Fiskeriinspektør Ragnvald Skotnes, Vardø

Er det noen på Russenes som husker da Ragnvald Skotnes besøkte (august 1937) Russenes i Porsanger da han bl.a. hilste på fiskere fra fiskerlaget "Samhold" og folk fra arbeiderlaget. De lokale organisasjonsfolkene ønsket å drøfte mulighetene for å få støtte til bygging av en rorbod på Nordre Langøy utenfor Olderfjord. I et brev til Fiskeridirektører forteller Skotnes om bakgrunnen:

"Det hender ikke så skjelden at fiskerne som bor i det indre av Porsanger var ute på fiskefeldtet når vinden selv av mindre styrke falt ut fjorden, måtte ta ophold på en av de mange holmer og øyer ute i fjorden inntil vinden løiet av, og det kunde til tider ta lang tid."

... videre kan en lese følgende:
"De fleste fiskefartøyene i Porsanger, daværende Kistrand
herred, var mindre båter uten motor. Når det blåste opp fikk
fiskerne problemer med å komme seg hjem, og de måtte derfor
søke ly på øyene. På en av dem var det satt opp noen gammer,
men de var små og kalde. Fiskerne ba derfor om offentlig
støtte til å få oppført en rorbod med plass til 25 fiskere på
Nordre Langøy.

Fiskeriinspektørens beskrivelse av forholdene i fjorden er rystende lesning: "Befolkningen i Porsanger er meget fattig, bor tildels i dårlige hus, og ikke så skjelden under samme tak som kreaturene."2 Men han legger også til at fiskefeltet på fjorden var godt, selv om fiskerne av og til hadde vanskeligheter med å få solgt torske- og seifangstene.

I hovedtrekk kan vi si at fiskeribefolkningen i Finnmark bodde enten i fjordstrøk eller i kyststrøk i mellomkrigstiden. Kistrand var en typisk fjordkommune der størstedelen av befolkningen var samer eller kvener, og fiske ble drevet i kombinasjon med jordbruk.3 Fiskerne solgte fangstene til oppkjøpsbåter, eller hengte fisken selv og solgte ferdig tørrfisk til lokale kjøpmenn."

Kilde: FISKERINÆRINGEN I FINNMARK UNDER OKKUPASJONEN
av Bjørn-Petter Finstad. Hovedoppgave i historie våren 1993
Institutt for samfunnsvitenskap. Universitetet i Tromsø. Side 17.

Ragvald hvor kom han fra og hvor bosatte han seg?

Ragnvald Skotnes fulle navn var Ragnvald Kr. Lund Skotnes født 26. januar 1887 og død 23. desember 1962 i Vardø, han var gift med Susanne Valborg f. Kostamo, 26. juni 1885 og død 18. november 1964. Susanne Valborg var datter til Petter Kostamo og Else Valborg Hansdatter ( 01.05.1854, Finland), han fra Kemijärvi i Finland, Susanne hadde hvert fall en bror ved navn Wilhelm Alrik (24.03.1890, Fosland) . De bodde i år 1900 i Fosland i Neiden.
Rangnvald gifter seg den 29. desember 1908 i Sør-Varanger med Susanne Valborg, hans foreldre var fisker Edvard Olai Mathiassen (1854) og Trine Nikoline Thomasdtr. (1851) og Ragvald er født i Skotnes i Lofoten konfirmert 8. juni 1902. Da han var komfirmert sto han oppført med etternavnet Edvardsen, han var dødt 28. august 1887. Skotnes tok han antageligvis senere etter fødestedet Skotnæs.

I folketellingen for 1900 står foreldrene oppført bosatt på gården Skotnes i Buksnes, Nordland, faren som fiskser - betalende husm. med jor, født i Flakstad i Nordland, hun i Buksnes, i tillegg til Ragnvald står også oppført Nikolai (1882) og datteren Rakel (1884), Nikolai som fisker, Ragnvald som gjærtergut og Rakel med huslige syslser, i tillegg har de Einar Johansen (født 1895 i Vaagen i Nordland) oppført som pleiesøn.

