Drepte 77 dyr og nå håper vi at 8 av gisslene har overlevd...

I mange tilfeller er det så dramatisk for dyr at avlivning er den eneste utveien for at dyrene ikke skal lide overlast. I det tilfellet fra Finnmark i november 2012 er det vel tvilsomt om en trengte å gå så drastisk til verks når det gjaldt et stort antall av dyrene. Det kunne med god human innsats fra Mattilsynet og myndighetene vært løst på en helt annen måte til alle dyrenes beste vil jeg tro.

Er det snakk om en ukultur fra Norske myndigheter når det gjelder husdyr at det å drepe er eneste løsningen mens en gjør alt for mennsker for at de ikke skal lide overlast, bortsett fra mange eldre ved sykehjem og ellers som går ofte en uviss framtid i møte, og blir funnet døde eller dør av mangel på pleie og omsorg.


Nå er det kan hende lettere å ta livet av dyr enn mennesker, mye tyder på det. Hva også gjelder kjæledyr slik som ble gjort av veterinærer fra Mattilsynet i Finnmark da de valgte å gå til aksjon på en gård i Gamvik kommune i Finnmark. Hvor de tok livet av 77 dyr.  Nå har en undersøkt 20 hunder, 4 katter, 3 kaniner, 3 rotter, et marsvin, en degus, 2 papegøyer og 2 undulater og en fink. Veterinærinstituttet har analysert 37 kadaver av disse dyrene som ble tatt livet av Mattilsynet i november i fjor.

Dette kan vi lese i et oppslag på NRK 1 Troms og Finnmarks sine sider på Internett. Disse innsendte dyrene avdekket ikke mislighold, skriver NRK. Det er gjort mindre anmerkinger når det gjelder pelsstell hos noen hunder og en kanin, og anmerkninger hva gjelder tennene hos noen hunder.

Veterinærinstituttet skriver bl.a. dette i sin rapport:

"Dyrene har fått nok mat. Parasittbelastningen har vært på et nivå som er vanlig i mange dyrehol, og hvor det ikke er forventet at dyrene viser kliniske symptomer. Det er gjort anmerkninger til pelsstell, klør og tenner på noen få dyr, men ingen av disse anmerkningene anses som vesentlig eker alvorlige. Det er avdekket enkelte andre funn ved obduksjonene, men også disse vurderes å ha vært uten betydning fra dyrenes allmenntilstand".

Nå har de undersøkt 37 av de 77 dyrene, og det sies ikke mye om de øvrige dyrene på gården. Det som ble kjent var at en hest som var på gården var det en annen eier til og skulle ikke vært avlivet.

Mye tyder på at de har gjort altfor dårlige undersøkelser i forkant, hva gjelder de enkelte dyrene, når så mange som 37 av dyrene ikke kan sies å ha vært i en alvorlig og livs kritisk situasjon, som en kan si er tilfelle i mange andre tilfeller. Hvor situasjonen for dyrene kan være så alvorlig at avlivning er nødvendig for å hindre at dyrene lider mer enn nødvendig.

Det kan umulig ha vært slik i dette tilfellet når nærmere førti av de drepte dyrene finner en ut det en har funnet ut. Hva så med de førti øvrige dyrene som ikke var med i denne undersøkelsen av Veterinærinstituttet, kan de ha blitt drept uten at det var helt nødvendig? 

Skulle ikke livet til dyrene gå foran i en slik situasjon og de skulle på et generelt grunnlag blitt tatt hånd om, på en forsvarlig måte av myndighetene, gitt dem medisinsk behandling og så gitt hver enkelt et nytt hjem. Under trygge omgivelser hvor de fikk den omsorg de trengte? Ville det ikke være en langt mer human løsning, men en valgte å ta livet av dem.

Det ble vel nevnt allerede da saken ble omtalt i media når dette skjedde, men at en gav uttrykk for at en slik løsning var der og da ikke mulig. Det virker merkelig med tanke på hvilket apparat en har i gang satt i forhold til hva som skjer for øyeblikket om situasjonen til de norske gislene i Algerie. Da er det ikke snakk om mangel på ressurser og en gjør alt som er mulig fra norske myndigheter i situasjonen.  

