men det var noe så var der som hadde en slik kraft i seg at det resulterte i at de var fanget inn i denne journalistiske verdenen fra fødselen av og resultatet  og følgende var kun det ene og alene det. En journalistisk karriere, om enn hvor miserabel den måtte nå bli.

Fordi det var ikke garantert at om en hadde en slik indre besettelse for å nå dette målet at det resulterte i en karriere av store dimisjoner og med en glansfull karriere bak seg etter mange år i dette faget. Det kunne jo hende at vedkommende havnet i en liten lokal og lite verdsatt blekke av en avis, som ikke øynet eller hadde de mulighetene til at en journalist hvor idealistisk den var ville få mulighet til å slå ut i full blomst.

Det kunne jo være praktiske årsaker, ytre forhold som tilsa at en ikke kom stort lengre, i sin karriere utvikling og ble ved sin lest, av ulike årsaker. Kanskje det skyltes personlige grunner, familiære grunner, et dominerende eller kjærlighetsfylt ekteskap som bandt en mer til familien enn noen annet og da resulterte i en journalistisk tilværelse som generelt sett  ikke gav grunnlag for vekstmuligheter.

Så selv med all verdens forutsetninger og dermed også muligheter så kunne en forspille disse som følge av sine egne valg i livet. Det kunne jo også hende at en var vel fornøyd med tingenes tilstad og hadde ikke større krav til seg selv. En følte at en oppnådde det en ønsket, eller så var det slik at en ikke visste bedre?

Det som jo er viktig å forstå er at det hele bygger på en slik medfødt, kan en jo si det er, om det ikke rent vitenskapelig kan forsvares, så dreier det seg om noe som vokser fram i sjelen, ofte nesten helt ubevisst og ute av kontroll og på den måten slår ut i full blomst senere i livet. Hvor sent kan jo variere. For noen, om ikke alle, heldigvis, så kan de ha trått feil mer enn engang og ikke helt forstått at det var dette som var deres kall og virke.

Nå er det jo som vi har sett ikke bare denne forkjærligheten til tastaturet som ligger til grunn for at vedkommende så sterkt trekkes mot en journalistisk hverdag, selv om det jo er i utgangspunktet en viktig og avgjørende del for å kunne utøve sitt virke, så ligger der også en annen side, som vi har vært inne på. Det dreier seg jo i all hovedsak om denne nysgjerrigheten til sine omgivelser, det å grave fram svar på ting, det å fange opp ting og hendelser i hverdagen. Kunne være en del av observatør korpset for å si det slik under en pågående hendelse.

Det har jo i stor grad som resultat at en vil på en måte formidle noe, ofte for et litt større publikum. Ja, det å skape nyheter, oppslag og fokus på noe en antar eller ser for seg som viktig. Det hender jo også at det er snakk om å skape viktighet av noe som på langt nær er så viktig i utgangspunktet.

Fristende er det jo å hevde at det er noe selvrealiserende over det hele, ja, ikke bare det men en måte å fremheve seg selv, om enn bare i navnet. En skal jo ikke se bort fra at det ligger mye der eller at det utvikles i den retningen. Kan hende også en måte å være herre over det som skjer. I det minste være en del av prosessen.

Det må vel sies at det er en spesiell uttrykksmåte som kjennetegner disse personlighetene, det har en spesiell måte å uttrykke seg på som på mange måter kjennertegner dem. I likhet med noe vi kan observere når det gjelder politikere, så har journalistene sitt særpregede språk. Dette er jo også noe som ganske tidlig i vedkommendes oppvekst som kan fort komme til uttrykk eller at vedkommende blir ubevisst tiltrukket av. Denne måten å formulere seg på. Dette spesielle språket. At det er i utgangspunktet noe redaksjonelt over det hele.

Det kan vel hende at en allerede her ser eller kan observere den store forskjellen mellom en forfatter og en journalist? De lever i to helt ulike verdener? Ja, en skal ikke se bort fra det. Nå kan det jo hende at akkurat denne siden er noe som kommer til uttrykk etter år i den journalistiske hverdag. En graver seg inn i en kultur og system som gjør en til det en er og er blitt, og det er problemfylt å komme ut av det. En blir ved sin lest.

