VG + bekrefter at nordmenn jobber mindre!

Jeg hadde jo store forventninger til VG+ om at det ville finnes mye, veldig mye
lesbart stoff på de sidene, men nei, det var langt under det jeg hadde forventet meg.

Det er dette vinduet som viser litt av hva en har å by på av på VG+
og jeg har tatt å sett på noen av oppslagene og angitt antall ord
som er skrevet. Dette finner du en oversikt over lengre nede i oppslaget.

Her om dagen ordnet jeg meg VG+ men jeg må nå si at det plusstallet kunne de ha spart seg for, fordi det er sannelig ikke mye pluss å snakke om. Noen små oppslag finner en der, men mye tyder på at de som er journalister mangler helt inspirasjon til å skrive noe. Innimellom kan en finne en artikkel som har noen flere linjer enn andre, men det er langt mellom dem, så langt jeg kan se.

-->

Så det må være mye latskap å registrere i Internett redaksjonen til VG, ikke rart at sentralbanksjef Øystein Olsen gir uttrykk for at vi jobber mindre enn andre. Det får en jo et bevis på når en leser det lille som er å lese på VG+, da får en oppleve et illustrerende bevis på at hvert fall journalistene i VG lider ikke av skrivekløe, heller tvert om!

-->

Med tanke på at de også får betalt for å skrive så er det jo besynderlig at de ikke makter å lirke ut av seg langt mer, flere spalte millimeter enn det de presterer på VG+. Eller er det slik at de er av en oppfatning at befolkningen her i landet ikke kan fores med mer lesbart stoff enn de selv skriver og derfor har tilpasset seg befolkningens behov?

Vel, om det er slike vurderinger de legger til grunn så og så er tilfelle ja da er det dårlig stilt med befolkningen her i landet. Nå har en jo tidligere registrert at den oppvoksende slekt, i barnetrinnet har visst å ha dårligere leseegenskaper enn tidligere generasjoner. Om det fortsatt forholder seg slik vet jeg ikke. Det kan hende at det ligger noe der, men da kan det jo rett og slett skyldes VG sin sparsomhet som en årsaksfaktor?

Eller kan hende den generelle pressens oppfatning om at fatt deg i korthet, og dermed bidrar en til at folk for alt for lite lesetrening?

Nå har jo kan hende VG tatt munnen sin for full når det gjelder dette biproduktet på Internett, eller kan hende de regner litt, rent økonomisk på det og mener at antall spalte millimeter står i forhold til utslagspriser, hva hver enkelt må betale for å få dette produktet tilgjengelig på ulike nettbaserte plattformer.

Jeg hadde faktisk forventet at det skulle skjule seg langt mer bak dette plusstegnet. Det hadde jeg, men må jo så langt innrømme at  det var lite oppløftende å finne der. Så sånn sett bør nok VG + prestere noe langt bedre enn det de til nå har maktet å gjøre.

Om ikke annet for å vise Øystein Olsen at journalistene i VG+ faktisk gjør en god jobb, så langt har de ikke i særlig grad visst at det gjør.

Dagens oppslag som "Fikk nytt liv etter tre dagers sex-eventyr", inneholder inklusiv tittel og ingress 1939 ord.

"Hun er død – han er siktet for drap", skrevet av Ole Kristian Strøm og Øystein Jarlsbo er på fattige 965 ord.

"Gullkorn fra gniernebb" som er ført i pennen av Astrid Meland inneholder hele 382 ord.

Noe for «aill», ført i pennen av Morten Ståle Nilsen, en omtale av albumet «Aill kjeinne aill» er så enormt langt at den inneholder hele 118 ord. Så er det noen som lider av skrivekløe så må en si at det nok er
Morten Ståle Nilsen!

-->

Som vi ser ut fra de utvalgte tekstene så bekrefter det jo at det er ikke så mye tekst å forholde seg til. Ikke minst hva jeg personlig hadde forventet at en journalist skulle greie å få ned på papiret. Det kan hende at det skyldes også moderne teknologi, i motsetning til i gamle dager da en forholdt seg til skrivemaskinens vidunderlige egenskaper.

Jo mer som utviklingen har gått framover har også evnen til å uttrykke seg skriftlig blitt redusert og en har problemer med å utnytte språkets muligheter. Nå er det nå ikke slik at en skal absolutt skrive så blekket spruter. Det er heller ikke det jeg forventet men at en kunne i langt større grad fordype seg i temaet en tar opp, problemstillingen og det en føler behov for å dekke, rent journalistisk Så kunne det være på sin plass å si noe mer enn det en velger å gjøre.

At en valgte å dyppe langt dypere inn i temaet, det en søker å belyse ikke minst fordi leseren kan hende har behov for en slik dyptgående artikkel. Det er jo også snakk om at dette pluss tegnet VG+ signaliserer til leseren om at dette er et sted du finner langt mer stoff enn hva er tilfelle på de ordinære sidene til VGs nettutgave. Det gjør noe med oss lesere, hvert fall meg, at her skjuler det seg så mye, mye mer enn hva jeg kan finne på de ordinære sidene, de som er gratis. Derfor blir skuffelsen stor nå en oppdager at det er faktisk ikke så veldig mye mer å finne på disse pluss sidene.

Nå kan det hende at det finnes noen unntak, men virker til nå at jeg ikke har helt funnet dem. Hva kommer det seg av at, ja, jeg vil si norske journalister har den leie tendensen til å fatte seg ofte i korthet? Kan det skyldes tidsnød eller hva kommer det seg av? De skulle jo i utgangspunktet være så dyktige til å skrive selv med to-fingers teknikk som jeg har observert at mange journalister benytter seg av eller kan. Det er sjeldent jeg har sett journalister skriver ved å bruke alle fingrene. Uten at jeg helt har greid å forstå hvor det forholder seg slik.

