så noterer vi oss at det er 1. feburar 2013

Da har vi gått inn i en ny måned og vi kan notere oss at datoen er 1. februar i det nye året 2013. Vi har med andre ord kommet så langt som 13 år inn i det nye årtusenet. Når jeg prøver å tenke tilbake til forrige årtusen, slik som på sytti, eller åttitallet så var tanken på at en skulle passere et nytt årtusen, ja, et nytt århundre, var en uvirkelig tanke. Det var så langt der framme, engang i framtiden.

-->

Det var litt vanskelig å forestille hvordan det ville være da. Det var nå litt vanskelig å tenke seg at en skulle sitte her, en sitter. Nå var det jo ikke helt utenkelig at jeg skulle fortsatt sitte å skrive, la fingrene fly over et tastatur. Ikke akkurat et slikt tastatur som dette. Husker spesielt i Bergen i 77-78 at jeg satt å skrev nede i redaksjonen til Nye Bergen på en skrivemaskin som hadde en display som en kunne se teksten en skrev. En, hva skal en si, en mer primitiv datamaskin var det vel. Skrivemaskin hadde jeg nå sittet med i mange år allerede. Så det var jo ikke noe fremmed og nytt. Ja, som i dag likte jeg å skrive.

Så det var kan hende ikke så rart at jeg prøvde meg som journalist i Nye Bergen, avisa jeg hadde begynt å tegne for, men etter hvert også begynte å lage stoff og reportasjer til avisa. Akkurat nå sitter jeg å lytter til et opptak fra Radio Thorshammer i Sandefjord, en lokalradio som ikke lengre eksisterer, hvert fall ikke slik den gjorde i 2001-2002. Jeg begynte i radioen høsten 2001, etter at jeg fikk muligheten til å begynne som programleder for et program PROFF eller Prosjekt Felles Framtid hadde på Radio Thorshammer. Et times program de gikk under navnet Funkistimen. Et program som konsentrerte seg om å gi et lyttertilbud til og for funksjonshemmede.

Jeg hadde jo forut for det vart tilknyttet Norges Handikapforbund i mange år siden engang på åttitallet. Nå som jeg hadde flyttet til Sandefjord og hadde fått en liten jobb i PROFF som webdesigner og  i hovedsak hadde jobben med å vedlikeholde hjemmesidene til PROFF og drive med en del kartlegging på Internett. Samtidig som jeg hadde vært medarbeider på Fukisfestivalen vi hadde på Rådhusplassen i Oslo sommeren 2001.

I tillegg til at jeg hadde den ene timen med Funkistimen hver fredag, så ble det en del andre sendinger, spesielt hadde jeg innimellom formiddagsendingen på Radio Thorshammer og også innimellom litt kveldsendinger. Nå skulle det skje at radioen hadde en dele økonomiske problemer og det ble en del innskrenkninger til stor fortvilelse for både lyttere og ikke minst alle som hadde vært med å drive radioen i mange, mange år.

Det endte med at radioen ble kjøpt opp av noen fra Tønsberg som  drev en helt annen form for nærradio, rettet mot ungdom og radioen ble mer en musikkradio og ikke et populært nærradio med mange ulike programtilbud, reportasjer og mye, mye mer.

Det skjedde nå ikke før etter at jeg hadde flyttet fra Sandefjord og dro via Stathelle ned til Stavanger. Etter en tid der så kom jeg over at en radiostasjon som populært het Scansat og sendte over satellitt og kunne høres via kabel-Tv og parabol over hele landet, så å si, og langt utover landets grenser i tillegg over Internett.

Jeg begynte der med formiddags- og kveldsendinger for så etter hvert gå over til å ha faste nattsendinger, fra Søndag til og med fredag i tillegg til at jeg innimellom måtte kjøre andre sendinger på sparken.  Jeg sluttet i Scansat rundt påsken 2004 og flyttet så etter hvert til Stathelle før jeg flyttet høsten 2005 til Knapper i Nord Odal hvor jeg  bodde fram til slutten av juni 2009 og dro nordover, hit til Porsanger og var i Smørfjord første dagene i juli og kort tid etter det fikk ordnet til slik at jeg bodde i en kjellerleilighet for så knapt et år senere flyttet til en annen kjellerleilighet hvor jeg fortsatt bor.