Derimot når det gjelder dyr som i dette tilfellet har en valgt en helt annen løsning, som gjorde at en med makt drepte i løpet av kort tid 77 dyr.  Jeg forstår det ikke og klarer ikke å forstå en slik handling kan forsvares med den bakgrunn som en kan forstå at saken hadde. Den kunne vært løst på en langt bedre måte, og da med hensyn til dyrene.

Kilde: 37 er undersøkt av Veterinærinstituttet, skriver NRK

Feil hest ble drept

Dramatikken der ute og facebook dramatikken ?

-->

Nyhetsbildet er noe kontrastfylt med tanke på de vel, for øyeblikket to mest dominerende oppslag i nyhetsbildet. På den ene siden Lance Armstrong og dopingen, og på den andre siden situasjonen for nordmennene og andre gisler i Algerie. Det er de to sakene som norske medier har mest fokus på. Det er jo forståelig at gisseldramaet i Algerie er jo fullt ut forståelig. På den andre siden så vet jeg ikke riktig om det fokuset som er på denne Armstrong er vel mindre viktig. Vel, viktig med tanke på problemer med doping innen idretten på generelt plan, at det skjer og kan hende i større omfang en hva en vil innrømme.

Gassanlegget ligger i In Amenas i Algerie, et sted som jeg ikke visste noe særlig om, og ligger i et område som med hjemlige øyne er noe annerledes enn hva vi er vant med.  Samtidig så er den type terrorhandlinger kommet langt nærere oss fordi vi har fortsatt sterkt i minnet det som skjedde 22. juli med bombing i hovedstaden vår og mange drap av mange unge på Utøya. Det tok jo tid også der før en egentlig fikk et klart bilde av hva som foregikk og ikke minst fikk stanset drapene på Utøya.

Det er mye informasjon som når fram til oss, og enda mer om en søker på Internett, men under slike omstendigheter som denne terroraksjonen hvor nordmenn er rammet i tillegg til mange fra andre land, så er det et veldig fokus i norske medier.  En prøver time for time gi oss informasjon om situasjonen, fram til hvert fall en har fått svar på hva har skjedd med alle nordmennene. For øyeblikket 8 nordmenn en ikke hva har skjedd med.

Bortsett fra ulike aviser, tv kanaler og lignende har oppslag på facebook, er det som om slike hendelser og andre ikke i særlig grad har gått innpå de en har på  facebook. Hvert fall når en ser på hva den enkelte skriver om på veggen sin. Noen ganger skulle en tro at det var langt flere som skulle reagere og gi uttrykk for det, og faktisk er det nok slik at de gjør det. Derimot er det ikke noe som de meddeler via facebook. Det er ikke stedet de kommer med slike reaksjoner av en eller annen grunn.

Noen ganger har jeg undret meg over akkurat det. Det virker som om facebook for dem er et sted for de nære ting, det hjemlige og familiære, lagt mer uskyldige ting. Det kan hende at derfor kommer ikke slike ting til uttrykk, slik som dramatiske hendelser som ifølge media hele landet er berørt av. Hendelser som griper inn i et hvert hjem, som blir diskutert og kommentert på alle arbeidsplasser, i alle hjem, hvor en gjennom tv skjermen får med seg siste nytt. Hvert fall gjennom hovedsendingene slik som Dagsrevyen og lignende.

Skulle en bruke facebook som målestokk for hvor mye dette går innpå eller berører en, forståelse for det dramatiske og tragiske ved hele situasjonen, så er ikke – slik jeg har opplevd  - facebook til nå – stedet hvor dette kommer i særlig grad til uttrykk.

Der er først når det er ting som skjer i nærmiljøet, og kan hande hendelser av langt mindre dramatikk at en kan se reaksjonene kommer. Da ofte ting som er kommer til uttrykk som et irritasjonsmoment. Over andres handlinger, gjøren og laden uten at det medfører fare for liv eller helse. Det kan oppstå en lang rekke kommentarer og meningsytringer, den ene mer usaklig enn den andre.

Slike ting engasjerer og tydeligvis medfører oppslag og ikke  minst kommentarer, men om det var slik at vi var havnet midt opp i en krig, så hadde en antageligvis ikke blitt nevnt med et ord av venner på facebook. Bortsett fra et fåtall, resten hadde forholdt seg tause og hadde vært lagt mer opptatt av hverdagslige ting.

Jeg har lurt på mange ganger lurt på hvorfor er det slik, eller at en sitter med en slikt inntrykk?