Noe av det jeg trodde at journalister som i utgangspunktet skriver mye og før i tiden på skrivemaskin lærte seg å bruke en skrivemaskin, gikk  på skrivemaskin kurs. Det virker som om ikke det er noe tema eller et fagområde de i særlig grad setter seg inn i. 

--> Det er jo et område hvor journalister beveger seg mye i her på Internett har jeg forstått og det er på Twitter, hvor en i utgangspunktet uttrykker seg skriftlig i korte meldinger, hvor en språklig sett begrenser ordbruken. Det kan jo forholde seg slik at journalister i stor grad har satt sin elsk på dette nettstedet av den enkle grunn at de kan spare betraktelig på ordbruken og derfor elsker dette nettstedet.

Jeg har ikke forstått hvilken funksjon en slik fattelig nettside har å gjøre på Internett, bortsett fra at en skriver, korte, ofte ubegripelige setninger. Nå har jeg jo en følelse av at mye av det som skrives der viser til mer utdypende materiale, media oppslag og lignende, og derfor er bare for en innholdsfortegnelse å regne. Da blir det langt mer håndgripelig. På en måte.

Tilbake til mitt utgangspunkt og da dette med at nordmenn jobber mindre og at dette utkrystalliserer seg i måten journalister og da i VG men også andre aviser begrenser sine språklige ferdigheter til et minimum og enda mindre enn så.  -->

For noe mer tydelig måte å billedliggjøre, eller bekrefte at denne påstanden er riktig kan en vel ikke få bedre bekreftet når en ser hvor mye journalister i norske media verdenen får ut av sitt hode i løpet av den dag på jobben. Eller rettere sakt hvor lite de greier å produsere.

Nå tror jeg nok at om de hadde satt godviljen til så hadde de i langt større grad geid å formidle langt mer enn det en får inntrykk av. Det kan jo også som jeg var inne på innledningsvis at mange ikke forventer noe mer av en journalist, selv ikke i VG. Det at en på en normal nettside slik som den gratis delen av VG er noe mindre omfattende, ja, det kan en jo forstå, men at en skal i like stor grad være så sparsomme med antall ord og spalte millimeter ja, det forstår jeg ikke helt.

Nå skal jeg ikke se bort fra at for en del mennesker her i landet så synes de at det de finner også på VGs sider er mer enn nok slik de ser på det. Det skal jeg jo jeg ikke se bort fra kan være tilfelle. Spesielt når jeg ser på reaksjonene fra andre på facebook over hvor mye jeg skriver, slik de ser det. Nå synes jeg nå, rent personlig, at jeg skriver nå ikke særlig mye. Det lille jeg skriver er jo skrevet fordi jeg liker å skrive. Det meste jeg skriver i dag er jo ikke noe jeg får betalt for eller har det som et yrke. Et levebrød.

Var så tilfelle så ville jeg nok måtte vise at jeg kunne skrive langt mer enn det jeg normalt gjør. Måtte jo vise at jeg gjorde noe for den lønna jeg måtte få. Det måtte jo gjenspeiles i det som blir publisert fra min hånd. Da ville det jo være helt naturlig at lønna sto i forhold til det jeg hadde på trykk, enten det gjaldt på Internett eller i trykket materiale.  Om nå jeg skulle, slik som de i VG så hadde jeg nok gått med konstant dårlig samvittighet og kan hende funnet på noe annet å gjøre, til den lønna, og heller funnet på et annet yrke? Som sto i forhold til innsatsen når det gjaldt det rent lønnsmessige.

Nå vet jeg ikke hva en journalist har i lønn, men det er vel i mange tilfeller ikke de som er av gruppen lavtlønte?

Leser i jounalisten.no at VG journalister har en snittlønn på 622.114 kroner.  Studerer en oversikten over gjennomsnittlig lønn for bedrifter i 2011 så framgår det at samlet lønn er 704 066 kroner  i Dagens Næringsliv, mens bransjelønna ligge på 630 713 og fastlønna er på 595 827 kroner.

Som en god nummer to har vi VG som har en fastlønn på kr. 539 788, en bransjelønn på 622 713 og en samlet lønn på 709 048, litt mer enn hva gjelder Dagens Næringsliv. På fjerde plass ligger TV 2. Mens Finnmark Dagblad ligger på en 92. Plass med en fastlønn på 388 416, en bransjelønn på 424838 og en samlet lønn på 463 191, mens den som ligger nederst på denne oversikten er Hardanger Folkeblad som har en fastlønn på 333 476 og en bransjelønn på 382 679 og en samlet lønn på 433 380.

Nå kan en jo se at mange av disse mindre avisene med langt lavere gjennomsnittlig lønn har langt mindre stoff på sine Internett utgaver og det er jo heller ikke slik at antall sider på deres avis er å kunne sammenligne med VG. 

Nå framgår det ikke av denne oversikten hvor mange spaltemeter den enkelte journalist skriver i løpet av et år. Eller antall ord de får på trykk. Nå er det vel også slik at det kan variere med annet forberedende arbeide som må gjøres for å kunne få ned på papiret et oppslag og en må ta også høyde for den biten. I en slik sammenheng.  Så det er ikke bare snakk om antall ord, men antall timer som har gått med til å få til et materiale som kan publiseres. 

-->

Nå har det nok vært en utvikling, rent lønnsmessig fra 80-tallet og fram til i dag hva gjelder lønna til en journalist. Den gangen jeg drev å monterte den samisk språklige avisa i Karasjok og de journalistene som da var engasjert som journalister i den avisa, og var opptatt av Altasaken og samiske spørsmål, kan hende, den gang, hadde langt lavere lønninger enn i dag.