Skal jo ikke se bort fra at det samtidig er akkurat dette en blir så sterkt tiltrukket av, denne særpregete miljøet, det rent redaksjonelle miljøet og ikke minst kulturen. En kan jo si at akkurat på det planet so er det vel slik at her skiller i stor grad forfatteren og journalisten ståsted?

Fordi som kjent kan en forfatter være og ofte vil være uavhengig av et slikt miljø, spesielt når han eller hun arbeider, i motsetning til journalisten som oppsøker og ofte er avhengig av et slikt faglig miljø for å kunne utøve sitt yrke.

De er med andre ord miljøavhengige for å kunne overleve for å kunne leve ut sin besettelse!

Da tenkte jeg at jeg skulle avslutte denne første og så viktige betraktningen over den ekte journalist og så får vi se om vi skal gå videre i denne dyptgående analysen av bakgrunnen til en journalist sin fødsel.

fredag 15. februar 2013

VG + bekrefter at nordmenn jobber mindre!

Jeg hadde jo store forventninger til VG+ om at det ville finnes mye, veldig mye
lesbart stoff på de sidene, men nei, det var langt under det jeg hadde forventet meg.
Det er dette vinduet som viser litt av hva en har å by på av på VG+
og jeg har tatt å sett på noen av oppslagene og angitt antall ord
som er skrevet. Dette finner du en oversikt over lengre nede i oppslaget.
Her om dagen ordnet jeg meg VG+ men jeg må nå si at det plusstallet kunne de ha spart seg for, fordi det er sannelig ikke mye pluss å snakke om. Noen små oppslag finner en der, men mye tyder på at de som er journalister mangler helt inspirasjon til å skrive noe. Innimellom kan en finne en artikkel som har noen flere linjer enn andre, men det er langt mellom dem, så langt jeg kan se.

-->
Så det må være mye latskap å registrere i Internett redaksjonen til VG, ikke rart at sentralbanksjef Øystein Olsen gir uttrykk for at vi jobber mindre enn andre. Det får en jo et bevis på når en leser det lille som er å lese på VG+, da får en oppleve et illustrerende bevis på at hvert fall journalistene i VG lider ikke av skrivekløe, heller tvert om!



-->
Med tanke på at de også får betalt for å skrive så er det jo besynderlig at de ikke makter å lirke ut av seg langt mer, flere spalte millimeter enn det de presterer på VG+. Eller er det slik at de er av en oppfatning at befolkningen her i landet ikke kan fores med mer lesbart stoff enn de selv skriver og derfor har tilpasset seg befolkningens behov?



Vel, om det er slike vurderinger de legger til grunn så og så er tilfelle ja da er det dårlig stilt med befolkningen her i landet. Nå har en jo tidligere registrert at den oppvoksende slekt, i barnetrinnet har visst å ha dårligere leseegenskaper enn tidligere generasjoner. Om det fortsatt forholder seg slik vet jeg ikke. Det kan hende at det ligger noe der, men da kan det jo rett og slett skyldes VG sin sparsomhet som en årsaksfaktor?



Eller kan hende den generelle pressens oppfatning om at fatt deg i korthet, og dermed bidrar en til at folk for alt for lite lesetrening?



Nå har jo kan hende VG tatt munnen sin for full når det gjelder dette biproduktet på Internett, eller kan hende de regner litt, rent økonomisk på det og mener at antall spalte millimeter står i forhold til utslagspriser, hva hver enkelt må betale for å få dette produktet tilgjengelig på ulike nettbaserte plattformer.



Jeg hadde faktisk forventet at det skulle skjule seg langt mer bak dette plusstegnet. Det hadde jeg, men må jo så langt innrømme at  det var lite oppløftende å finne der. Så sånn sett bør nok VG + prestere noe langt bedre enn det de til nå har maktet å gjøre.



Om ikke annet for å vise Øystein Olsen at journalistene i VG+ faktisk gjør en god jobb, så langt har de ikke i særlig grad visst at det gjør.


Dagens oppslag som "Fikk nytt liv etter tre dagers sex-eventyr", inneholder inklusiv tittel og ingress 1939 ord.

"Hun er død – han er siktet for drap", skrevet av Ole Kristian Strøm og Øystein Jarlsbo er på fattige 965 ord.