Så det har vært mye flytting kan en godt si fra mai-juni 2001 og fram til at jeg bor her i Olderfjord i Porsanger.

Til ettertanke, når det gjelder media sin moderne stil?

Var det mon tro krigen i Irak at medias forkus endret seg og en kunne time for time følge med en virkelighetens dramatikk, og siden har vi kunne gjøre det et stort og massivt omfang?

Nå skal en ikke på noen måte undervurdere den fortvilelsen og påtagende sorgen som er tilstede hos de som har og fortsatt gjør i det uvisse om hva har skjedd med de fem som fortsatt er savnet i den dramatiske gisselaksjonen i Algerie. Inntrykkene har nok blitt enda mer forsterket når de som heldigvis er i live har kommet hjem og møtt sine egen og andre i samme situasjon. Så det er ingen tvil om at dette har vært preget og fortsatt er preget av sterke inntrykk. Samtidig så har jeg vært inne på alle de andre hendelsene hvor faktisk liv har gått tapt, hvor antallet mennesker som bor her i landet har mistet livet den siste uken, flere i branner, men også ved å bli drept, eller forulykket. Mennesker som har brått blitt revet bort, på en tragisk og dramatisk måte.

De pårørende i de tilfellene har ikke hatt det tilsvarende apparatet rundt seg, en arbeidsgiver som har stilt opp på tilsvarende måten som hva gjelder Statoil. De er mer eller mindre overlatt til seg selv. De har heller ikke fått det media fokuset som de familiene til de ansatte i Statoil og som er dirkete eller indirekte berørt av hendelsene i Algerie. De er heller ikke blitt fot fulgt nå i flere dager av en pågående presse, som ha kunne så å si i detalj fortalt oss hvem har besøkt pårørende senteret. Når de ankom og når de reiste, det siste er at kronprinsen og dronningen besøkte senteret.

Det er heller ikke på  tilsvarende måte langt ned så mange ressurser og mennesker som har vært og er involvert som i dramatikken i Algerie og spesielt for de ansatte i Statoil.

Nå har jo denne tragedien som det er blitt, berørt langt flere land enn bare Norge, og det har også gjort til at den har fått det fokus og omfang som den har gjort. Det som jeg føler er at det hele er blitt forsterket, i stor grad som følge av medias dekning og massive dekning. Alle de andre tilfellene, de dramatiske brannene denne siste uken, selv ikke drapene, den ene i Oslo og den andre forrige søndag i Fredrikstad, har på sammen måten gått inn på oss, i media sammenheng, fordi de hendelsene har kommet i skyggen av denne hendelsen som har gått over dager. Nå tror jeg heller ikke at de andre hendelsene ville ikke ha uansett blitt like dramatiske utover de nærmeste, slekt og venner.

Nå har vil liksom alle fått del i det hele time for time, gjennom massiv media dekningen , og vi har på  en måte tvunget til å ta del i sorgen, i fortvilelsen og uroen, uvissheten. Det er denne kollektive deltakelsen som media i stor grad er med på å skape. Ja, om vi nå ser tilbake til  da krigen i Irak startet, gulfkrigen eller ”Operation Iraqi Freedom”, som begynte 20. mars 2003, hvordan vi via tv kunne følge krigen minutt for minutt, i dagevis via internasjonale tv selskaper. Direkte sendt døgnet rundt. Det var om ikke starten så en begynnelse på en ny og moderne media dekning som involverte millioner av mennesker verden over. Kan ikke huske at vi før hadde fått en slik massiv dekning, med levende bilder fra hver bombetokt med mer fra en enkeltstående krig.

Siden har media fulgt opp i større saker på tilsvarende måte, eller tilnærmelsesvis med samme styrke. Mye annet og andre dramatiske hendelser har kommet i skyggen av slike media dekninger. Som i stor grad er av propaganda karater ved at de påvirker  oss, ikke minst til å innta en holdning og oppfatning og ikke minst delta i sorgen eller forsterke sorgen og fortvilelsen.