Der og nå!

 Denne hendelsen tidligere i dag hørte jeg på nyhetene på  radio og etter kort tid fant jeg bilde på en nyhetssted på Internett og så dette bildet via twitter. Etter hvert dukket det opp flere bilder og  vidoer på også sidene til VG, Dagbladet, NRK og så videre... vi kan sitte flerhundre kilometer fra hendelsene men likevel få dem utrolig nært innpå oss, sammenlignet med hvordan det var i min barndom...

Jeg gjorde noen tanker om dette med å bo så langt unna begivenhetenes sentrum, med andre ord det å bo på et lite sted, i kan hende en liten bygd og mange mil unna større steder.  Det var jo i slike omgivelser jeg vokste opp under fra mitt første leveår og fram til jeg var ungdom. Det nærmeste jeg var på de årene hva gjaldt steder med bypreg må jeg nok si, den gang var byen Tromsø.  Første gang jeg var i Tromsø var så tidlig som i midten av august i 1956, i en alder av  4 år og åtte måneder.  Nå husker jeg ikke noe av den turen, men det står nedtegnet i min mors gamle dagbok. Neste gang var sommeren 1963.

Nå kan en jo si at slik som den gang på femti og også tidlig på sekstitallet som levde en hvert fall i en verden til begivenhetene der ute i verden, ofte stor grad av innsikt og forståelse. Det var nok ikke så mye en fikk med seg. Det meste av nyheter ble jo formidlet via trykte presse som aviser, ukeblader og lignende og da via radiosendinger. Den gang var det ikke noe her på berget som het tv, så det en fikk av inntrykk var via bilder, med de begrensinger det gav.  Det var nå heller ikke slik at vi barn var så veldig opptatt av de store overskriftene.

Noe fikk vi med oss og som kunne sette i gang fantasien, og det kunne vel hende at det i seg selv ble dramatisk nok.  Jeg gjorde meg noen tanker rundt den situasjonen, den gang da, og i forhold til dagens hverdag. Den største forskjellen er nok at vi i langt større grad får disse inntrykk, verden over, mye nærmere og på en langt mer levende gjort måte enn den gang for femti år siden eller mer.  Selv barn vil kunne sitte å se reportasjer fra dramatiske hendelser via tv-ens nyhetssendinger,  levende bilder som forsterker det hele og gir et virkelighets bilde som langt fra kan bortforklares. Ja, en annen dimisjon som vel for barn ikke er så lett å forholde seg til, er dette med avstand. Hvor skjer dette, kan bli nærmere enn slik vi voksne oppfatter det. På den måten kan det hele få en lagt mer dramatisk dimisjon for dem.

Trusselen kommer så  mye nærmere en. Selv for oss voksne kan det opplevelses vanskelig nok og vi lar oss følelsesmessig bli sterkt berørt.

Denne nye virkeligheten vi lever i, hvor inntrykk fra fjerne områder kan påvirke vår hverdag på en måte som i værte fall kan sette oss ut av spill. Gjennom at vår psyke blir så sterkt berørt at det gjør noe med vår hverdag. Det kan jo også være problemer med å dempe angsten hos barna, og ikke minst beskytte dem mot slike inntrykk. Selv om vi lever i små lokalsamfunn, fjernt fra de store byer og kan hende også mer eller mindre isolert mer enn andre. I perioder eller på grunn av kommunikasjoner, slik som stengte veier, dårlige forbindelser med mer vær avhengige forhold.

Et eksempel var jo gårdagens store trafikale ulykke i Sverige og i dag ulykken i London,  allerede før det var publisert i Norske aviser på Internett så ved noen enkle søk satt jeg å kunne studere bilder fra ulykken ved å gå nærmere hendelsen. Slik som til Svenske aviser og til engelske publikasjoner. Ja, også ved hjelp av linker på Twitter kunne en se bilder som var lagt ut av folk som bodde i nærheten når det gjaldt hendelsen i London i dag.

Det gikk ikke mange minuttene før en sto midt opp i det, med bilder og videoer som visste dramatikken der og da, i øyeblikket.  Vi har jo bare for noen år tilbake kunne følge krigshandlinger på andre siden av vår jordklode, fra time til time. Store katastrofer har vi kunne følge med under direktesendinger hjemme via vår egen stue enten via tv skjermen eller via Internett.