Kilde: Gravstøttene til Ragnvald og kona i Vardø

Kirkebok for bygsognet i Vardø 1900 -1914, s 120:

Den 5. mars 1909 blir Torleif født , foreldre er Ragnvald Kristian Skotnæs og Susanna Valgborg f. Kostamo, han blir hjemmedøpt den 5. april 1909 og dåpen stadfestes 26.  desember 1909.

I folketellingen 1910 så finner vi dem boende i Forhus på kvisten til en husleie på kr. 8, 00 pr. Maaned.

På side 149 nr 42, Mannkjønn finner vi  at 10. mars 1911 blir Ragnar Lund Skotnes født og dåpen blir stadfestet den 1. Jan 1913.

Ragnvald og Susanna Valborg bosetter seg i Vardø og vi finner dem igjen i kirkebok for Bysognet i Vardø 1907 – 1921 på side 59. Da deres datter blir dødt som er født den 26. Juni 1912 og får navnet Haldis Ingebjørg. Ragnvald Kristian Lund har tatt til seg gårdsnavnet som etternavn og heter Skotnes. I følge kirkeboka er dette deres 3. barn. Som er hjemmedøpt 2. august  1912 og stadfestet dåp 1.  januar 1913.

Noen tanker rund spill her og der…

 Her er et bilde fra Rustefjelbma hvor jeg (smilende) og min bror sitter en jul å spiller monopol. Bildet kan være fra julen 1963 eller 1964 da vi bodde hos mormor i Rustefjelbma før vi flyttet sommeren 1965 til Kjellestad på Stathelle i Bamble kommune i Telemark.

Jeg har lyst å komme med noen betraktninger rundt dette med spill og da tenker jeg på spill av typen ludo, monopol, kinasjakk, yatzy og kortspill, og det som kom langt senere slik som i form av tv spill, dataspill. Det kan hende at det ikke har gått helt ubemerket hen at jeg ikke er en forbruker av dataspill. Det er også slik at det er mange år siden jeg kuttet ut eksempelvis kortspill og det er veldig sjeldent jeg spiller andre spill.

Det hender at jeg kan delta i mer familiære sammenhenger i spill som nevnt som yatzy og uskyldige kortspill. En gang i sin tid, var jeg i festlig anledning og da i privat sammenheng lot meg friste  til å prøve slik som poker, men det var da snakk om helt beskjedne beløp i helt private sammenhenger. Når det gjaldt kortspill så var det en del i bl.a. når jeg var i marinen og i sosiale sammenhenger på sytttitallet. Men jeg var i utgangspunktet skeptisk og når jeg så at det kunne dra over til en mer avhengighet, så begynte jeg å begrense det hele.

Det var jo ikke det, det var en opplevelse av spenning, der og da, og kan hende et personlig ønske om å prestere. Derimot i det store og hele følte jeg at det stjal mye tid og var i seg selv lite kreativt. Det var, slik jeg så det, utrolig passiviserende. Jeg husker også at jeg kunne bli sittende alene med å legge kabal, og opplevde at en kunne bli ganske fort følelsen av en form for avhengighet. En bare måtte. Kunne ikke la en kortstokk ligge uten å begynne å bruke den til å legge kabaler som kunne jo bli til at en ble sittende i timevis.

En gang prøvde jeg meg på sjakk, men det varte ikke lenge. Jeg trakk meg nå etter hvert ut av det meste som gjaldt spill av den typen, men kunne innimellom spille yatzy noe som spesielt var populært på Kjellestad med søsken.