I min barndom og oppvekst så hadde vi ikke de mulighetene til å kunne få slike inntrykk så innpå livet, det var praktisk sett ikke mulig. Det vi hadde var aviser og radio, og selv om lyden fra radio kunne overføre noe av dramatikken så var det på langt nær på samme måten som i dag.  Ja, det er jo også et tankekors at den dramatiske gisselsaken vi har vært vitne til de siste dagene, faktisk ikke har vært formidlet med særlig mange bilder ei heller lydbilder, like vel har media greid å skape dramatikk, gjennom sine reportasjer og uttalelser. Det er jo først når det hele er mer eller mindre over, at vi først har fått dramatikken i bilder og slikt formidlet.

Nå sitter vi med en uvisshet om hva skjedde med de fem siste, som vi i går og i løpet av dagen i dag fått sett bilde av. Noe som i seg selv forsterker det hele for oss andre som kjenner lite eller ingenting til den enkelte. Ja, kan hende for første gang ser bilde av vedkommende. Deres skjebne er ennå ikke brakt på det rene.

Det jeg lurer på er om media med sin tilstedeværelse og sin måte å dekke det hele, jakten på dramatikk og spenning er med på å påvirke oss ikke bare positivt, men også negativt med sin måte å dekke slike og lignende hendelser. Har vi godt av det, er det viktig i enhver sammenheng å ha et slikt enormt media fokus? Eller kunne vil  klart oss med langt mindre?

Blir sett og hørt?

 

Noen tanker rundt hvordan vår effektive mediaverden fungerer og vår egen deltakelse i den sammenhengen.

I vår mer eller mindre moderne tid, hvor vi er på mange måter langt mer synlige så kan det virke som vi bør være langt mer påpasselige. Det var noe som jo under denne dramatiske gisseldramatikken i Algerie gjennom de siste dagene. Det vi til stadighet har blitt påminnet om er at en fra medias side har måtte være tilbakeholdende med informasjon om det som skjer for ikke å påvirke det som skjer på en negativ måte. Det en vel sier er at gisseltakerne igjennom sitt nettverk har ører. Gjennom ulike kanaler, ikke minst gjennom Internett kan påvirke utfallet.

Gjennom vår moderne teknologiske hverdag, med all verdens ulike former for sosiale kanaler kan enkel uttalelser i mange tilfeller få store overskrifter. Ikke minst har vi opplevd flere tilfeller i media gjennom de siste årene. Flere tilfeller av mer eller mindre private uttalelser og tekstmeldinger fra enkeltpersoner har jo blitt til fete overskrifter i media, og bidratt til at enkelte har mistet jobben sin.  Vi har jo mer enn engang sett at uttaleser på twitter har bidratt til sterke reaksjoner. Sammenhengen i hvordan en har uttrykt seg i ulike situasjoner har fått fete overskrifter og skapt sterke reaksjoner.

Ikke minst gjennom ulike nettverk av ulike grupper, har de som følger med å fanger opp det som blir uttalt eller gitt til kjenne. På et øyeblikk har slike ting sprett seg i løpet av kort tid verden over.  Gjennom sine nettverk for enkelte grupper så har de kontakter som kan fange dette opp, uavhengig av språk. Plutselig er en enkelt uttalelse som i eventyret blitt til ”fem høns” og gått utover alle grenser.

Dette er jo noe vi har i løpet av de senere å fått oppleve i større grad enn noen ganger før. Nå kan en vel si at det er jo litt avhengig av i hvilken samfunnsmessig sammenheng en er i. Derimot ikke nødvendigvis. Det har jo hendt at en lokal uttalelse eller meningsytring har fra å være ganske lokal i et sosialt medium har vokst ut av det lokale nettverket, og har blitt en regional tema for så bli nasjonal og også fått internasjonale forgreninger i løpet av kort tid.

Det er ikke uvanlig at slike episoder får dimisjoner langt utover det vi greier å fatte, selv om vi i har ganske god innsikt i hva som skjer normalt.  Vi har jo mer underholdende ting som sprer seg fort, slik som ”tabbe seg ut” hendelser via eksempelvis YouTube får fort bein å gå på. I mange tilfeller er det jo gjort for å bli sprett, andre ganger mindre bevisst. Det er jo også slik at i bestemte miljøer så bruker en akkurat YouTube for å spre sitt budskap for å nå ut til andre. Som ren informasjon og propaganda.