"Gullkorn fra gniernebb" som er ført i pennen av Astrid Meland inneholder hele 382 ord.

Noe for «aill», ført i pennen av Morten Ståle Nilsen, en omtale av albumet «Aill kjeinne aill» er så enormt langt at den inneholder hele 118 ord. Så er det noen som lider av skrivekløe så må en si at det nok er

Morten Ståle Nilsen!

-->
Som vi ser ut fra de utvalgte tekstene så bekrefter det jo at det er ikke så mye tekst å forholde seg til. Ikke minst hva jeg personlig hadde forventet at en journalist skulle greie å få ned på papiret. Det kan hende at det skyldes også moderne teknologi, i motsetning til i gamle dager da en forholdt seg til skrivemaskinens vidunderlige egenskaper.

Jo mer som utviklingen har gått framover har også evnen til å uttrykke seg skriftlig blitt redusert og en har problemer med å utnytte språkets muligheter. Nå er det nå ikke slik at en skal absolutt skrive så blekket spruter. Det er heller ikke det jeg forventet men at en kunne i langt større grad fordype seg i temaet en tar opp, problemstillingen og det en føler behov for å dekke, rent journalistisk Så kunne det være på sin plass å si noe mer enn det en velger å gjøre.

At en valgte å dyppe langt dypere inn i temaet, det en søker å belyse ikke minst fordi leseren kan hende har behov for en slik dyptgående artikkel. Det er jo også snakk om at dette pluss tegnet VG+ signaliserer til leseren om at dette er et sted du finner langt mer stoff enn hva er tilfelle på de ordinære sidene til VGs nettutgave. Det gjør noe med oss lesere, hvert fall meg, at her skjuler det seg så mye, mye mer enn hva jeg kan finne på de ordinære sidene, de som er gratis. Derfor blir skuffelsen stor nå en oppdager at det er faktisk ikke så veldig mye mer å finne på disse pluss sidene.

Nå kan det hende at det finnes noen unntak, men virker til nå at jeg ikke har helt funnet dem. Hva kommer det seg av at, ja, jeg vil si norske journalister har den leie tendensen til å fatte seg ofte i korthet? Kan det skyldes tidsnød eller hva kommer det seg av? De skulle jo i utgangspunktet være så dyktige til å skrive selv med to-fingers teknikk som jeg har observert at mange journalister benytter seg av eller kan. Det er sjeldent jeg har sett journalister skriver ved å bruke alle fingrene. Uten at jeg helt har greid å forstå hvor det forholder seg slik.

Noe av det jeg trodde at journalister som i utgangspunktet skriver mye og før i tiden på skrivemaskin lærte seg å bruke en skrivemaskin, gikk  på skrivemaskin kurs. Det virker som om ikke det er noe tema eller et fagområde de i særlig grad setter seg inn i. 

--> Det er jo et område hvor journalister beveger seg mye i her på Internett har jeg forstått og det er på Twitter, hvor en i utgangspunktet uttrykker seg skriftlig i korte meldinger, hvor en språklig sett begrenser ordbruken. Det kan jo forholde seg slik at journalister i stor grad har satt sin elsk på dette nettstedet av den enkle grunn at de kan spare betraktelig på ordbruken og derfor elsker dette nettstedet.

Jeg har ikke forstått hvilken funksjon en slik fattelig nettside har å gjøre på Internett, bortsett fra at en skriver, korte, ofte ubegripelige setninger. Nå har jeg jo en følelse av at mye av det som skrives der viser til mer utdypende materiale, media oppslag og lignende, og derfor er bare for en innholdsfortegnelse å regne. Da blir det langt mer håndgripelig. På en måte.

Tilbake til mitt utgangspunkt og da dette med at nordmenn jobber mindre og at dette utkrystalliserer seg i måten journalister og da i VG men også andre aviser begrenser sine språklige ferdigheter til et minimum og enda mindre enn så. 
-->
For noe mer tydelig måte å billedliggjøre, eller bekrefte at denne påstanden er riktig kan en vel ikke få bedre bekreftet når en ser hvor mye journalister i norske media verdenen får ut av sitt hode i løpet av den dag på jobben. Eller rettere sakt hvor lite de greier å produsere.