Samtidig så er en like fjern fra det hele, rent fysisk som på femti og seksti tallet. Egentlig ikke på noen måte berørt av det hele, for ens egen del.  Det blir på mange måter så kontrastfylt og så uvirkelig samtidig som det er jo langt mer virkelig enn vi vil tro.

Ikke alle problemer lar seg så lett løses, andre igjen lar seg gjøre?

 

Her er noen av siste dagers hendelser i nyhetsbilder og alle disse hendelsene kan ikke løses på en enkel måte, og ikke er opptatt av de store hendelsene men mer opptatt av de nære ting.

... slik som Ravdna Anti i Karasjok som er veldig bekymret for at hundene gjør fra seg i skisløpa i Karasjok og andre steder i bygda hennes. 
Nå finnes det praktiske løsninger for dette problemet og det er å sette opp offentlige hundetoaletter hvor hundeeiere kan putte hundeposer med hundemøtt i når de går tur. Det kan være med på å redusere problemet. Derimot store trafikkulykker, krig, bombing og bilvrak er jo langt værre å få bukt med da. ...

Ulike hundetoaletter som kan kjøpes, kan hende med grasrotmiddler?

dette kan jo være et nyttig tiltak gjort av lokale idrettslag og bygdelag for å redusere problemet.

Langt unna sivilisasjon, byens larm og bråk…

Et bilde av meg fra sommeren 1962 tror jeg det er fra, oppe ved sameleiren oppe i Smørfjord ca. 1,35 -1, 7 km opp langs RV 889 mot Kokelv og Havøysund. På den tiden vi enda bodde ute i Ytre Nordmannseth her i Porsanger, like før en kommer til Skarvbergtunnelen (E 69), 10 km etter at en har passert Smørfjord. Den gang var ikke tunnelen bygd, bortsett fra et lite forsøk i Skarvberget litt lengre ute enn hvor dagens tunnelinngangen er. Ellers var veien utover til oss under bygging og som regel vinterstengt ute ved Alkeberget. Utgangspunktet for det jeg har skrevet her er på magne måter med tanke på når vi bodde der ute, godt og vel 15 km herfra jeg bor nå.
Nå når en sitter i en avkrok av denne verdenen så minner det meg mye om den gangen jeg tråkket mine barnesko i de små bygder her oppe i nord. Hvor vi vel må si at vi bodde på steder som ikke var preget av storbyens jag og mas. Ja, vi visste vel knapt hva det var for noe. Kan hende vi hadde hørt om noe sånt i en radiosending, uten helt å forestille hvordan det var i virkeligheten. Slik som det framtonet seg i radioteatres sendinger av Dickie Dick Dickens som var skrevet av ekteparet Rolf og Alexandra Becker i Tyskland som var oversatt til norsk av Hans Heiberg og hvor Paul Skoe bearbeidet og redigerte serien. Med musikk av Maj og Gunnar Sønstevold, mens Viktor Sandal hadde lyd og den tekniske regien. Vel alt det der om hvem som gjorde hva var kan hende noe vi ikke var spesielt opphengt i.  Det var nok stemmen til Frank Robert, Lasse Kolstad og Sverre Hansen og Jack Fjeldstad, og ikke minst Randi Nordby og Tore Foss som lot oss rive med i persongalleriet fra Chicagos underverden.

Det var slik bilder som lot fantasier få fritt flyt og bilder ble dannet på netthinnen som i drømmene. Så var det kan hende bilder og slikt som kunne gi en et om ikke levende bilde av byer, lagt unna vår virkelighet og hverdag. Akkurat denne virkelighet er det jo nå jeg kan liksom ta og føle på. For så vidt med et annet blikk for det en den gangen i barndommens rike, hvor en kan hende ikke andre oppfatninger av  virkeligheten en den en levde i til daglig. Nå kan en si, som voksen at bildet er noe annerledes. Der er kommet til bilder og inntrykk som har gitt det hele et helt annet perspektiv. Sammenlignbare bilder en ikke, den grad hadde, den gangen i barndommen.

Det er nå slik at en i dette mørke landskapet, i påvente av lysere tider, sitter å lar hverdagen vandre forbi en uten at en nesten merker det. Dagene går av seg selv, uten at en er i særlig grad delaktig. Bare sittende knapt nok som en tilskuer til det hele. Der er andre, mer fremtredende personligheter som drifter det hele, som føler et ansvar og bidrar. Selv har  en, hvert fall en følelse av at en har passert middagshøyden av livets mange nyanser, og kan i langt større grad lene seg tilbake. I kledd god samvittighet.