Som typograf, da jeg jobbet i det samiske forlaget Davvi Girji i Karasjok så hadde vi bra lønninger sammenlignet med et som var i Oslo på den tiden, så  sammenlignet med det som var i Finnmark ellers så lå vi  et godt stykke foran. Slik jeg kan huske. Må jo tilbake til 1992-93 for å erindre de faktiske forhold og hva lønna egentlig var i mitt tilfelle som typograf i Karasjok. 

--> Jeg mener å huske at jeg på den tiden hadde en inntekt med det jeg tjente ekstra, på bijobber som illustratør lå på rundt par hundre tusen i året og noe i overkant av det. Så når en ser hva tallene viser i dag så er det jo betraktelig høyere enn den gangen.

Nå husker jeg ikke om journalistene, den gangen skrev mer enn i dag, rent gjennomsnittlig, eller må en lengre tilbake i tid for å finne den virkelige skrivekløen til journalister her i landet?

Nå ser jeg at dette oppslaget har passert totusen ord, og siden dette ikke skulle være et VG oppslag så er det kan  hende på tide å avslutte. Som trygdet har jeg jo heller ikke en inntekt i året som tallene fra denne statistikken fra journalisten.no viser som jeg har hentet tall fra.


-->

Uansett så forventer jeg mer fra dette VG + tilbudet at en blir langt flinkere til å presentere mer stoff der som er langt mer enn hva en kan finne i den åpne delen av VGs nettutgave.

 

Hjem kjære hjem...

Dette er jo slik jeg normalt har det på salongbordet, av den enkle gunn at jeg bruker det som arbeidsbord i tillegg til å sitte å lese aviser og drikke kaffe og eventuelg gjøre andre ting som å tegne, eller ta meg en matbit.

Jeg vil nå si at et hjem eller der du bor skal være slik  at du føler deg hjemme. Det må være et sted som er en del av deg selv, noe som gjenspeiler ditt ”jeg”. Det er kanskje også derfor at mange er så redd for at det ikke skal se bra ut, at det skal være så ryddig som mulig? Nå er det jo en god del som ikke klarer å leve i rot og kaos, de må ha stor grad av orden i sakene. Vel, en ting er å ha orden i sakene, en helt annen ting er å ha det ryddig.  Det er jo ikke samme sak. Slik jeg ser det. Noen liker å ha et velordnet system, som kan være lett å finne fram det en trenger. Det kan være at de har bestemte områder eller ting de setter sin ære i å holde i orden. Mens det andre steder kan være rensteste kaos.

At det er totalt mangel på system og utrolig vanskelig å finne ut av hva er hvor. Et sted de tingene havner som ikke har den samme prioritet. Andre igjen er nøye med det meste, det skal ligge på en riktig måte. Ting som skal brettes skal brettes på en bestemt måte. Ja, det kan oppleves av andre som en form for mani og kan hende er det også det. Til dels.

Andre igjen kommer ikke i gang med andre ting eller det de skal gjøre før det er ryddet rundt en, der en skal eventuelt utføre det en egentlig skulle gjøre. Så er det de som ikke har den måten å komme i gang på, de bare kaster seg ut i det, der og da. Uten tanke for  hvordan det ser ut rundt dem. På mange måter så finner en meg der. Jeg kan ha fullstendig kaos rundt meg, og må bare sette i gang med det som, der og da, inspirerer meg eller jeg får en ide om å gjøre noe. Da kan jeg ikke bruke tid på å rydde og legge til rette for å komme i gang.

Nå er det jo ikke bare dette med å ha det ryddig som opptar mange, men også det at de skal ha mulighet å vise fram hjemmet som et statussymbol. Nå er nå det ikke noe nytt. Jeg husker da jeg bodde på Stathelle (Bamble, Telemark) som ungdom (1965-1968) så var det mange der som ikke tillot at ungene skulle ha andre med seg hjem, og hvis så skjedde så hadde de ikke noe i stua å gjøre. Som foreldre ville de ha den i orden slik at de kunne vise den fram til sine voksne gjester.

Nå kan det jo være en tradisjon de hadde fra gammelt av, og ting har forandret seg med årene. Samtidig så er det vel slik at mange samler på statussymboler, ting av materiell verdi som kan vise deres status i samfunnet.

Nå hender jeg tar en opprydding i avisene, og samler sammen avisene for siste måned i bæreposer. Nå kaster jeg som regel ikke avisene jeg holder, men samler på dem slik at jeg kan eventuelt gå tilbake i til dem om det er noe bestemt jeg er ute etter.

Samefolkets dag, min dag?

Her går veien inn til husene til min da tilkomne kone i 1969 var født og vokst opp, som jeg første gang besøkte julen- og nyttårshelgen 1969. Noen hundre meter fra Kittiläntie og i overkant av 73 km fra Inari langt RV 955 etter å ha passert elva Repojoki går denne veien innover i landskapet og til den ødemarkgården jeg besøkte da og senere en sommer.

Her er et bilde fra sommeren 1972 fra gården i Repojoki hvor vi holder på med høyånna på gården. Jeg raker høy mens broren til min daværende kone slår høyet. I tillegg til kyrne de hadde så hadde de også noen rein som var på gården, mens resten av reinsdyrene var inne på vidda. Etter at faren døde så var det de to brødrene som overtok reindrifta. To av søstrene bodde fortsatt i Vardø, og vi bodde på Høvik i Bærum, men ble separert høsten 1972 omkring oktober da jeg dimiterte fra marinen på Haakonsvern i Bergen.