Nå tror jeg nok at om de hadde satt godviljen til så hadde de i langt større grad geid å formidle langt mer enn det en får inntrykk av. Det kan jo også som jeg var inne på innledningsvis at mange ikke forventer noe mer av en journalist, selv ikke i VG. Det at en på en normal nettside slik som den gratis delen av VG er noe mindre omfattende, ja, det kan en jo forstå, men at en skal i like stor grad være så sparsomme med antall ord og spalte millimeter ja, det forstår jeg ikke helt.

Nå skal jeg ikke se bort fra at for en del mennesker her i landet så synes de at det de finner også på VGs sider er mer enn nok slik de ser på det. Det skal jeg jo jeg ikke se bort fra kan være tilfelle. Spesielt når jeg ser på reaksjonene fra andre på facebook over hvor mye jeg skriver, slik de ser det. Nå synes jeg nå, rent personlig, at jeg skriver nå ikke særlig mye. Det lille jeg skriver er jo skrevet fordi jeg liker å skrive. Det meste jeg skriver i dag er jo ikke noe jeg får betalt for eller har det som et yrke. Et levebrød.

Var så tilfelle så ville jeg nok måtte vise at jeg kunne skrive langt mer enn det jeg normalt gjør. Måtte jo vise at jeg gjorde noe for den lønna jeg måtte få. Det måtte jo gjenspeiles i det som blir publisert fra min hånd. Da ville det jo være helt naturlig at lønna sto i forhold til det jeg hadde på trykk, enten det gjaldt på Internett eller i trykket materiale.  Om nå jeg skulle, slik som de i VG så hadde jeg nok gått med konstant dårlig samvittighet og kan hende funnet på noe annet å gjøre, til den lønna, og heller funnet på et annet yrke? Som sto i forhold til innsatsen når det gjaldt det rent lønnsmessige.

Nå vet jeg ikke hva en journalist har i lønn, men det er vel i mange tilfeller ikke de som er av gruppen lavtlønte?

Leser i jounalisten.no at VG journalister har en snittlønn på 622.114 kroner.  Studerer en oversikten over gjennomsnittlig lønn for bedrifter i 2011 så framgår det at samlet lønn er 704 066 kroner  i Dagens Næringsliv, mens bransjelønna ligge på 630 713 og fastlønna er på 595 827 kroner.

Som en god nummer to har vi VG som har en fastlønn på kr. 539 788, en bransjelønn på 622 713 og en samlet lønn på 709 048, litt mer enn hva gjelder Dagens Næringsliv. På fjerde plass ligger TV 2. Mens Finnmark Dagblad ligger på en 92. Plass med en fastlønn på 388 416, en bransjelønn på 424838 og en samlet lønn på 463 191, mens den som ligger nederst på denne oversikten er Hardanger Folkeblad som har en fastlønn på 333 476 og en bransjelønn på 382 679 og en samlet lønn på 433 380.

Nå kan en jo se at mange av disse mindre avisene med langt lavere gjennomsnittlig lønn har langt mindre stoff på sine Internett utgaver og det er jo heller ikke slik at antall sider på deres avis er å kunne sammenligne med VG. 

Nå framgår det ikke av denne oversikten hvor mange spaltemeter den enkelte journalist skriver i løpet av et år. Eller antall ord de får på trykk. Nå er det vel også slik at det kan variere med annet forberedende arbeide som må gjøres for å kunne få ned på papiret et oppslag og en må ta også høyde for den biten. I en slik sammenheng.  Så det er ikke bare snakk om antall ord, men antall timer som har gått med til å få til et materiale som kan publiseres. 

-->
Nå har det nok vært en utvikling, rent lønnsmessig fra 80-tallet og fram til i dag hva gjelder lønna til en journalist. Den gangen jeg drev å monterte den samisk språklige avisa i Karasjok og de journalistene som da var engasjert som journalister i den avisa, og var opptatt av Altasaken og samiske spørsmål, kan hende, den gang, hadde langt lavere lønninger enn i dag.

Som typograf, da jeg jobbet i det samiske forlaget Davvi Girji i Karasjok så hadde vi bra lønninger sammenlignet med et som var i Oslo på den tiden, så  sammenlignet med det som var i Finnmark ellers så lå vi  et godt stykke foran. Slik jeg kan huske. Må jo tilbake til 1992-93 for å erindre de faktiske forhold og hva lønna egentlig var i mitt tilfelle som typograf i Karasjok. 