Sitter her med en følelse av at det er utrolig lagt til der tingene skjer. Der det er et liv. Hvor støynivået er lagt større enn her jeg sitter. Ja, hvor det er lyder som gir en opplevelse av at her skjer det noe. Larmen av biler på vandring, av tungtrafikk, av bygninger som det er liv og røre i. Lyden av industri, av maskiner som hamrer og slår.

En lyd som var helt ny, hvert fall sånn i virkeligheten, kan jeg erindre, var når vi var kommet så lagt sør  at vi kunne høre lyden av et tog, den sommeren i 1965 da vi flyttet sørover. Toget som beveget seg over en jernbanebru, husker jeg ikke feil. Et stykke fra der vi bodde på en campingplass i Sverige. Det var da vi først vel opplevde at vi var i nærheten av storsamfunnet. Av noe fremmed og nytt. Ja, vi hadde vært i byer som Hammerfest og i Tromsø, men det var nå også alt.

Det gode ved denne følelsen av å være så lagt unna det meste,  gjør at en ikke i særlig grad ikke trenger å bry seg. For hvorfor skulle en det? Det var jo engang slik at det, her ute bodde folk langt fra andre, veiløst og isolert. Det var så lite de kunne gjøre, det var så lite de visste. Der ute i den store verdenen. Hva visste de vel hva skjedde nede i Paris, eller i Roma eller for den saks skyld i København, ja, selv det som nå skjedde nede i Trondheim eller Bergen var ukjent. Om det nå var noe som skjedde så var det lite de kunne gjøre, fra eller til. Til det var avstanden for stor. Altfor stor! Det tok dager, ja, uker om det skulle reise dit, for å bidra med en hjelpende hånd.

Nå er det jo for så vidt annerledes, på mange måter. Vi kan ved hjelp av teknologien få inntrykkene fra verden der ute på sekunder, om vi benytter oss av slike ting som internett. Radio og tv for så vidt også. Det er ikke lengre enn seks mil herfra til nærmeste flyplass og en reie med et fly tar noen timer ned til hovedstanden og langt kortere til Tromsø. Så ting har endret seg.

Hvorfor skal en bry seg, føle ansvar for det som skjer der ute, tross alt, rent fysisk flere hundre kilometer unna. Det tilhører en annen verden, et annet sted. Som ikke normalt sett vil berøre min hverdag, mitt gjøren og laden. Like lite som det som skjer her berører dem. Ja, antageligvis langt mindre. Sett fra deres ståsted. Storbyen, storsamfunnet.

Hva vet vi om framtiden når vi er eksempelvis fire år?

 Wilfred, bror min, og jeg leker ved hytta i Friafjord en regnværsdag. Vi flyttet inn i hytta i Friarfjord 5. mai 1956 som faren vår Kristian hadde begynt på i oktober året før, skriver vår mor i sin dagbok.

Noe som jo er i grunnen merkelig og det er den kjensgjerning at når det gjelder våre liv og de muligheter som vil bli en realitet i et voksent liv  i veldig mange tilfeller og for de fleste av oss virker uforståelige at de inntreffer, ofte langt senere i livet. Studerer en for eksempel den enkelte sitt liv fra han eller hun ble født så er det slik at i mange tilfeller sier det oss lite om hva vedkommende vil bli som voksen eller hvilken samfunnsmessig betydning vedkommende vil få, ofte i godt voksen alder.

Der er noen hvor veien er staket ut for vedkommende men de utgjør i den store sammenhengen en liten gruppe av den totale mengden av menneske verden over. Det jeg da har i tankene er i de tilfeller det er snakk om kongelige aner og lignende forhold. Hvor tradisjonen og kulturen har staket ut kursen for noen, bestemt utvalgte. Selv der er det ikke noen garanti at det vil bli slik som tradisjonen tilsier.

Nå er det jo slik at også i andre slekter er det til dels tilsvarende tradisjoner, hvert fall over en tidsperiode. I mange tilfeller er det snakk om forventninger og også kulturelle forhold, som har til dels staket ut kursen. Uansett har jo historien visst at det er ingen garanti,  men der er i langt større grad et håp, ikke minst på foreldre og besteforeldres side. Odelsretten er jo en institusjon som har en del prinsipper i lovs form som staker ut kursen for den eldste.