Når jeg så begynte med data og fikk min egen datamaskin, en Windows basert pc så var det jo mange som ble opptatt av å bruke denne innretningen til å spille ulike spill. Før den tid fantes det jo en god del spill, slik som Nintendo eller hva nå de heter som en kunne spille via tv skjermen og med styrepinner. Min datter hadde noe slikt på slutten av åttitallet eller var det senere. Jeg prøvde det noen få ganger, men følte meg ikke hjemme i noe slikt. Det ble for ensformig og jeg kunne merke at en fort kunne bli avhengig i forhold til det, på samme måten som ved å legge kabal.

Det skremte meg og jeg har siden ikke holdt på med den type spill. Vel noen få ganger har jeg prøvd noen enkle barnespill på Internett, og lagt noen ganger kabal via skjermen. Det er vel snart over ti år siden så skjedde sist.

I dag får jeg jo så å si daglig henvendelser fra andre på min facebook profil om å delta i typiske spill via facebook. Jeg vet ikke om slike henvendelser kommer automatisk, eller om det er den enkelte som sender meg forespørsler. Kan hende mest det siste. Det var engang, tror det var i 2009 at jeg var innom et slikt spill for å se hva det var, men  fant fort ut at det var ikke noe for meg. For det første var illustrasjonene så primitivt laget, ut fra at jeg tegner selv, at jeg ble bare dårlig av å se på disse tegningene som skulle symbolisere det ene og andre. Det var så barnslig overdrevet, laget av mest sannsynlig voksne, unge mennesker.

Nå vil jeg jo si at det finnes spill i den type verden som er langt bedre, men det har ikke på ingen måte fristet meg av den grunn til å delta.  Jeg føler i stor grad at det er bortkastet tid, jeg vil bruke tiden til helt andre ting. Da i all hovedsak til å selv produsere ting, til å skrive, til å tegne og illustrere, eller til å fordype meg i bøker, lese historiske bøker, drive med å granske slekter og produsere eget produserte avhandlinger med mer.  Slik som det jeg startet med for en tid tilbake å få en oversikt over utflyttingen fra KOS området.

Det synes jeg er langt mer i min bane, og har mye mer for seg enn å sitte å spille på dataspill som andre har laget og konstruert. Ja, det kan hende at jeg kunne ha tenkt meg å lage spill selv, drive med å animere slike spill. Syntes det var jo spennende i 1993 delta på et kurs i story board produksjon til en animasjonsfilm snutt jeg selv hadde laget ideen til, laget teksten og tegnet og redigert det hele. Tror jeg i løpet av den uka eller var det mer i Kabelvåg, tegnet en haug med tegninger for å lage en kortversjon av den animerte tegnefilmen.

Da fikk en brukt flere kreative sider ved seg selv, det samme er jo å produsere små videofilmer, gjøre opptak i ulike sammenhenger på video og redigere det hele selv.  Det å være sin egen produsent i så måte. Det er langt mer givende enn å spille spill som andre har skapt og laget.


Slik som å skrive denne lille artikkelen synes jeg er mye mer givende enn å sitte å spille et dataspill på facebook eller andre steder. Jeg vil heller føle avhengighet til dette jeg gjør her og nå enn å drive å spille et spill av typen dataspill.

Overgangen til et nytt tiår i ens liv

 Dette bildet skal være tatt i august 2010 da jeg og mitt søskenebarn kjørte fra Olderfjord og sørover til Kjellstad i Telemark for å hente min bror Wilfred. Bildet kan på mange måter illustrere min egen reise som jeg beskriver for hvert tiende år i denne artikkelen under. Hvor jeg ser tilbake på hver gang jeg runder et nytt tiår av mitt liv.