--> Jeg mener å huske at jeg på den tiden hadde en inntekt med det jeg tjente ekstra, på bijobber som illustratør lå på rundt par hundre tusen i året og noe i overkant av det. Så når en ser hva tallene viser i dag så er det jo betraktelig høyere enn den gangen.

Nå husker jeg ikke om journalistene, den gangen skrev mer enn i dag, rent gjennomsnittlig, eller må en lengre tilbake i tid for å finne den virkelige skrivekløen til journalister her i landet?

Nå ser jeg at dette oppslaget har passert totusen ord, og siden dette ikke skulle være et VG oppslag så er det kan  hende på tide å avslutte. Som trygdet har jeg jo heller ikke en inntekt i året som tallene fra denne statistikken fra journalisten.no viser som jeg har hentet tall fra.


-->
Uansett så forventer jeg mer fra dette VG + tilbudet at en blir langt flinkere til å presentere mer stoff der som er langt mer enn hva en kan finne i den åpne delen av VGs nettutgave.
 

torsdag 7. februar 2013

Hjem kjære hjem...

Dette er jo slik jeg normalt har det på salongbordet, av den enkle gunn at jeg bruker det som arbeidsbord i tillegg til å sitte å lese aviser og drikke kaffe og eventuelg gjøre andre ting som å tegne, eller ta meg en matbit.

Jeg vil nå si at et hjem eller der du bor skal være slik  at du føler deg hjemme. Det må være et sted som er en del av deg selv, noe som gjenspeiler ditt ”jeg”. Det er kanskje også derfor at mange er så redd for at det ikke skal se bra ut, at det skal være så ryddig som mulig? Nå er det jo en god del som ikke klarer å leve i rot og kaos, de må ha stor grad av orden i sakene. Vel, en ting er å ha orden i sakene, en helt annen ting er å ha det ryddig.  Det er jo ikke samme sak. Slik jeg ser det. Noen liker å ha et velordnet system, som kan være lett å finne fram det en trenger. Det kan være at de har bestemte områder eller ting de setter sin ære i å holde i orden. Mens det andre steder kan være rensteste kaos.

At det er totalt mangel på system og utrolig vanskelig å finne ut av hva er hvor. Et sted de tingene havner som ikke har den samme prioritet. Andre igjen er nøye med det meste, det skal ligge på en riktig måte. Ting som skal brettes skal brettes på en bestemt måte. Ja, det kan oppleves av andre som en form for mani og kan hende er det også det. Til dels.

Andre igjen kommer ikke i gang med andre ting eller det de skal gjøre før det er ryddet rundt en, der en skal eventuelt utføre det en egentlig skulle gjøre. Så er det de som ikke har den måten å komme i gang på, de bare kaster seg ut i det, der og da. Uten tanke for  hvordan det ser ut rundt dem. På mange måter så finner en meg der. Jeg kan ha fullstendig kaos rundt meg, og må bare sette i gang med det som, der og da, inspirerer meg eller jeg får en ide om å gjøre noe. Da kan jeg ikke bruke tid på å rydde og legge til rette for å komme i gang.

Nå er det jo ikke bare dette med å ha det ryddig som opptar mange, men også det at de skal ha mulighet å vise fram hjemmet som et statussymbol. Nå er nå det ikke noe nytt. Jeg husker da jeg bodde på Stathelle (Bamble, Telemark) som ungdom (1965-1968) så var det mange der som ikke tillot at ungene skulle ha andre med seg hjem, og hvis så skjedde så hadde de ikke noe i stua å gjøre. Som foreldre ville de ha den i orden slik at de kunne vise den fram til sine voksne gjester.

Nå kan det jo være en tradisjon de hadde fra gammelt av, og ting har forandret seg med årene. Samtidig så er det vel slik at mange samler på statussymboler, ting av materiell verdi som kan vise deres status i samfunnet.
Nå hender jeg tar en opprydding i avisene, og samler sammen avisene for siste måned i bæreposer. Nå kaster jeg som regel ikke avisene jeg holder, men samler på dem slik at jeg kan eventuelt gå tilbake i til dem om det er noe bestemt jeg er ute etter.