Så har du andre familiære tradisjoner av variert karater hvor en har slike forventninger til sine avkom. Slik som min stefar, bror til min far som så for seg at alle vi søsken skulle begynne å jobbe på Norsk Hydro hvor han hadde tråkket sine yrkesaktive karriere i en mannsalder eller mer. Dette var jo også som var i mange tilfeller noe som var langt mer vanlig før i tiden at en gikk i farens fotspor, førte på den måten tradisjonen videre.


Nå er det nok slik at uansett hvordan det stiller seg så har en få om noen forutsetninger for å garantere at avkommet vil ha evner eller på andre måter kunne føre tradisjonen og arven videre, ja, det er ikke sikkert at vedkommende vil vokse seg til å leve så lenge at det blir aktuelt. Det kan hende at evnene ikke strekker til, at som følge av sykdom eller lyte vedkommende aldri vil kunne ha en så ansvarsfull stilling.

Det var jo en danskekonge under dansketiden som var alvorlig syk, av en psykisk sykdom at hans evne til å styre landet, herunder også Norge ikke lot seg gjøre, uten veldig stor innsats fra hans undersåttene. Det gjorde jo sitt til at de utnyttet situasjonen i stor grad til egen fordel.

Når vi nå ser på disse som slår innpå en politisk karriere, om enn, først senere i livet, så var vel utgangspunktet for en slik karriere noe uklar med tanke på  den lille karen eller jenta som vokste opp fra å være et lite barn i sine første leveår. At en kunne tenke seg at dette kunne bli, langt senere i  livet en statsminister? Slik som for eksempel Gro, vår engen morsfigur i den politiske hverdag, Norges første kvinnelige statsminister.

Det var kan hende langt mer forutsigbart at Jens ville kunne havne i en slik posisjon, ut fra familiære tradisjoner. Vi kan jo ta for oss mange mer lokale personligheter, og vel må si at for manges del var det lite eller ingenting som tilsa at vedkommende ville en dag sitte i ordførerstolen i hjemkommunen sin, eller for den saks skyld i en annen kommune.

Andre, betydningsfulle stillinger og posisjoner i samfunnet var vel heller ikke forutsatt, sånn i utgangspunktet, slik som med han jeg nylig har tatt nøyere i ettersyn, han som bosatte seg i Vardø og ble en sentral fiskeriinspektør i fylket og fikk stor innflytelse på situasjonen for fiskerne i dette fylket. Han som langt nede i Nordland så dagens lys. Hadde hans foreldre forventet eller sett for seg at den krabaten skulle bli det han ble? Neppe. At han skulle dra helt nord til Vardø og stifte familie der?

Var det så forutsigbart at Bjørn-Petter Finstad som var født i Oslo skulle sitte som førsteamanuensis ved Norges Fiskerihøgskole i oktober 2008, bare fordi han var født 22. juli 1964 i Oslo?

At han skulle skrive noe sånt som fikk tittelen: ”Arbeiderpartiet og den statseide fiskeindustrien i Nord-Norge. ” eller ”Fra moderne storvær til seinmoderne utkant. Kiberg 1945-2000” for ikke snakke om ”Om Finotro på Skjervøy” og mye, mye mer. Hadde han for eksempel sett dette for seg da han fylte sine fire år en mandag i juli, nærmere bestemt 22. juli 1968 tenkte at det som jeg skulle være opptatt var fisket i Finnmark og Nord-Norge? Han var vel kan hende mer opptatt av at han nå hadde blitt hele fire år? Hvor mye visste han om Finotro på Skjervøy som fireåring?

Ja, skal jo ikke se bort fra at han hadde kunnskaper om det, det kan jo hende hans foreldre, en av dem eller begge var fra disse områdene, men hadde bosatt seg i Oslo, den  gangen. Kan hende de ikke bodde lengre i Oslo, han, Bjørn-Petter, var bare født i Oslo.

Uansett så var det nå vel, ut fra hans ståsted ikke så mye han på den tiden visste om sin framtid, muligheter og enda mindre om hva som ble en realitet, der langt framme, 40 år senere i hans liv, året 2008 eller slik som i 1993 da han skrev sin hovedoppgave som jeg kom over i går.