10 ÅR

For å ta enda et tilbakeblikk,  så kom jeg til å tenke på at for et år siden så passerte jeg de et nytt tiår i mitt liv, jeg hadde lagt bak meg femtiårene, og gikk inn i sekstiårene. For å dvele ved disse tiårsperiodene og overgangen til et nytt så da jeg fylte 10 år, den 22. desember 1961 så bodde jeg her ute i Ytre Nordmannseth og gikk på barneskolen i Smørfjord. Året etter skulle bli et dramatisk år i mitt liv, starten på et nytt tiår, fram til jeg ville fylle 20 år.  For 28. februar 1962 døde  min far i en arbeidsulykke like under Skarvberget på veien ut mot Ytre Nordmannseth, noen kilometer innenfor Seljenes. Det var jo en hendelse som skulle sette dype spor i mitt liv, og skape etter hvert store endringer i tilværelsen for en ung gutt på ti år. For det første så bidro det til at vi etter hvert flyttet fra Porsanger og midlertidig til Rustefjelbma. Nå var jo det ikke det helt store, med tanke på at vi hadde flyttet mange ganger før den tid. Likevel var det jo slik at vi var i en helt ny familiesituasjon, alene med vår mor, flyttet vi hjem til mormor. Nå hadde vi jo bodd ute i Ytre Nordmannseth med farmor og farfar siden 1959 og hos mormor hadde vi jo bodd mange ganger før den tid, hun også hos oss i Friarfjord.

20 ÅR
Ti år senere i 1971 så bodde jeg på Høvik i Bærum og jeg var gift. Nå husker jeg ikke helt om vi  var jula, det året på Stathelle eller om vi var på Høvik ved årsskiftet. Nå ble det jo, kort tid, året etter at jeg var det i månedsskiftet januar februar at jeg dro i marinen eller var det i januar? Ti måneder skulle jeg da skilles fra min daværende kone som jeg hadde giftet meg med i oktober 1970.  Noe som jo kan vel sies å være starten på det bruddet mellom oss som kom ti måneder senere, da jeg forlot marinen på Haakonsvern  og flyttet hjem igjen til Høvik.

30 ÅR
Så går vi så ti år fram i tid, til året 1981, da har jeg for ett år siden flyttet til Karasjok og er samboer med hun som skulle bli mor til vår datter. Som året etter blir født. Det skulle på mange måter bli et tiår med langt større stabilitet enn noen ganger før. For igjennom det tiåret ble jeg boende i Karasjok og fikk også en fagutdannelse og fagbrev i løpet av de årene. Vel, var disse årene preget av mye flytting, fordi vi  leide tak over hodet, og i en periode så flyttet vi fra det ene huset til det andre i Karasjok fra dett ene året til det andre.

40 ÅR
Så kom vi til da jeg fylte førti år, i 1991 som var en tid med ikke så helt store, dramatiske endringer, bortsett fra at det var på den tiden, tidlig i januar 1992 fikk kontakt med min sønn jeg ikke hadde sett siden 1970 eller var det tidlig i 1971, da han ble bortadoptert. Så en kan jo si at det året jeg fylte 20 men så skjedde det jo en dramatisk adskillelse, det at jeg mistet kontakt med mitt første barn, og ti år tidligere døde min far.

Jeg feiret bursdagen på det nye turisthotellet i Karasjok, husker jeg. Så min førtiårs dag ble behørig feiret for første gang.  Det var fordi jobben, forlaget jeg jobbet i hadde samme dag en samling på hotellet, minnes jeg.

50 ÅR
Så hopper vi ti år fram i tid og nå har vi gått inn i et nytt århundre, jeg er nå separert og har i mai-juni flyttet til Sandefjord. I motsetning til feiringen ti år tidligere så blir min femtiårs dag i liten grad markert. Vel, jeg går ut på byen i Sandefjord fra min lille krypinn oppe i Dølabakken og treffer for første gang naboen som bor ved siden av, og vedkommende markerer dagen da han får høre at jeg, denne dagen er blitt femti år.