Vet ikke når det kunne være at jeg første gang så en same? En koftekledd same. I min mors dagbok skriver hun engang på femti tallet at der var en same innom oss i Friarfjord, men var det første gang? Min mor som var født og oppvokst i Rustefjelbma i Tana hadde ikke sett reinsdyr da hun i 1944 ble evakuert sørover til Telemark. Samer var det jo i Rustefjelbma men ikke de som drev med rein. Det var lite rein i dette området. Så det var ikke så rart at hun ikke hadde sett rein. Jeg har heller ikke sett rein i Rustefjelbma eller for den saks skyld i Tana. Ikke i den delen av kommunen som da var Tana, senere ble jo kommunen utvidet med Polmak og hele Tanadalen ble en del Tana kommune, helt ned til grensen mot Karasjok kommune.

Det var først når vi flyttet til Ytre Nordmannseth i Porsanger at jeg fikk et langt klarere bilde av reindriftssamene, av reindyrene. Jeg hadde jo vært i Ytre Nordmannseth noe tidligere, ja, som bitteliten faktisk, på ferie opptil flere ganger. Besøkte farmor og farfar der i Porsanger. Men har ikke noe minner eller bilder av det, det var først når vi flyttet dit, sommeren 1959 at jeg har noen bilder, minner fra stedet. At også reindriftsamen kom langt tydeligere fram i erindringen. Alle reinsdyrene vi jaget ned mot sjøen og besøkene oppe i leiren til reindriftsamene i Smørfjord.

Mine tanker og vel også drømmer som dannet seg om livet på vidda, flyttingen av reinen der langt inne på vidda og ut mot kysten. Disse menneskene som var så hardbarket i huden, og gikk med klær av skinn, som hadde en spesiell lukt. Tørka kjøttet som vi kalte for ”fjellfinnkjøtt” og som vi gledet oss å få en bit  av. Jeg har noen vage bilder av en spesiell episode hvor jeg drømmer meg vekk  i bilder om at jeg en dag skal bli med over vidda. Vel, det  har ikke skjedd og er vel lite sannsynlig at det vil skje. For øvrig er det en helt annen tid vi lever i dag, enn den gangen på femti og sekstitallet.

Det nærmeste jeg kom var vel julen 1969, julen og nyttårshelgen, overgangen til et nytt år, 1970 da jeg besøkte min daværende forlovedes hjem i Repojoki i Finland.  Ei lita bygd som ligger rundt 73, 5 km fra Inari langs Kittiläntie og innover vidda. Der inne på vidda holdt familien til min forlovede til, hennes to brødre og hennes mor. Faren døde omkring oktober dette året. I tillegg til at de hadde rein drev de litt jordbruk.  Jeg fikk den gangen, og også senere oppleve livet inne på vidda,  i finsk lappland. Mange år senere skulle jeg jo bo ikke mindre enn i overkant av 13 år i Karasjok.

 
 Det var jo også i de årene at jeg virkelig fikk anledning til å sette meg inn i  samekulturens historie og ulike grupper og levesett blant samene. Ikke minst igjennom all den litteraturen som fantes på spesial biblioteket i Karasjok. Hvor det var en stor samisk samling av bøker fra hele Norden. Det var jo så utrolig lite vi hadde lært om det samiske og den samiske befolkningen på skolen.

Samtidig fikk jeg jo gjennom jobben ikke minst, da jeg begynte å få innsikt i de grafiske fag og utdannet meg etter hvert som typograf i løpet av de årene i Karasjok. Jeg hadde jo i 1989 gått på snekkerkurs i Karasjok men det var først i januar 1980 at jeg flyttet til Karasjok og ble boende fram til januar 1994, da jeg flyttet sørover og til Nedre Eiker i Buskerud. Ble da boende helt på grensen til Drammen i Solbergelva og i en av blokkene i Vinnesbråten borettslag. Hvor jeg skulle bli boende til mai-juni 2001.

I løpet av de årene i Karasjok fikk jeg oppleve det samiske på nært hold og ikke minst få det samiske språk nært innpå livet i hverdagen. Det skyldes ikke minst at min samboer og jeg fikk et barn, en datter og samisk ble språket som mor og datter snakket. I tillegg til at de snakket jo samisk i hjemmet hennes i Hillagurra i Tana, tidligere gamle Polmak kommune. To mil sør for Tana bru og 16 mil fra Karasjok. Jeg fikk nært innblikk i den elvesamiske hverdagen og også i jobbsammenheng nær kontakt med samisk forlagsvirksomhet og samisk språklig avis produksjon. Da jeg satt midt opp i den produksjonen av lærebøker, avis med mer fram til 1992. Det siste året i Karasjok jobbet jeg ved kulturskolen i Karasjok.

Det eneste jeg ikke lærte i løpet var å snakke, leste og skrive samisk. Det vil si at jeg etter hvert lærte å forstå en god del, hverdags samisk. Derimot det å snakke språket selv ble det ikke noe av. Jeg forsøkte å begynne på samisk kurs, men ble stående fast i all grammatikken som jeg ikke forsto noe særlig av. Har jo aldri vært flink i norsk grammatikk og da ble det ikke noe enklere å forstå den samiske grammatikken. Jeg hadde jo i 1969-72 lært meg ganske mye finsk, og snakket finsk hjemme daglig med min daværende finske kone. Nå hadde vi jo valget om å snakke oss i mellom samisk eller finsk. Da jeg hadde god hjelp av min mors bror når det gjaldt finsk og hun jeg var sammen med hadde en finsk venninne som snakket svensk så ble språket finsk oss i mellom. Det finske språk lå jo meg også nærmere da de ble snakket finsk hjemme hos mormor. Samisk hadde jeg i barndommen hørt mindre av. Foreldrene til min far snakket samisk, og min far kunne nok en del, eller forsto mer enn han kunne snakke. Språket hjemme  hos oss ble jo norsk.  Det samiske språket lå nok langt nærmere på min fars side, selv om min morfar også kunne samisk så var språket der i hjemmet finsk.