Jeg husker for mange år siden, da vi ikke hadde et sosial nettsamfunn slik som facebook, men vi hadde mange andre, sosiale samfunn etablert på Internett. Hvor det ble etablert mindre samfunn med en felles plattform, da ofte i et anonymt modus, men hvor en i mange tilfeller hadde kunnskap om hverandre privat, utenfor dette samfunnet, mens en i stor grad bevarte den form for anonymitet utad ved hjelp av nick. I dette samfunnet som en kan på mange tilfeller kunne kalle det, så kunne enkelte uttalelser eller ytringer leve i et slikt samfunn gjennom år. Uttalelser eller ytringer som ble på mange måter knyttet til enkeltpersoner på en negativ måte.   I mange tilfeller bygd på misforståelser eller tolkninger som hadde lite med virkeligheten å gjøre. Derimot som kunne få uante dimisjoner for enkelt personer. Deres identitet ble så knyttet til slike meningsytringer og ofte på en negativ måte bli et bilde på deres personlighet.

Nå var jo dette ofte noe som levde som en intern greie i disse lokale samfunnene  eller nettverket, i en enkelt gruppe og nok var noe som ikke var særlig kjent utenfor dette miljøet. Samtidig så er det ikke helt uaktuelt å betrakte et slikt miljø, og hvordan det i gitte situasjoner fungerer. Spesielt får slike negative utsalg. Dette er noe vi ser jo skjer i andre, større sammenhenger og betrakter vi eksempelvis de siste dagers hendelse i Algerie så er jo de handlinger som gisseltakerne forfektet og forfekter snakk om holdninger og oppfantinger, de har til en gruppe mennesker. En oppfatning som gir slike utslag som vi har vært vitne til.

På samme måte var det også en oppfatning som ble dannet i den sosiale samfunnet i denne lille gruppen av mennesker, som for flere ble en generell oppfatning av enkelt menneske, og resulterte i en form for forfølgelse og det dannet seg en gruppe for og en imot disse holdningene og oppfatningene.

En kan jo si at vel dette var noe som skjedde i en uskyldig gruppe og var jo vel bare en sosial lekegrind uten rot i vår virkelige verden. Vel, det er jo en måte å se på det, men vi finner jo akkurat de samme mekanismene og ofte også utvikling av noe som  skalerer og får uante dimisjoner. Bygd på oppfatninger av menneskegrupper som er stigmatiserte med bakgrunn i en bestemt tolkning og oppfatning. Som i sin opprinnelse har sin bakgrunn i en stadig voksende holdning fra langt, langt tilbake i tid, under helt andre omstendigheter og forhold.

Det er jo også noe vi møter i vår hverdag,  holdinger og oppfatninger som skaper motsetninger og konflikter, om de nødvendigvis ikke medfører terrorhandlinger som kan konfliktene være så sterke at forsoning lar seg vanskelig opprette. Konflikten og de negative holdningene og motsetningene har fått et varig grep. Andre steder og deler av verden blir motsetningene og konfliktene så store at de resulterer i gisselhandlinger og terror.

Handlinger som vi jo ser også har støtte i vårt eget land av enkelte tilsvarende grupperinger. Sammen var jo tilfelle under andre verdenskrig, det var jo nordmenn som fullt ut støttet Hitlers holdninger og oppfatninger og gikk inn i deres maktovertakelse med åpne øyne og videreførte den politikken og ville følge et felles mål, slik Hitler ønsket og mange med han.

Sånn sett er det jo ikke noe nytt, det som kan hende er nytt, er hvor fort slike ting kan spres og bli dyrket over landegrensene og få tilslutning. Noe av det fikk vi jo kunnskap om gjennom hvordan en fikk innsikt i det miljøet som vel Breivik var en del av, eller fant sin støtte i. At om han rent handlingsmessig var alene om det han gjorde, så var hans holdninger om ideologi og begrunnelse for handlingene ikke noe han var alende om å forfekte.  Det har jo visst seg at han har og hadde mange med tilsvarende og tilnærmet like holdninger og oppfatninger. Mange av disse levere i beste velgående i ulike grupperinger på Internett, hvor en deler kunnskap og innsikt og forståelse for disse oppfatningene og meningene, og styrker seg gjennom et fellesskap.

Alle kan bli ubevisst brukt eller misbrukt eller styrke  fiendebildet men også vennebildet, sympatisør bildet og oppfatningen gjennom vår deltakelse i sosiale samfunn. På den måten bli hver for oss som aktuelle mål i den ene eller andre retningen.