Ellers når jeg ser på året 2002 så skjer det jo også ting som skulle sette preg på mitt liv, jeg havner i et økonomisk uføre, mister 40 prosent av trygdeytelsene fordi, det er gjort en del feilberegninger i hva jeg kunne tjene året forut, etter at jeg ble engasjert i en deltidsjobb som skulle gi meg mulighet til å tjene det jeg hadde lov til. Det hele ender opp  med at jeg skulle slite med en gjeld som jeg først etter fem år begynner å få mulighet til å få gjort noe med, og først nå delvis begynner å se en ende på. I løpet av 2004 så får jeg full  trygd igjen. Men fortsatt er gjelden fastlåst i det offentlige system som følge av behandling i gjeldsordningssystemet. Det er jo i realiteten snakk om små beløp, i den store sammenheng men store nok for min del, den gang. Utgifter som jeg hadde fått da jeg flyttet og ble separert, utgifter som var knyttet til å etablere meg på nytt med tak over hodet.

60 ÅR
Nå skulle det jo bli et tiår igjen med mye flytting, og som bidro til at jeg neste gang jeg passerte et nytt tiår, skulle feire dagen i 2011 her jeg bor nå i Olderfjord. På mange måter tilbake og ikke langt unna der jeg bodde da min far når jeg fylte ti år.  Nå har det jo i det påfølgende år ikke vært de store hendelsene, vil jeg nå si, slik som det var på  mange måter i de årene før, hvor jeg gikk inn i et nytt ti år.  Dagen ble heller ikke markert, jeg feiret dagen for meg selv, vel mitt søskenbarn bar innom en tur, men utover det så ble mitt sekstiende år markert i liten grad. Når jeg ser bort fra at en fikk mye oppmerksomhet via Facebook.

Nå vil jeg jo si at dette ti året jeg er inne i nå er et tiår som jeg opplever som spesielt., det er et tiår hvor en beveger seg inn i pensjonistenes verden. Hvor en går mot en tid som normalt sett setter en sluttstrek på en yrkeskarriere. Nå må jeg jo si at det skjedde jo til dels over ti år tidligere. Det er hvert fall, til forskjell et tiår, at en kan med god samvittighet trekke seg tilbake. At en er på god vei inn i alderdommen, slik jeg ser det.  En har lagt bak seg barndommen, ungdomstiden, og voksenalderne og kan se på seg som godt voksnen og som en aldrende person.

møte med hverdagen?

Tidligere i dag skrev jeg (på facebook) om vår kjeldelige og ensformige hverdag. Den følelsen som kan dukke opp og på en  måte sitter med en følelse av at ”du verden for en kjedelig verden vi lever i!” Nå har jeg ikke tro at det på noen måte kan gjøres noe med den følelsen som kan dukke opp. Selv i vårt varierte liv, en hverdag med utrolig mange variasjoner og spenning, så kan det i seg selv bli for kjedelig i lengden. Spesielt når det blir til en vane, noe som en møter ofte og kan hende daglig.

Det å se at det gjentar seg., blir noe ensformig. En  står der og tenker ikke nå igjen, orker jeg dette? Mange ganger kan noe nytt være utrolig spennende, et nytt sted eller en ny oppgave som blir en oppdagelsereise. Det være en skal begynne i en ny jobb, møte nye kollegaer, nye arbeidsoppgaver. Så kan det hende at etter noen år, så er spenningen borte,  eller mer eller mindre altfor hverdagslig. Du er kommet inn i et mønster, det som engang var spennende og nytt har endret seg til det kjedsommelige. En stiller spørsmål om er det egentlig dette jeg vil? Trives med?

Nå kan det hende at en blir ved sin lest, uansett. Det sies jo og det skrives også en god del om ikke minst det med å leve i et parforhold. Etter den store forelskelsen så kommer hverdagen, og det er da det er en prøvelse. Som en god bekjent så til meg, så mente vedkommende at jeg var forelsket i forelskelsen. Ja, ser ikke bort fra det. Når så hverdagen kommer så mister en gløden, da begraver en seg i ensformigheten og en klarer ikke lengre å skape den gnist som skal til. Fordi forelskelsen er over. Eller nødvendigvis ikke over, men forelskelsen har ikke lengre den gløden som i begynnelsen. Forelskelsen blir kjedelig og ensformig i seg selv. Det er ikke den gnisten, det nye og fremmede.