Denne negative holdingen og oppfatningen av samer føler jeg at jeg aldri kan si å ha hatt. Det har, så langt jeg kan huske tilbake vært en stolthet og stor nysgjerrighet. Jeg vet ikke akkurat når jeg vel oppdaget mine enge samiske aner, men har nok, siden mine besteforeldre på farssiden kunne samisk, kan hende forstått at det var samisk der. Nå var det nok slik at i vår barndom så knyttet en nok i veldig stor grad det samiske opp mot reindriftsamene. Det var de som var samene. Derimot det vi senere har blitt kjent med, det sjøsamiske, kom nok langt senere inn i vår bevissthet. Til det hadde nok fornorsknings politikken lykkes i stor grad.

Nå husker jeg jo godt fra min tid i samisk forlagsverden i Karasjok at også innen den bransjen så var nok en nok i altfor liten grad opptatt av andre grupper av samer, slik som sjøsamene, elvesamene og de som ikke var knyttet til reindriften. I vesentlig grad så ble det meste av det som ble produsert konsentrert seg rundt reindriftsutøverens hverdag. Derfor etterlyste jeg i diskusjoner at en måtte også få fram det sjøsamiske, den kulturen som ikke var konsentrert seg rundt reindriften, men om de som bodde og hadde sitt virke ved kysten.

Det er jo først i dag, mange år senere at det har skjedd noe og at det sjøsamiske har fått mer fokus. Nå skal det nok føyes til at på åttitallet så var det ganske stor motstand mot å tilkjennegi sitt sjøsamiske opphav. Det var noe en helst ikke ville snakke om og hvert fall ikke vedkjenne seg sitt samiske opphav. Jo lengre ut mot kysten du kom ble motstanden bare sterkere og sterkere.

så noterer vi oss at det er 1. feburar 2013

Da har vi gått inn i en ny måned og vi kan notere oss at datoen er 1. februar i det nye året 2013. Vi har med andre ord kommet så langt som 13 år inn i det nye årtusenet. Når jeg prøver å tenke tilbake til forrige årtusen, slik som på sytti, eller åttitallet så var tanken på at en skulle passere et nytt årtusen, ja, et nytt århundre, var en uvirkelig tanke. Det var så langt der framme, engang i framtiden.

-->

Det var litt vanskelig å forestille hvordan det ville være da. Det var nå litt vanskelig å tenke seg at en skulle sitte her, en sitter. Nå var det jo ikke helt utenkelig at jeg skulle fortsatt sitte å skrive, la fingrene fly over et tastatur. Ikke akkurat et slikt tastatur som dette. Husker spesielt i Bergen i 77-78 at jeg satt å skrev nede i redaksjonen til Nye Bergen på en skrivemaskin som hadde en display som en kunne se teksten en skrev. En, hva skal en si, en mer primitiv datamaskin var det vel. Skrivemaskin hadde jeg nå sittet med i mange år allerede. Så det var jo ikke noe fremmed og nytt. Ja, som i dag likte jeg å skrive.

Så det var kan hende ikke så rart at jeg prøvde meg som journalist i Nye Bergen, avisa jeg hadde begynt å tegne for, men etter hvert også begynte å lage stoff og reportasjer til avisa. Akkurat nå sitter jeg å lytter til et opptak fra Radio Thorshammer i Sandefjord, en lokalradio som ikke lengre eksisterer, hvert fall ikke slik den gjorde i 2001-2002. Jeg begynte i radioen høsten 2001, etter at jeg fikk muligheten til å begynne som programleder for et program PROFF eller Prosjekt Felles Framtid hadde på Radio Thorshammer. Et times program de gikk under navnet Funkistimen. Et program som konsentrerte seg om å gi et lyttertilbud til og for funksjonshemmede.

Jeg hadde jo forut for det vart tilknyttet Norges Handikapforbund i mange år siden engang på åttitallet. Nå som jeg hadde flyttet til Sandefjord og hadde fått en liten jobb i PROFF som webdesigner og  i hovedsak hadde jobben med å vedlikeholde hjemmesidene til PROFF og drive med en del kartlegging på Internett. Samtidig som jeg hadde vært medarbeider på Fukisfestivalen vi hadde på Rådhusplassen i Oslo sommeren 2001.

I tillegg til at jeg hadde den ene timen med Funkistimen hver fredag, så ble det en del andre sendinger, spesielt hadde jeg innimellom formiddagsendingen på Radio Thorshammer og også innimellom litt kveldsendinger. Nå skulle det skje at radioen hadde en dele økonomiske problemer og det ble en del innskrenkninger til stor fortvilelse for både lyttere og ikke minst alle som hadde vært med å drive radioen i mange, mange år.

Det endte med at radioen ble kjøpt opp av noen fra Tønsberg som  drev en helt annen form for nærradio, rettet mot ungdom og radioen ble mer en musikkradio og ikke et populært nærradio med mange ulike programtilbud, reportasjer og mye, mye mer.

Det skjedde nå ikke før etter at jeg hadde flyttet fra Sandefjord og dro via Stathelle ned til Stavanger. Etter en tid der så kom jeg over at en radiostasjon som populært het Scansat og sendte over satellitt og kunne høres via kabel-Tv og parabol over hele landet, så å si, og langt utover landets grenser i tillegg over Internett.