Mange tragiske hendelser her hjemme siden forrige søndag

Sist søndag og mandag ble det hetisk for krimsjef Ivar Prestbakken i Fredrikstad, etter at en kvinne ble funnet hardt skadd halv time før midnatt, søndag 13. januar 2013, i Søren Klæboes på på Lisleby, som døde av skadene. Da var det ukjent at lagt flere skulle få det hektisk  i løpet av uka og ikke minst denne helga (utsnitt av  foto Stig Nilsson, se link nederst på oppslaget).

Jeg har prøvd å få oversikt over dramatiske hendelser her i landet den siste uken og her er noe av det jeg fant, som jo understreke at mange er døde, andre drept og flere omkommet i branner siden forrige søndag, rund omkring i landet.

Nå leter en etter de fem nordmenn på sykehus og blant de døde etter den grusomme gisselterroren som fant sted In Aménas siden onsdag denne uken. Pårørende til de fem går ennå i uvisse, samtidig så kan en lese at bare denne uken har seks omkomne og fire er fortsatt savnet etter branner denne uka. Mor og to barn er døde etter brann i Størjebygda i Nord Odal natt til søndag.  Totalt besto familien av fem personer, et av barna var bortreist mens mannen i huset kom hjem fra jobb i Oslo i løpet av natten. Han ble tatt hånd om av politiet og så kommunens kriseteam. Datteren som overnattet et annet sted kom også til stedet for å møte faren.  Røykdykkere har funnet tre personer omkommet i brannen, skriver Glåmdalen, men de er ennå ikke identifisert.

Onsdag mistet en kvinne i 50-årene livet i en brann i en enebolig i Namsos. I en nedbrent hytte ved Sjona i Rana er en person funnet død. Dagen etter, på torsdag omkom en 87-årig mann på sykehuset etter en boligbrann i Sandnes i Rogaland. Fortsatt er en 76 år gammel kvinne savnet etter en brann i Kjølling i Vestfold på fredag. Lørdag ble to personer funnet døde i et brennende hus på Hønefoss. Sannsynligvis en kvinne i 50-årene og hennes datter i 20-årene. Lørdag kveld omkom en kvinne i 50-årene i brann på Manglerud i Oslo.

Dette er hendelser som nå har skjedd i løpet av denne siste uka, og da ikke minst siden vi har fulgt den dramatiske kidnappingen i In Aménas hvor vi fortsatt, nå ikke vet skjebnen til 5 av de nordmennene.

I tillegg så har en funnet en død kvinne på Grorud som en nå antar er drept. Hun ble funnet drept i en kjellerleilighet i en flermannsbolig i villastrøk på Nedre Grorud., skrev VG på tirsdag 15. Januar. Kvinnen kan ha ligget død en tid.

Fredag kveld landet på taket i en elv like ved E 39 ved Fardal i Lindesnes, skriver Aftenbladet i Stavanger. Den 28 årig gamle Christer Cave fra Stavanger omkom i utforkjøringen denne fredags kvelden. Det var kl. 21.52 at en person ble erklært død på stedet, opplyser Jon Kvitne. Den ene av de to i bilen kom seg opp fra vannet på egen hånd.

Vet ikke noen som nå husker lengre drapet på en kvinne på Lisleby i Fredrikstad? Det var en halvtime før midnatt, søndag 13. Januar, nå en uke siden at, politiet fant henne med alvorlige stikkskader, hvor på hun døde senere av skadene hun var påført i Søren Klæboes vei. Det var først kl. 08.29 mandags morgen at politiets tjenestemenn kom til stedet igjen på grunn av mangel på tjenestemenn, bekreftet krimsjef  Ivar Prestbakken ovenfor f-b.no i Fredrikstad.
Noen linker til hendelsene:
Brannen i Nord Odal

Bilulykken i Fardal

Åsted sikret ni timer etter drapet

Drepte 77 dyr og nå håper vi at 8 av gisslene har overlevd...

I mange tilfeller er det så dramatisk for dyr at avlivning er den eneste utveien for at dyrene ikke skal lide overlast. I det tilfellet fra Finnmark i november 2012 er det vel tvilsomt om en trengte å gå så drastisk til verks når det gjaldt et stort antall av dyrene. Det kunne med god human innsats fra Mattilsynet og myndighetene vært løst på en helt annen måte til alle dyrenes beste vil jeg tro.