Det blir på samme måte som når jeg har vandret, og sett de blåe fjellene i horisonten og lurt på hva som skjuler seg bak der. Noe jeg aldri før har sett eller opplevd. Så når jeg endelig er det, har beveget meg over kanten, over høyden og ser utover og står midt i det, den nye, så er jo spenningen over.  Neste gang er det ikke nytt og fremmed lengre. Slik blir det også rundt neste sving… hva skjuler seg der?

Så uansett hva det var, så ville ensformigheten dukke opp, noen ganger langt raskere enn andre ganger, og andre ganger tar det veldig langt tid. Noen kan på mange måter trives i det, det kjente og være veldig redd for alt fremmed og nytt. De kvier seg å gå inn i det, mens andre må  mer eller mindre bli utfordret, stadig møte noe nytt og fremmed. Ha utfordringer i hverdagen.

Noen ganger her jeg opplevd det ikke minst når jeg  har stått ved et koldtbord og sett på hva folk velger av alt som  er der. Noen holder seg til det faste, andre vil prøve det nye, fremmende. Husker eksempelvis en kar som ble servert poteter bearbeidet av en svensk kokk. Vedkommende hadde vokst opp med at det saliggjørende var kun kokte poteter. Alt annet var ikke akseptabelt. Kokte poteter! Så når han ble servert stekte poteter i fløtesaus, eller noe der omkring, tilberedt på svensk vis. Da sa det stopp for vedkommende. Han ville ikke prøve på å smake engang.

Gleden ved å skrive, en ny verden åpnet seg med Internett!

-->

 Tegning jeg laget til et leserinnlegg i Finnmark Dagblad engang i 1979 tror jeg det var, et innlegg jeg skrev i samarbeide med tre andre. Tegningen forestiller tidligere ordfører i Porsanger kommune, Hans Andreas Karlsen (født 01.06.1933 i Kjøllefjord, Lebesby). Som var ordfører i Porsanger kommune fra 1976 -1983.

Jeg tror nok det er slik at det er ulike måter å bruke facebook på. For min egen del er det jo bare en videreføring av deltakelsen min på Internett, som jeg i veldig stor grad har brukt som en videreføring av min deltakelse i samfunnsdebatten på ulike plan. Interessen for å bruke media eller media lignende kanaler vil jeg tror går veldig langt tilbake. Den første publikasjonen jeg laget, i samarbeide med min bror, var vel patruljeavisa vi laget da vi var med speideren på Stathelle fra omkring høsten 1965 eller var det først i 1966 vi ble med der.

Mitt første leserinnlegg hadde jeg i VG i 1972. Tror det var første skrevne innlegg, skrevet da jeg satt i ”kakebu” på Haakonsvern utenfor Bergen, etter at jeg hadde vært på en reise inn  mot svenskegrensen fra Stjørdal og innover bygdene der. Det ble 10 dagers opphold i kakebu, et opphold jeg brukte godt til å lese bl.a. filosofi og Holberg verker, og tegnet en kjempe tusjtegning som jeg solgte til en offiser i marinen. Jeg tjente både penger og var veldig kreativ de ti dagene. Hadde bokhylla full av bøker, tegnesaker med mer.

Så dette med å skrive har vært noe jeg har hatt stor interesse for i store deler av mitt liv. Interessen for å skrive er nok like stor som det å tegne og illustrere og i mange tilfeller har jeg jo kombinert de to uttrykksmåtene. Så Internett åpnet jo en helt ny verden og mulighet for å kunne bruke skriftspråket. Det gikk jo ikke lenge før jeg utviklet mine egne hjemmesider og jeg deltok på flere plan i debattsamfunnet på Internett. Rent språklig så begrenset det seg jo til å uttrykke seg på norsk. Til det er min skriftlige framstilling på engelsk så å si helt fraværende. I dag har en jo en mulighet til å kunne gjøre det mulig via google oversetter tilbud, som jo kan fungere i nøden både på  engelsk og andre språk.