Jeg begynte der med formiddags- og kveldsendinger for så etter hvert gå over til å ha faste nattsendinger, fra Søndag til og med fredag i tillegg til at jeg innimellom måtte kjøre andre sendinger på sparken.  Jeg sluttet i Scansat rundt påsken 2004 og flyttet så etter hvert til Stathelle før jeg flyttet høsten 2005 til Knapper i Nord Odal hvor jeg  bodde fram til slutten av juni 2009 og dro nordover, hit til Porsanger og var i Smørfjord første dagene i juli og kort tid etter det fikk ordnet til slik at jeg bodde i en kjellerleilighet for så knapt et år senere flyttet til en annen kjellerleilighet hvor jeg fortsatt bor.

Så det har vært mye flytting kan en godt si fra mai-juni 2001 og fram til at jeg bor her i Olderfjord i Porsanger.

Til ettertanke, når det gjelder media sin moderne stil?

Var det mon tro krigen i Irak at medias forkus endret seg og en kunne time for time følge med en virkelighetens dramatikk, og siden har vi kunne gjøre det et stort og massivt omfang?

Nå skal en ikke på noen måte undervurdere den fortvilelsen og påtagende sorgen som er tilstede hos de som har og fortsatt gjør i det uvisse om hva har skjedd med de fem som fortsatt er savnet i den dramatiske gisselaksjonen i Algerie. Inntrykkene har nok blitt enda mer forsterket når de som heldigvis er i live har kommet hjem og møtt sine egen og andre i samme situasjon. Så det er ingen tvil om at dette har vært preget og fortsatt er preget av sterke inntrykk. Samtidig så har jeg vært inne på alle de andre hendelsene hvor faktisk liv har gått tapt, hvor antallet mennesker som bor her i landet har mistet livet den siste uken, flere i branner, men også ved å bli drept, eller forulykket. Mennesker som har brått blitt revet bort, på en tragisk og dramatisk måte.

De pårørende i de tilfellene har ikke hatt det tilsvarende apparatet rundt seg, en arbeidsgiver som har stilt opp på tilsvarende måten som hva gjelder Statoil. De er mer eller mindre overlatt til seg selv. De har heller ikke fått det media fokuset som de familiene til de ansatte i Statoil og som er dirkete eller indirekte berørt av hendelsene i Algerie. De er heller ikke blitt fot fulgt nå i flere dager av en pågående presse, som ha kunne så å si i detalj fortalt oss hvem har besøkt pårørende senteret. Når de ankom og når de reiste, det siste er at kronprinsen og dronningen besøkte senteret.

Det er heller ikke på  tilsvarende måte langt ned så mange ressurser og mennesker som har vært og er involvert som i dramatikken i Algerie og spesielt for de ansatte i Statoil.

Nå har jo denne tragedien som det er blitt, berørt langt flere land enn bare Norge, og det har også gjort til at den har fått det fokus og omfang som den har gjort. Det som jeg føler er at det hele er blitt forsterket, i stor grad som følge av medias dekning og massive dekning. Alle de andre tilfellene, de dramatiske brannene denne siste uken, selv ikke drapene, den ene i Oslo og den andre forrige søndag i Fredrikstad, har på sammen måten gått inn på oss, i media sammenheng, fordi de hendelsene har kommet i skyggen av denne hendelsen som har gått over dager. Nå tror jeg heller ikke at de andre hendelsene ville ikke ha uansett blitt like dramatiske utover de nærmeste, slekt og venner.

Nå har vil liksom alle fått del i det hele time for time, gjennom massiv media dekningen , og vi har på  en måte tvunget til å ta del i sorgen, i fortvilelsen og uroen, uvissheten. Det er denne kollektive deltakelsen som media i stor grad er med på å skape. Ja, om vi nå ser tilbake til  da krigen i Irak startet, gulfkrigen eller ”Operation Iraqi Freedom”, som begynte 20. mars 2003, hvordan vi via tv kunne følge krigen minutt for minutt, i dagevis via internasjonale tv selskaper. Direkte sendt døgnet rundt. Det var om ikke starten så en begynnelse på en ny og moderne media dekning som involverte millioner av mennesker verden over. Kan ikke huske at vi før hadde fått en slik massiv dekning, med levende bilder fra hver bombetokt med mer fra en enkeltstående krig.

Siden har media fulgt opp i større saker på tilsvarende måte, eller tilnærmelsesvis med samme styrke. Mye annet og andre dramatiske hendelser har kommet i skyggen av slike media dekninger. Som i stor grad er av propaganda karater ved at de påvirker  oss, ikke minst til å innta en holdning og oppfatning og ikke minst delta i sorgen eller forsterke sorgen og fortvilelsen.

I min barndom og oppvekst så hadde vi ikke de mulighetene til å kunne få slike inntrykk så innpå livet, det var praktisk sett ikke mulig. Det vi hadde var aviser og radio, og selv om lyden fra radio kunne overføre noe av dramatikken så var det på langt nær på samme måten som i dag.  Ja, det er jo også et tankekors at den dramatiske gisselsaken vi har vært vitne til de siste dagene, faktisk ikke har vært formidlet med særlig mange bilder ei heller lydbilder, like vel har media greid å skape dramatikk, gjennom sine reportasjer og uttalelser. Det er jo først når det hele er mer eller mindre over, at vi først har fått dramatikken i bilder og slikt formidlet.

Nå sitter vi med en uvisshet om hva skjedde med de fem siste, som vi i går og i løpet av dagen i dag fått sett bilde av. Noe som i seg selv forsterker det hele for oss andre som kjenner lite eller ingenting til den enkelte. Ja, kan hende for første gang ser bilde av vedkommende. Deres skjebne er ennå ikke brakt på det rene.

Det jeg lurer på er om media med sin tilstedeværelse og sin måte å dekke det hele, jakten på dramatikk og spenning er med på å påvirke oss ikke bare positivt, men også negativt med sin måte å dekke slike og lignende hendelser. Har vi godt av det, er det viktig i enhver sammenheng å ha et slikt enormt media fokus? Eller kunne vil  klart oss med langt mindre?