Ja, hva visste vel jeg om at jeg skulle sitte her i Olderfjord, i en kjellerleilighet da jeg var fire år? Den julen jeg fikk skiene til Gunnar og Wilfred skulle få ski, da de skulle kjøpe skiene til Jarle. For ikke snakke om da jeg ble ikledd min nye kjeledress, ja, vi fikk begge to kjeledresser, den julen i 1955, da jeg fylte fire år. Så fikk vi fargeblyanter, blyant og kladdebok fra Jarle. Ja, noe vi vel visste da allerede var at vi likte å tegne, begge to.

Sånn ellers var nok kunnskapen om framtiden ganske uviss og uklar, selv for våre foreldre som oss selv, i den alderen jeg fire år og min bror som var fylt 2 år i mars samme år.

på gamle hjemtrakter i Friarfjord 14. mai 2010

Hvordan det hele begynte?

Våknet nå for ikke så lenge siden og da kom jeg i tanke for noen bøker jeg leste i min tidlige ungdom da jeg bodde enda oppe på Kjellstadbakken på Stathelle i Telemark. Det måtte jo ha vært engang før vi gikk inn året 1969 og jeg reiste nordover til Finnmark. Husker ikke hvordan jeg nå kom over de bøkene, men tror det var en bokserie jeg hadde bestilt, en form for bokklubb eller noe i den duren. Det var noen små bøker, med ikke helt ukjente forfattere. Tre av disse bøkene omhandlet en familie som en kunne følge i generasjoner et sted nede i Europa, akkurat hvor kommer jeg ikke på i dag. Det som jeg ble utrolig fasinert av var dette at en fikk innsikt i denne familiens hverdag og liv, gjennom, tror det var tre generasjoner.

Om det var da, eller kan hende en kombinasjon av min mor og mormors fortellinger om livet før min tid, som gjorde at jeg etter hvert fikk en umettelig interesse for den type innsikt. Det å bli nysgjerrig på fortiden, forfedrenes historie, det å spørre seg hvem var han eller hun, hvor kom vedkommende i fra, hvordan levde de, hva gjorde de og så videre? Den umettelige nysgjerrigheten på det området. Var det også turene opp på loftet hjemme i Ytre Nordmannseth, studere hva som fantes i gamle esker, eller på loftet hos mormor i Rustefjelbma, ikke minst bla utallige ganger i gamle fotoalbum, hvor hvert bilde fortale en historie.

Det var kan hende summen av alle de, for meg spennende opplevelsene som inspirerte meg til å  drive med slektsgransking , som bidro til at hver gang jeg leser en bok, med historisk tilsnitt, og ser et navn på en person, så spør jeg meg, hvem er du, hvem var du og  så videre. Hvor kom du i fra, hvordan var din barndom, dine foreldre, hvordan bodde dere og så videre, og så videre. Utallige spørsmål dukker opp i hodet mitt og som jeg vil ha kunnskap om. Nå er det jo slik at det er det færreste gangene at jeg begynner å undersøke dette, men det hender, slik som i går.  Var det vel.

Da jeg festet meg i et navn på en av de personene som dukket opp i boka om Arbeiderpartiet i Finnmark som jeg kjøpte før jul på matbutikken i Indre Billefjord. Nå er jo den boka full av navn, navn på personer som fikk betydning for arbeiderparitet fra den så dagens lys i dette fylket. Noen navn i løpet av de åtti-nitti sidene går igjen og igjen, navn jeg ikke før kjente noe særlig til. Navn på personer som var født lenge før vi hadde passert et nytt århundre, men som utover de årene fikk stor betydning for partiet lokalt eller sentralt.

For hvert navn dukket dette spørsmålet opp, hvem er du, eller hvem var du? Utover det jeg kunne lese der og da, og i påfølgende sider av boka. Da var det som om denne romantriologien dukket opp igjen, og jeg kunne føle spenningen ved tanken for å dra på oppdagelse reise i deres liv og levne. Bare jeg ser et navn på den måten er det noe i meg som våkner, som vekker nysgjerrigheten og får et sterkt ønske om å vite noe mer. Som regel da om personer som engang levde, slik som i denne boka med et innhold om et parti og da i forhold til partiets opprinnelse og historie.  Nå er det jo slik at jeg har lest utallige slike bøker, fordi de fasinerer meg, som et glimt av en forgangen virkelighet.