I kortere perioder av mitt liv har jeg jo forsøkt meg som freelance journalist eller skrevet for aviser og andre publikasjoner. Nå har jeg jo ingen om noen utdannelse i faget, men har i perioder fungert som redaktør og journalist for mindre organisasjons blader/ medlemsblader for lokale organisasjoner.

Jeg har jo aldri vært sterk i grammatikk og når det gjelder skolegang i norsk er det vel begrenset til 7 årig barneskole, og et kort opphold på voksenopplæring i 9 årig skole i norsk, som jeg gikk på  i Skien engang på 70-tallet fordi jeg ikke har gått niårig skole, men ett år på framhaldsskole på Stathelle i Telemark.

Så min språklige kompetanse bygger nok på iherdig og masse brevskriving i tidligere tider og skriving generelt. Ofte som daglig foreteelse i mindre eller større grad. I dag skriver jeg jo stort sett daglig.

Nå var det jo en del debatt samfunn på Internett på nittitallet som jeg deltok på, bl.a. en nettside som ble drevet av Dagbladet var det vel som jeg deltok i noen år på Fundamental.net som ble startet, hva jeg ser oktober 2000. Et debatt samfunn hvor en kunne debattere det flerkulturelle samfunnet hvor Shabana Rehman var redaktør i en lengre periode. Ellers var det jo mindre forumer, jeg deltok også i lengre tid på ulike litterære nettsteder for de som drev på å skrev dikt, noveller, prosa, og presenterte glimt av romaner  og lignende. Steder hvor du fikk reaksjoner fra andre, også noen steder fra etablerte forfattere.

Jeg vil jo si at med Internett har det vel ikke vært større mulighet til å uttrykke seg skriftlig, uavhengig av redaksjonelle kriterier og krav, hvor en normalt sett måtte igjennom en redaksjonell vurdering før ting en skrev kom på trykk. Ikke minst så har jo Internett gjort det mulig å publisere ting, der og da, i løpet av sekunder etter at ting er skrevet eller produsert. Ikke bare ved bruk av skriftlig fremstilling men også ved bruk av bilder, video og lydopptak og kombinasjon av dette.

Husker ikke akkurat når jeg første gang brukte Internett, men det var antageligvis i 1995 engang, tar jeg ikke helt feil eller var det først i 1996… mener det var tidligere som så. Mulig jeg har noe papirer på det som kan gi et svar. Det var nå da i beskjeden grad i begynnelsen før en ble mer kjent med mulighetene.

For 68 år siden

 Bilde av min  avdøde far - Kristian Walerius Nilsen, 15.06.1922 - 28.02.1962 -  tatt i antageligvis i Honningsvåg i 1947.

Onsdag 9. januar 2013 var det 68 år siden min far ble arrestert av tyskerne. Han hadde da bodd sammen med flere andre i en gamme de hadde bygd i Skarvbergvika på andre siden av dagens Skarvbergtunnelen (les: Porsangerfolket 2011, side 54-59: ”Forstår ikke at en ikke tok med seg klær” skrevet av undertegnede.).  Denne dagen i 1945 falt på en tirsdag da min far ble tatt til fange av tyskerne. I en oversikt over nordmenn som ble tatt til fange i Porsanger/Kistrand under den andre verdens krig, står bl.a. min far oppført, med følgende tekst:

”NILSEN, Kristian Walerius, 15-06-22 Arr. 09-01-45, ovf. Kistrand, løsl. 01-05-45.”

Akkurat det med løslatelse datoen gjør at jeg undrer meg litt, for så langt jeg er blitt fortalt så rømte min far, slik det skal ha blitt fortalt i ettertid. Og at han bodde hos en familie i Troms. Så hva som stemmer, er kan hende noe uklart.