Blir sett og hørt?

 

Noen tanker rundt hvordan vår effektive mediaverden fungerer og vår egen deltakelse i den sammenhengen.

I vår mer eller mindre moderne tid, hvor vi er på mange måter langt mer synlige så kan det virke som vi bør være langt mer påpasselige. Det var noe som jo under denne dramatiske gisseldramatikken i Algerie gjennom de siste dagene. Det vi til stadighet har blitt påminnet om er at en fra medias side har måtte være tilbakeholdende med informasjon om det som skjer for ikke å påvirke det som skjer på en negativ måte. Det en vel sier er at gisseltakerne igjennom sitt nettverk har ører. Gjennom ulike kanaler, ikke minst gjennom Internett kan påvirke utfallet.

Gjennom vår moderne teknologiske hverdag, med all verdens ulike former for sosiale kanaler kan enkel uttalelser i mange tilfeller få store overskrifter. Ikke minst har vi opplevd flere tilfeller i media gjennom de siste årene. Flere tilfeller av mer eller mindre private uttalelser og tekstmeldinger fra enkeltpersoner har jo blitt til fete overskrifter i media, og bidratt til at enkelte har mistet jobben sin.  Vi har jo mer enn engang sett at uttaleser på twitter har bidratt til sterke reaksjoner. Sammenhengen i hvordan en har uttrykt seg i ulike situasjoner har fått fete overskrifter og skapt sterke reaksjoner.

Ikke minst gjennom ulike nettverk av ulike grupper, har de som følger med å fanger opp det som blir uttalt eller gitt til kjenne. På et øyeblikk har slike ting sprett seg i løpet av kort tid verden over.  Gjennom sine nettverk for enkelte grupper så har de kontakter som kan fange dette opp, uavhengig av språk. Plutselig er en enkelt uttalelse som i eventyret blitt til ”fem høns” og gått utover alle grenser.

Dette er jo noe vi har i løpet av de senere å fått oppleve i større grad enn noen ganger før. Nå kan en vel si at det er jo litt avhengig av i hvilken samfunnsmessig sammenheng en er i. Derimot ikke nødvendigvis. Det har jo hendt at en lokal uttalelse eller meningsytring har fra å være ganske lokal i et sosialt medium har vokst ut av det lokale nettverket, og har blitt en regional tema for så bli nasjonal og også fått internasjonale forgreninger i løpet av kort tid.

Det er ikke uvanlig at slike episoder får dimisjoner langt utover det vi greier å fatte, selv om vi i har ganske god innsikt i hva som skjer normalt.  Vi har jo mer underholdende ting som sprer seg fort, slik som ”tabbe seg ut” hendelser via eksempelvis YouTube får fort bein å gå på. I mange tilfeller er det jo gjort for å bli sprett, andre ganger mindre bevisst. Det er jo også slik at i bestemte miljøer så bruker en akkurat YouTube for å spre sitt budskap for å nå ut til andre. Som ren informasjon og propaganda.

Jeg husker for mange år siden, da vi ikke hadde et sosial nettsamfunn slik som facebook, men vi hadde mange andre, sosiale samfunn etablert på Internett. Hvor det ble etablert mindre samfunn med en felles plattform, da ofte i et anonymt modus, men hvor en i mange tilfeller hadde kunnskap om hverandre privat, utenfor dette samfunnet, mens en i stor grad bevarte den form for anonymitet utad ved hjelp av nick. I dette samfunnet som en kan på mange tilfeller kunne kalle det, så kunne enkelte uttalelser eller ytringer leve i et slikt samfunn gjennom år. Uttalelser eller ytringer som ble på mange måter knyttet til enkeltpersoner på en negativ måte.   I mange tilfeller bygd på misforståelser eller tolkninger som hadde lite med virkeligheten å gjøre. Derimot som kunne få uante dimisjoner for enkelt personer. Deres identitet ble så knyttet til slike meningsytringer og ofte på en negativ måte bli et bilde på deres personlighet.

Nå var jo dette ofte noe som levde som en intern greie i disse lokale samfunnene  eller nettverket, i en enkelt gruppe og nok var noe som ikke var særlig kjent utenfor dette miljøet. Samtidig så er det ikke helt uaktuelt å betrakte et slikt miljø, og hvordan det i gitte situasjoner fungerer. Spesielt får slike negative utsalg. Dette er noe vi ser jo skjer i andre, større sammenhenger og betrakter vi eksempelvis de siste dagers hendelse i Algerie så er jo de handlinger som gisseltakerne forfektet og forfekter snakk om holdninger og oppfantinger, de har til en gruppe mennesker. En oppfatning som gir slike utslag som vi har vært vitne til.

På samme måte var det også en oppfatning som ble dannet i den sosiale samfunnet i denne lille gruppen av mennesker, som for flere ble en generell oppfatning av enkelt menneske, og resulterte i en form for forfølgelse og det dannet seg en gruppe for og en imot disse holdningene og oppfatningene.

En kan jo si at vel dette var noe som skjedde i en uskyldig gruppe og var jo vel bare en sosial lekegrind uten rot i vår virkelige verden. Vel, det er jo en måte å se på det, men vi finner jo akkurat de samme mekanismene og ofte også utvikling av noe som  skalerer og får uante dimisjoner. Bygd på oppfatninger av menneskegrupper som er stigmatiserte med bakgrunn i en bestemt tolkning og oppfatning. Som i sin opprinnelse har sin bakgrunn i en stadig voksende holdning fra langt, langt tilbake i tid, under helt andre omstendigheter og forhold.