Er det snakk om en ukultur fra Norske myndigheter når det gjelder husdyr at det å drepe er eneste løsningen mens en gjør alt for mennsker for at de ikke skal lide overlast, bortsett fra mange eldre ved sykehjem og ellers som går ofte en uviss framtid i møte, og blir funnet døde eller dør av mangel på pleie og omsorg.


Nå er det kan hende lettere å ta livet av dyr enn mennesker, mye tyder på det. Hva også gjelder kjæledyr slik som ble gjort av veterinærer fra Mattilsynet i Finnmark da de valgte å gå til aksjon på en gård i Gamvik kommune i Finnmark. Hvor de tok livet av 77 dyr.  Nå har en undersøkt 20 hunder, 4 katter, 3 kaniner, 3 rotter, et marsvin, en degus, 2 papegøyer og 2 undulater og en fink. Veterinærinstituttet har analysert 37 kadaver av disse dyrene som ble tatt livet av Mattilsynet i november i fjor.

Dette kan vi lese i et oppslag på NRK 1 Troms og Finnmarks sine sider på Internett. Disse innsendte dyrene avdekket ikke mislighold, skriver NRK. Det er gjort mindre anmerkinger når det gjelder pelsstell hos noen hunder og en kanin, og anmerkninger hva gjelder tennene hos noen hunder.

Veterinærinstituttet skriver bl.a. dette i sin rapport:

"Dyrene har fått nok mat. Parasittbelastningen har vært på et nivå som er vanlig i mange dyrehol, og hvor det ikke er forventet at dyrene viser kliniske symptomer. Det er gjort anmerkninger til pelsstell, klør og tenner på noen få dyr, men ingen av disse anmerkningene anses som vesentlig eker alvorlige. Det er avdekket enkelte andre funn ved obduksjonene, men også disse vurderes å ha vært uten betydning fra dyrenes allmenntilstand".

Nå har de undersøkt 37 av de 77 dyrene, og det sies ikke mye om de øvrige dyrene på gården. Det som ble kjent var at en hest som var på gården var det en annen eier til og skulle ikke vært avlivet.

Mye tyder på at de har gjort altfor dårlige undersøkelser i forkant, hva gjelder de enkelte dyrene, når så mange som 37 av dyrene ikke kan sies å ha vært i en alvorlig og livs kritisk situasjon, som en kan si er tilfelle i mange andre tilfeller. Hvor situasjonen for dyrene kan være så alvorlig at avlivning er nødvendig for å hindre at dyrene lider mer enn nødvendig.

Det kan umulig ha vært slik i dette tilfellet når nærmere førti av de drepte dyrene finner en ut det en har funnet ut. Hva så med de førti øvrige dyrene som ikke var med i denne undersøkelsen av Veterinærinstituttet, kan de ha blitt drept uten at det var helt nødvendig? 

Skulle ikke livet til dyrene gå foran i en slik situasjon og de skulle på et generelt grunnlag blitt tatt hånd om, på en forsvarlig måte av myndighetene, gitt dem medisinsk behandling og så gitt hver enkelt et nytt hjem. Under trygge omgivelser hvor de fikk den omsorg de trengte? Ville det ikke være en langt mer human løsning, men en valgte å ta livet av dem.

Det ble vel nevnt allerede da saken ble omtalt i media når dette skjedde, men at en gav uttrykk for at en slik løsning var der og da ikke mulig. Det virker merkelig med tanke på hvilket apparat en har i gang satt i forhold til hva som skjer for øyeblikket om situasjonen til de norske gislene i Algerie. Da er det ikke snakk om mangel på ressurser og en gjør alt som er mulig fra norske myndigheter i situasjonen.  

Derimot når det gjelder dyr som i dette tilfellet har en valgt en helt annen løsning, som gjorde at en med makt drepte i løpet av kort tid 77 dyr.  Jeg forstår det ikke og klarer ikke å forstå en slik handling kan forsvares med den bakgrunn som en kan forstå at saken hadde. Den kunne vært løst på en langt bedre måte, og da med hensyn til dyrene.

Kilde: 37 er undersøkt av Veterinærinstituttet, skriver NRK

Feil hest ble drept

Dramatikken der ute og facebook dramatikken ?