Min far da 22 år gammel da han ble arrestert og fylte 23 år den 15. juli dette året.  Bildet av min far skal være tatt i  Honningsvåg par år senere, nærmere bestemt 1947.

Kilde:
Nordmenn i fangenskap fra Porsanger i Finnmark 1940-45

Det samme livet igjennom, er det livet vi fødes inn i?

 Fra et karneval i Hetta
(Heahttá) i Finland.

 

Det er en stund siden jeg sto opp i dag og før jeg sto opp så tenkte jeg på dette med disse hverdagene. Hva fyller vi hverdagene med  av innhold? Vi står opp, kan hende spiser litt men nødvendigvis ikke, har kledd på oss, alt ettersom, og så drar mange på jobb eller på skolen. Andre gjør ikke det av ulike grunner. Kommer hjem fra jobb og så får kvelden til å gå på et vis. Dette gjentar seg ofte dag for dag, uka igjennom, til det igjen er helg for mange.  Nå er jeg inne i mitt sektstienårige år, og jeg må jo si at til dels har jeg vært heldig som ikke har hatt det like ensformig igjennom et forholdsvis langt liv. Ikke det, mange ganger har det føltes slik.

Det er da jeg spør meg er dette livet?

Jeg har liksom tenkt mange ganger tidligere, at det kunne ha vært mye, mye verre. At jeg hadde hatt den samme jobben siden jeg var 17-18 år, bodd i det samme hjemmet, og hatt rundt meg den samme familien i gjennom alle disse årene, dag etter dag, år etter år… og jeg forestilte meg at det måtte ha blitt et ensformig og kjedelig liv. Få om noen variasjoner, det samme stedet, det samme huset  år etter år, gjennom titalls år. Det er da jeg har spurt meg selv om er det slik livet skal være? Er det dette vi fødes inn i, et ensformig liv, uten noen form for variasjoner.


Med tanke på at vi har vår mer eller mindre faste rutiner, om morgenen og slik fortsetter det utover dagen. Måltidene omtrent til samme tid, dag etter dag. Kan hende med noen variasjoner i helgene, når en har fri. Kan hende drar en til den samme hytta år etter år, til den samme campingplassen og campingvogna år etter år. Gjennom et lagt liv.

Livet må jo bestå av noe mer, noe mer spennende og variert?

Nå vil det jo være slik at om en nå varierte, om en nå valgte å gjøre litt andre ting, og kan hende lot det bli en vane, over tid. Så ville det også til slutt føles ensformig og kjedelig. De fleste av  oss har jo en del vaner vi legger til oss. Små handlinger og rituelle handlinger som kan hende er blitt en del av vår hverdag. Som vi gjør om og om igjen, uten helt å tenke over det. Det kan være noe ved morgenstellet som er blitt ren rutine og som vi vanskelig greier å bryte, uten å føle at det gjør noe med oss generelt.

Det ligger en form for trygghet i det. Det er nå den ene siden ved det. Andre ting er noe jeg har tenkt på,  mange ganger. Det er dette med at en liksom skal etablere seg i et parforhold, bygge opp et hjem og få barn. Det er det som i mange tilfeller forventer av oss. Det er da jeg har tenkt men livet må jo bestå av noe mer enn som så? Er vi kommet til denne verden kun av den grunn? Så kjedelig har jeg tenkt.

Gå gjennom et langt liv, la oss si om jeg hadde fortsatt vært gift med hun jeg giftet meg med en oktober dag var det vel i kapellet på Stathelle i 1970., så skulle vi gå opp i hverandre den dag i dag?

I overkant av 42 år senere, hun skulle gå der å se på meg og jeg på henne, gjennom alle disse årene. Hadde det ikke fortont seg som veldig kjedelig og ensformig at vi skulle gå slik. Omtrent det samme ansiktet i så mange år, kan hende med noen aldringstrekk! Tanken  på det skremmer meg at livet skulle få et så tragisk utfall. Bli så ensformig?