Det er jo også noe vi møter i vår hverdag,  holdinger og oppfatninger som skaper motsetninger og konflikter, om de nødvendigvis ikke medfører terrorhandlinger som kan konfliktene være så sterke at forsoning lar seg vanskelig opprette. Konflikten og de negative holdningene og motsetningene har fått et varig grep. Andre steder og deler av verden blir motsetningene og konfliktene så store at de resulterer i gisselhandlinger og terror.

Handlinger som vi jo ser også har støtte i vårt eget land av enkelte tilsvarende grupperinger. Sammen var jo tilfelle under andre verdenskrig, det var jo nordmenn som fullt ut støttet Hitlers holdninger og oppfatninger og gikk inn i deres maktovertakelse med åpne øyne og videreførte den politikken og ville følge et felles mål, slik Hitler ønsket og mange med han.

Sånn sett er det jo ikke noe nytt, det som kan hende er nytt, er hvor fort slike ting kan spres og bli dyrket over landegrensene og få tilslutning. Noe av det fikk vi jo kunnskap om gjennom hvordan en fikk innsikt i det miljøet som vel Breivik var en del av, eller fant sin støtte i. At om han rent handlingsmessig var alene om det han gjorde, så var hans holdninger om ideologi og begrunnelse for handlingene ikke noe han var alende om å forfekte.  Det har jo visst seg at han har og hadde mange med tilsvarende og tilnærmet like holdninger og oppfatninger. Mange av disse levere i beste velgående i ulike grupperinger på Internett, hvor en deler kunnskap og innsikt og forståelse for disse oppfatningene og meningene, og styrker seg gjennom et fellesskap.

Alle kan bli ubevisst brukt eller misbrukt eller styrke  fiendebildet men også vennebildet, sympatisør bildet og oppfatningen gjennom vår deltakelse i sosiale samfunn. På den måten bli hver for oss som aktuelle mål i den ene eller andre retningen.

Mange tragiske hendelser her hjemme siden forrige søndag

Sist søndag og mandag ble det hetisk for krimsjef Ivar Prestbakken i Fredrikstad, etter at en kvinne ble funnet hardt skadd halv time før midnatt, søndag 13. januar 2013, i Søren Klæboes på på Lisleby, som døde av skadene. Da var det ukjent at lagt flere skulle få det hektisk  i løpet av uka og ikke minst denne helga (utsnitt av  foto Stig Nilsson, se link nederst på oppslaget).

Jeg har prøvd å få oversikt over dramatiske hendelser her i landet den siste uken og her er noe av det jeg fant, som jo understreke at mange er døde, andre drept og flere omkommet i branner siden forrige søndag, rund omkring i landet.

Nå leter en etter de fem nordmenn på sykehus og blant de døde etter den grusomme gisselterroren som fant sted In Aménas siden onsdag denne uken. Pårørende til de fem går ennå i uvisse, samtidig så kan en lese at bare denne uken har seks omkomne og fire er fortsatt savnet etter branner denne uka. Mor og to barn er døde etter brann i Størjebygda i Nord Odal natt til søndag.  Totalt besto familien av fem personer, et av barna var bortreist mens mannen i huset kom hjem fra jobb i Oslo i løpet av natten. Han ble tatt hånd om av politiet og så kommunens kriseteam. Datteren som overnattet et annet sted kom også til stedet for å møte faren.  Røykdykkere har funnet tre personer omkommet i brannen, skriver Glåmdalen, men de er ennå ikke identifisert.

Onsdag mistet en kvinne i 50-årene livet i en brann i en enebolig i Namsos. I en nedbrent hytte ved Sjona i Rana er en person funnet død. Dagen etter, på torsdag omkom en 87-årig mann på sykehuset etter en boligbrann i Sandnes i Rogaland. Fortsatt er en 76 år gammel kvinne savnet etter en brann i Kjølling i Vestfold på fredag. Lørdag ble to personer funnet døde i et brennende hus på Hønefoss. Sannsynligvis en kvinne i 50-årene og hennes datter i 20-årene. Lørdag kveld omkom en kvinne i 50-årene i brann på Manglerud i Oslo.

Dette er hendelser som nå har skjedd i løpet av denne siste uka, og da ikke minst siden vi har fulgt den dramatiske kidnappingen i In Aménas hvor vi fortsatt, nå ikke vet skjebnen til 5 av de nordmennene.

I tillegg så har en funnet en død kvinne på Grorud som en nå antar er drept. Hun ble funnet drept i en kjellerleilighet i en flermannsbolig i villastrøk på Nedre Grorud., skrev VG på tirsdag 15. Januar. Kvinnen kan ha ligget død en tid.

Fredag kveld landet på taket i en elv like ved E 39 ved Fardal i Lindesnes, skriver Aftenbladet i Stavanger. Den 28 årig gamle Christer Cave fra Stavanger omkom i utforkjøringen denne fredags kvelden. Det var kl. 21.52 at en person ble erklært død på stedet, opplyser Jon Kvitne. Den ene av de to i bilen kom seg opp fra vannet på egen hånd.

Vet ikke noen som nå husker lengre drapet på en kvinne på Lisleby i Fredrikstad? Det var en halvtime før midnatt, søndag 13. Januar, nå en uke siden at, politiet fant henne med alvorlige stikkskader, hvor på hun døde senere av skadene hun var påført i Søren Klæboes vei. Det var først kl. 08.29 mandags morgen at politiets tjenestemenn kom til stedet igjen på grunn av mangel på tjenestemenn, bekreftet krimsjef  Ivar Prestbakken ovenfor f-b.no i Fredrikstad.
Noen linker til hendelsene:
Brannen i Nord Odal

Bilulykken i Fardal

Åsted sikret ni timer etter drapet