-->

Nyhetsbildet er noe kontrastfylt med tanke på de vel, for øyeblikket to mest dominerende oppslag i nyhetsbildet. På den ene siden Lance Armstrong og dopingen, og på den andre siden situasjonen for nordmennene og andre gisler i Algerie. Det er de to sakene som norske medier har mest fokus på. Det er jo forståelig at gisseldramaet i Algerie er jo fullt ut forståelig. På den andre siden så vet jeg ikke riktig om det fokuset som er på denne Armstrong er vel mindre viktig. Vel, viktig med tanke på problemer med doping innen idretten på generelt plan, at det skjer og kan hende i større omfang en hva en vil innrømme.

Gassanlegget ligger i In Amenas i Algerie, et sted som jeg ikke visste noe særlig om, og ligger i et område som med hjemlige øyne er noe annerledes enn hva vi er vant med.  Samtidig så er den type terrorhandlinger kommet langt nærere oss fordi vi har fortsatt sterkt i minnet det som skjedde 22. juli med bombing i hovedstaden vår og mange drap av mange unge på Utøya. Det tok jo tid også der før en egentlig fikk et klart bilde av hva som foregikk og ikke minst fikk stanset drapene på Utøya.

Det er mye informasjon som når fram til oss, og enda mer om en søker på Internett, men under slike omstendigheter som denne terroraksjonen hvor nordmenn er rammet i tillegg til mange fra andre land, så er det et veldig fokus i norske medier.  En prøver time for time gi oss informasjon om situasjonen, fram til hvert fall en har fått svar på hva har skjedd med alle nordmennene. For øyeblikket 8 nordmenn en ikke hva har skjedd med.

Bortsett fra ulike aviser, tv kanaler og lignende har oppslag på facebook, er det som om slike hendelser og andre ikke i særlig grad har gått innpå de en har på  facebook. Hvert fall når en ser på hva den enkelte skriver om på veggen sin. Noen ganger skulle en tro at det var langt flere som skulle reagere og gi uttrykk for det, og faktisk er det nok slik at de gjør det. Derimot er det ikke noe som de meddeler via facebook. Det er ikke stedet de kommer med slike reaksjoner av en eller annen grunn.

Noen ganger har jeg undret meg over akkurat det. Det virker som om facebook for dem er et sted for de nære ting, det hjemlige og familiære, lagt mer uskyldige ting. Det kan hende at derfor kommer ikke slike ting til uttrykk, slik som dramatiske hendelser som ifølge media hele landet er berørt av. Hendelser som griper inn i et hvert hjem, som blir diskutert og kommentert på alle arbeidsplasser, i alle hjem, hvor en gjennom tv skjermen får med seg siste nytt. Hvert fall gjennom hovedsendingene slik som Dagsrevyen og lignende.

Skulle en bruke facebook som målestokk for hvor mye dette går innpå eller berører en, forståelse for det dramatiske og tragiske ved hele situasjonen, så er ikke – slik jeg har opplevd  - facebook til nå – stedet hvor dette kommer i særlig grad til uttrykk.

Der er først når det er ting som skjer i nærmiljøet, og kan hande hendelser av langt mindre dramatikk at en kan se reaksjonene kommer. Da ofte ting som er kommer til uttrykk som et irritasjonsmoment. Over andres handlinger, gjøren og laden uten at det medfører fare for liv eller helse. Det kan oppstå en lang rekke kommentarer og meningsytringer, den ene mer usaklig enn den andre.

Slike ting engasjerer og tydeligvis medfører oppslag og ikke  minst kommentarer, men om det var slik at vi var havnet midt opp i en krig, så hadde en antageligvis ikke blitt nevnt med et ord av venner på facebook. Bortsett fra et fåtall, resten hadde forholdt seg tause og hadde vært lagt mer opptatt av hverdagslige ting.

Jeg har lurt på mange ganger lurt på hvorfor er det slik, eller at en sitter med en slikt inntrykk?

Der og nå!

 Denne hendelsen tidligere i dag hørte jeg på nyhetene på  radio og etter kort tid fant jeg bilde på en nyhetssted på Internett og så dette bildet via twitter. Etter hvert dukket det opp flere bilder og  vidoer på også sidene til VG, Dagbladet, NRK og så videre... vi kan sitte flerhundre kilometer fra hendelsene men likevel få dem utrolig nært innpå oss, sammenlignet med hvordan det var i min barndom...