Nå er vi jo inne i en tid hvor tilgangen til slik informasjon, om våre forfedre er veldig tilgjengelige, gjennom folketellinger og kirkebøker med mer. Det ligger der, helt åpenlyst for den som ønsker det. Før måtte en dra på bibliotekene, som for de fleste var det nærmeste stedet for å finne kildemateriale. Mange ganger ved hjelp av mikrofilm. Jeg har jo brukt noen timer på biblioteker for å bla igjennom slike filmruller. Gjøre notater med mer, men også når det kom, kjøpt eller lånt bøker med folketellinger og avskrift av gamle kirkebøker.

Nå kan en jo spørre seg hva kan så slike opplysninger si en, fortelle en, vel i utgangspunktet ikke så mye, men litt, en får en sammenheng, bindeleddet mellom foreldre og barn, en kan se konturene av når en familie ble etablert, når barna ble født og også foreldrenes foreldre og etterslekten. Bostedet, fødestedet og yrket kan gi en konturene av en historie og så er det jo dette med fantasien, dette at en kan få forestillinger om hvordan det var, kan hende en har kunnskaper om stedet, om forholdene den gang, eller en kan tilegne dem.

Slik som denne karen, denne mannen som etter hvert ble fiskeriinspektør og en betydningsfull og sentral person i dette fylket, Ragnvald Skotnes, som dukket opp i denne boka om arbeiderpartiet i Finnmark. Et navn som ble nevnt mer enn engang. Nå var det jo ikke av ren tilfeldighet at jeg festet meg ved hans navn, fordi jeg så tidlig som i 1969 ble kjent med en med det etternavnet i Vardø, da jeg jobbet der, det året. Ja, senere traff jeg han ved flere anledninger da han ble far til bl.a. barna til min første kones søster som ble boende i Vardø. Jeg hadde jo en del kontakt med han da han jobbet som journalist for Finnmarken. Så navnet Skotnes vekket minner. Nå vet jeg jo enda ikke om denne Skotnes som ble fiskeriinspektør i Finnmark kan være i slekt med den Skotnes jeg kjente i sin tid.

Det kan hende, så langt har jeg ikke funnet ut av det  og det kan vel by på problemer å finne ut av akkurat det. Det som jo er litt spesielt, men ikke uvanlig, så var det for denne Ragnvald Skotnes ikke slik at det var et vanlig brukt navn i hans farsslekt, så langt jeg kan se, men et gårdsnavn som han gjorde til et slektsnavn for sin egen etterslekt. En gård langt lengre sør i landet, i Nordland som han kom fra og tråkket sine barnesko før han traff sin kone som skulle være den som delte livet med han livet ut, så langt en kan lese ut av gravstøtte på kirkegården i Vardø.  Der de begge to er gravlagt. I følge gravminner på Dis sine sider på Internett. En søkbar database hvor en kan finne når folk døde og ble gravlagt. Noe som medlemmer av Dis har bygget opp til glede for alle oss som er nysgjerrig på slekter.

 Vel så langt  har jeg i løpet av par døgn funnet ut når han giftet seg, hvor og med hvem og de tre første barna deres som ble født i Vardø og at de bodde på et kvist værelse i Vardø som de betalte 8 kroner i leie for, i året 1910. Faktisk så ble jo min morfar første gang gift i Vardø med også en jente som var født i Sør-Varanger men da så tidlig som i  1900, slik som også var tilfelle for denne Ragnvald Skotnes, han fant sin kone, med finsk etternavn i Sør-Varanger i 1908.

Tilfeldig var det jo også at jeg kom over at Ragnvald hadde besøkt Russenes, her i Porsanger hvor jeg nå bor i august 1937. Jeg fant et dokument på internett hvor hans skulle være nevnt. Som jeg lastet ned og ved et søk fant jeg ut at hans navn var nevnt flere steder. En hovedoppgave som var skrevet i 1993 av en ved navn Bjørn-Petter Finstad. Sto det om Rangnvalds besøk i Russenes før krigen. Etter en rekke søk så fant jeg mer og mer om denne Ragnvald… hans foreldre og hans kones foreldre…

Men hvem er så denne Bjørn-Petter Finstad som skrev denne hovedoppgaven ved navn:  ”FISKERINÆRINGEN I FINNMARK UNDER OKKUPASJONEN” ?