Jeg gjorde noen tanker om dette med å bo så langt unna begivenhetenes sentrum, med andre ord det å bo på et lite sted, i kan hende en liten bygd og mange mil unna større steder.  Det var jo i slike omgivelser jeg vokste opp under fra mitt første leveår og fram til jeg var ungdom. Det nærmeste jeg var på de årene hva gjaldt steder med bypreg må jeg nok si, den gang var byen Tromsø.  Første gang jeg var i Tromsø var så tidlig som i midten av august i 1956, i en alder av  4 år og åtte måneder.  Nå husker jeg ikke noe av den turen, men det står nedtegnet i min mors gamle dagbok. Neste gang var sommeren 1963.

Nå kan en jo si at slik som den gang på femti og også tidlig på sekstitallet som levde en hvert fall i en verden til begivenhetene der ute i verden, ofte stor grad av innsikt og forståelse. Det var nok ikke så mye en fikk med seg. Det meste av nyheter ble jo formidlet via trykte presse som aviser, ukeblader og lignende og da via radiosendinger. Den gang var det ikke noe her på berget som het tv, så det en fikk av inntrykk var via bilder, med de begrensinger det gav.  Det var nå heller ikke slik at vi barn var så veldig opptatt av de store overskriftene.

Noe fikk vi med oss og som kunne sette i gang fantasien, og det kunne vel hende at det i seg selv ble dramatisk nok.  Jeg gjorde meg noen tanker rundt den situasjonen, den gang da, og i forhold til dagens hverdag. Den største forskjellen er nok at vi i langt større grad får disse inntrykk, verden over, mye nærmere og på en langt mer levende gjort måte enn den gang for femti år siden eller mer.  Selv barn vil kunne sitte å se reportasjer fra dramatiske hendelser via tv-ens nyhetssendinger,  levende bilder som forsterker det hele og gir et virkelighets bilde som langt fra kan bortforklares. Ja, en annen dimisjon som vel for barn ikke er så lett å forholde seg til, er dette med avstand. Hvor skjer dette, kan bli nærmere enn slik vi voksne oppfatter det. På den måten kan det hele få en lagt mer dramatisk dimisjon for dem.

Trusselen kommer så  mye nærmere en. Selv for oss voksne kan det opplevelses vanskelig nok og vi lar oss følelsesmessig bli sterkt berørt.

Denne nye virkeligheten vi lever i, hvor inntrykk fra fjerne områder kan påvirke vår hverdag på en måte som i værte fall kan sette oss ut av spill. Gjennom at vår psyke blir så sterkt berørt at det gjør noe med vår hverdag. Det kan jo også være problemer med å dempe angsten hos barna, og ikke minst beskytte dem mot slike inntrykk. Selv om vi lever i små lokalsamfunn, fjernt fra de store byer og kan hende også mer eller mindre isolert mer enn andre. I perioder eller på grunn av kommunikasjoner, slik som stengte veier, dårlige forbindelser med mer vær avhengige forhold.

Et eksempel var jo gårdagens store trafikale ulykke i Sverige og i dag ulykken i London,  allerede før det var publisert i Norske aviser på Internett så ved noen enkle søk satt jeg å kunne studere bilder fra ulykken ved å gå nærmere hendelsen. Slik som til Svenske aviser og til engelske publikasjoner. Ja, også ved hjelp av linker på Twitter kunne en se bilder som var lagt ut av folk som bodde i nærheten når det gjaldt hendelsen i London i dag.

Det gikk ikke mange minuttene før en sto midt opp i det, med bilder og videoer som visste dramatikken der og da, i øyeblikket.  Vi har jo bare for noen år tilbake kunne følge krigshandlinger på andre siden av vår jordklode, fra time til time. Store katastrofer har vi kunne følge med under direktesendinger hjemme via vår egen stue enten via tv skjermen eller via Internett.

Samtidig så er en like fjern fra det hele, rent fysisk som på femti og seksti tallet. Egentlig ikke på noen måte berørt av det hele, for ens egen del.  Det blir på mange måter så kontrastfylt og så uvirkelig samtidig som det er jo langt mer virkelig enn vi vil tro.